Hva betyr det å lese?

For sjette år på rad kunne arrangører og formidlere delta på konferansen Komma i forkant av Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Komma beskriver seg selv som en visningsarena for kulturproduksjoner, og det er i hovedsak produksjoner til Den kulturelle skolesekken som står på programmet. Spennet på format var stort. Fra tradisjonell powerpoint-på-projektor-fortelling til kirkekonsert med beatbox og joik.

Sistnevnte var forøvrig Kommas kunstneriske høydepunkt etter min mening. Forfatter Mette Karlsvik, beatboxer Bjartur Beatur Gudjonsson og den samiske komponisten og kirkeorganisten Sondre Pettersen gikk opp i en større, støyete enhet mens førstnevnte leste sin diktsyklus om et vulkanutbrudd på Island i 1963. En opplevelse som satt lenge i. Og ettersom poesikonserten fant sted i kirken, kjentes det passende å sende en takk til høyere makter for DKS og Kulturtanken som gjør at skoleungdom får oppleve kvalitetsproduksjoner som dette. Man kan jo bli salig av mindre.

Debatter om død og gaming

Selv om Komma i hovedsak er en visningsarena, var det også programmert inn et par debatter i etterkant av visningene. Første dag ble deltakerne invitert til en samtale om døden som tematikk. Det spesielle med DKS er jo at publikum ikke selv har oppsøkt produksjonene, det valget er blitt tatt på vegne av dem. Dermed risikerer kunstnerne å møte noen som ikke ønsker, eller kanskje til og med frykter, det innholdet de skal presentere.

Hvordan man jobber rundt dette på ulike alderstrinn er interessant å høre om. Kunstnerne snakker med lærere i forkant for å høre om noen nettopp har mistet noen eller på andre måter er sårbare. Men det betyr ikke nødvendigvis at eleven skal tas ut av klassen. For det kan jo nettopp være de med tapserfaringer som vil ha størst utbytte av et DKS-besøk der man skal snakke om døden. Og spørsmål eller refleksjoner som kommer opp under selve besøket kan være inngang til at elevene får mulighet til samtale med helsesykepleier eller andre som kan støtte og lytte.

Gaming som litteraturformidling

Andre dag bød også på en debatt, denne gangen mer tidstypisk: Hvilken plass skal og bør gaming ha i litteraturformidling? Det er en kjent debatt som på mange måter kjennes obligatorisk, og likevel var det den som satte griller i mitt hode når det gjelder definisjonsspørsmålet.

Etter å ha sett gamerkjendis Ingeborg Egge spille ut den franske revolusjonen på storskjerm, og lyttet til en samtale mellom Steffen Sørum og sønnen Mats om alle fordommene mot dataspill, ble jeg sittende og tenke: Hva har dette med litteratur å gjøre? En av paneldeltakerne sa da det nærmet seg slutten:

– Spill må få anerkjennelse som en egen kunstart!

– Nettopp! tenkte jeg. Men betyr det det samme som at vi skal anerkjenne det som litteratur?

Å omdefinere problemet

Lesekompetansen og leselysten fremstår for meg som et ekspanderende synkehull. Rundt det står en rekke pedagoger, kulturarbeidere og politikere og veiver med armene i panikk. Noen skriker på foreldrene, andre på politikerne. Men det hjelper ikke. Ingen kan stoppe imploderingen. Til sist foreslår noen å omdefinere problemet. Fremfor å se på dette som et synkehull, kan vi kalle det en naturlig endring i jordsmonnet. Og fremfor å skrike opp i panikk, kan vi diskutere hva vi nå kan fylle dette hullet med.

Tidlig torsdag morgen, under selve litteraturfestivalen, arrangerte Forleggerforeningen paneldebatten Jakten på leselysten. Her var regjeringens leselyststrategi tema, samt «hva vi kan gjøre for å få folk til å lese, og lese mer». Her ble det tidlig proklamert at utdanningspolitikk og kulturpolitikk må henge sammen på en måte som gir mening. Et svært godt poeng. Hva hjelper det med en rykende fersk lesestrategi dersom ikke skolene har skolebibliotek? Høytlesning som en rutine i skolehverdagen? Klassesett med bøker? Nok lærere til å følge opp den enkelte elevs lesekompetanse?

Ellers sa forfatter og formidler og forsker ved Norsk barnebokinstitutt, Veronica Salinas, at det er veldig viktig at vi alle utvider vår forståelse for hva det vil si å lese. Lesing kan være å lytte, se på bilder, spille spill og så videre. Igjen ble jeg minnet på debatten om gaming og litteraturformidling. Spill som en egen kunstform.

Var det jeg hadde sett på skjermen likevel litteratur? Og hva med kirkekonserten? Hadde jeg lest den?

Bologna kaller

Det som er så forlokkende med å tenke at gaming handler om litteratur, er at lesekrisen blir løst i en håndvending. Det er lite som virker så magnetisk på barn og unge som spilling. Men en del av meg kan ikke hjelpe for å tenke at det er ordkløveri. Spill, musikk og tegnefilm; det handler ganske riktig om å fortelle historier. Det kan lære barn og unge om narratologi. Men betyr det automatisk at det kan forveksles med litteratur? At vi leser disse kulturuttrykkene? Og dersom vi skal stå inne for en så vid definisjon av lesing, hva er i så fall bokas og det skrevne ords egenverdi? Hva er det vi kjemper for?

I 2026 skal Norge være gjesteland på barnebokmessen i Bologna. Bologna Children’s Book Fair er verdens viktigste møteplass for barne- og ungdomslitteratur. For voksne, vel å merke. Det er ikke en messe for bøkenes målgruppe, men et sted agenter og forlag skaper nettverk og inngår avtaler. På Lillehammer var det kick-off og åpningskonferanse i regi av NORLA, Norsk Litteraturfestival og ambassaden i Roma for å markere starten på arbeidet mot 2026. Selv hadde jeg gledet meg til å høre om planene, men programmet bestod for en stor del av innledende høflighetsfraser og takketaler fra de ulike partene. Det er store forventninger fra alle kanter, men konkret hva rollen som gjesteland vil innebære, er det for tidlig å si noe (spennende og konkret) om.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Bjørnetjeneste

Etter endt festival har både Komma og litteraturfestivalen igangsatt en del tanker hos undertegnede. Med regjeringens arbeid med ny leselyststrategi friskt i minne slår det meg at hva vi faktisk mener når vi snakker om å lese, ikke er helt tydelig. Med et litteraturfelt midt i store omveltninger er det kanskje ikke så overraskende, men det burde likevel adresseres. Hva er endemålet for litteraturformidling? For en leselyststrategi? Flere lesere av papirbøker med ren tekst? Eller kan man like gjerne lese med øret? Spillkonsollen? VR-brillene?

Det er de mest grunnleggende bestanddelene som er avgjørende, samtidig som de er lett å ta for gitt. Og ved å underspille (!) verdien av den saktegående lesingen av feite, kronglete papirbøker, er jeg redd vi alle taper.