Heseblesende familiefest på Black Box teater




Det er herlig å danse sammen i scenebildet vi tilbys av forestillingen Party, som inviterer til både lek og interaksjon. Men er det et sted der barn får uttrykke seg gjennom dans?

Det er lørdag, klokken er 14.00 og det er party på Black Box. Party er forestillingens tittel, samtidig er det nettopp fest barn fra 6 til 10 år inviteres til sammen med sine foreldre. Fest er som kjent en samlebetegnelse som kan beskrive høyst ulike praksiser, og her er festen en deltagerbasert forestilling for barn som drar veksler på nattklubbens virkemidler.

Forestillingen er koreografert av Alfredo Zinola og Maxwell McCarthy, som begge også danser i den selv. Deres uttalte målsetning er å skape en helt egen verden i felleskap og stimulere barna til å uttrykke seg gjennom dans. Men fordi forestillingen også henvender seg til voksne subjekter er det uklart hvilket felleskap de sikter til. Party er den andre forestillingen på Black Box som retter seg mot nye publikumsgrupper etter at Anne-Cécile Sibué-Birkeland ble teatersjef.

Party


Av: Alfredo Zinola & Maxwell McCarthy

Med: Alfredo Zinola, Maxwell McCarthy, Julia B. Laperrière

Musikalsk konsept: DJ Sarah Adorable

Scenografi: Vladimir Miller

Lys: Marek Lamprecht

For barn og voksne

Varighet: 1 t

Spilt på Black Box 4. og 5. februar 2017

Dans med barn, men for hvem?

Før festen begynner, samles vi i foajéen i tre grupper. Voksne uten barn. Barn. Og voksne med barn, for enkelhets skyld referert til her som foreldre. De voksne går inn først og blir ikledd drakter og masker. Siden plasseres de langs scenens sidevegger der de tildeles observatørroller. Så blir barna sluset inn. Uten foreldre vel og merke. Først etter at barna har gått inn på Store Scene, gis foreldrene instrukser i brevform. Brevet sender foreldrene på vandring rundt i teaterets bakrom der de finner ulike effekter som teip og papirstrimler til å pynte seg med før de, mot slutten av forestillingen, forenes med barna i Party sitt høydepunkt, en dansefest for barn og voksne.

Selv har jeg opplevd forestillingen på to forskjellige dager, både fra rollen som foreldre og observatør. I og med at forestillingen skiller skarpt mellom barn og voksnes deltagelse, er det gjennom rollen som observatør at jeg danner meg et bilde av hvordan forestillingen utspiller seg fra barnas perspektiv. Party har rom for åtte observatører, men vi synes knapt og tilfører ikke noe til barnas opplevelse.

Observatørrollen må først og fremst anses som en ren betrakterposisjon for et voksent blikk: En kritisk posisjon som konstituerer barnas aktivitet som verk. Partys ulike deltakerposisjoner skaper nødvendigvis et mangfold av erfaringer, men i dette tilfelle er det problematisk fordi rollene er statiske og forhåndsbestemt. «Utenfra-blikket» og den kritiske refleksjonen som observatørrollen åpner for, er ikke tilgjengelig for hverken barn eller foreldre. Foreldrene er utenfor scenerommet mesteparten av tiden, og det er observatørene som gis en privilegert posisjon og anledning til å reflektere over helheten. Party henvender seg derfor til en tredje publikumsgruppe, de som er der uavhengig av familierelasjoner. Uansett er skillene som forestillingen etablerer bemerkelsesverdige, fordi barns deltagelse ikke bare rammes inn som estetisk erfaring for barna selv, leken presenteres som en form for underholdning til de voksne observatørene. Som observatør kan jeg glede meg over lekens estetiske kvaliteter, men samtidig er det noe grunnleggende problematisk ved situasjonen, fordi det reduserer barnas lek til et estetisk objekt som hverken foreldre eller barn har tilgang til.

Partys ulike deltakerposisjoner skaper nødvendigvis et mangfold av erfaringer, men i dette tilfelle er det problematisk fordi rollene er statiske og forhåndsbestemt.

Fra PARTY. Foto: Dorothea Tuch.

Fra forestillingen PARTY. Foto: Katja Illner.

Det er utvilsomt herlig å danse sammen i det forførende scenebilde, men en substansiell svakhet ved forestillingen er at den hverken evner eller forsøker å tilby foreldre og barn mer enn en umiddelbar opplevelsesestetikk.

Herme-gåsa-disko

Som betrakter tenker jeg at Party ikke er så ulik en barnebursdag der du innser at du har invitert litt for mange barn. Noen bryter ut av felles lek og finner på bøll. Noen slår seg.

Sett fra sidelinjen beveger aktiviteten seg mellom lek og rot, men det som utmerker seg er kommunikasjonen mellom barn og utøvere. Verbalspråket er nesten fraværende fordi de tre danserne som bærer forestillingen henvender seg til barna gjennom bevegelse. Barna koreograferes inn i en slags bevegelseslek som struktureres av et enkelt prinsipp: Etterlign de voksne danserne. Mens foreldrenes instrukser er svært detaljerte og svart på hvitt, er instruksene barna får avhengig av at de selv observerer de tre danserne og hverandre for å gjette seg til hva som er øyeblikkets danselek.

Denne bevegelsesleken kan skape usikkerhet for noen, men fungerer fordi forestillingen tillater at gruppen gradvis følger opp dansernes forslag og lar bevegelsene langsomt forplante seg. Her er koreografien organisk fordi danserne unngår å rette på det enkelte barns tolkning av sitt handlingsrom og barna beveger seg bortenfor inndelinger av rett og galt som vanligvis karakteriserer organisert bevegelseslek.

Styrt handlingsrom

Forestillingen rommer langt på vei barnas egen lek og fremstår som et samrøre av løping, hopping og innlærte dansetrinn. Barnas handlingsrom er imidlertid styrt. Det blir klart i det øyeblikket de føres inn på scenen og danserne hilser dem velkommen én og én ved å legge sin panne mot barnets panne og si «Have a good party». Premissene som legges er tydelige. Danserne har regien og avgjør hvor grensene for interaksjonen går.

Imidlertid sliter Party med er å introdusere dans som uttrykk. Danserne bryter tidvis ut av felles aktivitet for å gjøre små dansesoloer. Riktignok fungerer dette som inspirasjon for noen barn, men i all hovedsak har de litt for mye å holde styr på i den stadig skiftende koreografien. På grunn av dette faller dansesoloene utenfor deres oppmerksomhetshorisont. Med et unntak, mot slutten av seansen introduseres tre spotlights. Først trer danserne inn i dem, og etterpå barna. Nå understrekes også deres egen dans og den skiller vei med løpingen og hoppingen uten å slutte å være lek.

Fest med bismak

Noe av det Party tilbyr er lek og interaksjon med scenerommets visuelle virkemidler. Etter at foreldrene trer inn i festen skrus skruen til et ekstra hakk takket være de ulike elementene som blacklight, vindmaskin, virvlende fjær, fengende hits og selvlysende teip.

Det er utvilsomt herlig å danse sammen i det forførende scenebilde, men en substansiell svakhet ved forestillingen er at den hverken evner eller forsøker å tilby foreldre og barn mer enn en umiddelbar opplevelsesestetikk.

Fjær og papirstrimler bryter med blacklight-effekten og resultatet er nattklubb møter barneverksted. Forestillingens siste del er en anledning til å danse for de foreldrene som digger nattklubb og er fortrolig med sitt eget danseuttrykk. Situasjonen er annerledes for barna. Dansen i siste del av festen bikker over i et uttrykk som de ikke behersker ennå og mens noen engasjeres i duoer med sine respektive voksne, mister andre interessen. Så lenge barna engasjeres i lek, lykkes danserne i å aktivere dem. Veien derfra er imidlertid lang til å utforske dans som et personlig uttrykk. Her mislykkes forestillingen i sin intensjon om å skape en verden der barn uttrykker seg gjennom dans.