«Ingenting» betyr noe

Det er en våt og sur fredagskveld i november, og Oslo sentrum ligger stille etter at solen forlot horisonten. Inne i Den Norske Opera & Ballett, derimot, pulserer det av forventning fra et mylder av unge, voksne og unge voksne. Én time før ungdomsoperaen Ingenting starter er det satt opp en gratis introduksjon i et nesten fullstappet formidlingssenter.

Her får vi et sammendrag av historien vi skal oppleve, en presentasjon av dens karakterer, en status på utfordringer de unge står overfor i dag, samt en kort Q&A med komponisten, David Bruce.

Den dystre fortellingen er basert på den prisvinnende danske ungdomsromanen Intet av Janne Teller, som til tross for å ha blitt utgitt rett etter millenniumskiftet kanskje er enda mer aktuell i dag enn den var da. Vi får så vite at vi i dag kommer til å bevitne over hundre barn og unge på scenen, og 24 unge musikere i orkestergraven. Og på intet mindre enn hovedscenen, vel og merke. Dette er en big deal og det oppleves som at Ingenting, til tross for sitt navn, tilsynelatende har alt å bevise.

En haug av mening

Ingenting starter med hva som kan beskrives som et voksende, urovekkende lydteppe av kluster-akkorder, en hjemsøkende skjør melodi og tidvis skrekkfilm-lignende lydeffekter fra cembalo, perkusjon og overtone-rekken til strykerne.

Sakte, men sikkert, kveler dette teppet salen ved hjelp av sin økende dynamikk, uten noen antydning til et rytmisk holdepunkt— og fungerer som et tegn til publikum på den stigende følelsen av håpløshet vi har i vente. Samtidig beveger titalls unge seg i en sirkel på den dunkle scenen, med ansikter opplyst av skjermene til smarttelefonene de stirrer ned på. Denne konsert-ouverturen varer kun noen få minutter, men skaper opplevelsen av en liten evighet, som om øyeblikket er frosset i tiden. Det er stille, før stormen kommer.

Vi bryter til noe kjent og familiært: første skoledag etter sommerferien. «August alt, hvorfor må det bli august alt?» klager den uskyldige Agnes, spilt av Eline Korbi. Vi møter klasse 8D som i tur og orden forteller om den fantastiske sommerferien de har hatt. Alle utenom Pierre, som avbryter den muntre gjenforeningen for å dele åpenbaringen han har hatt i sommer; at ingenting betyr noe. Uten videre forvarsel forlater han klasserommet og setter seg i et plommetre. Der sitter han, distansert fra verden, og begynner å forkynne nihilistiske tanker og idéer.

«Ingenting» er hans mantra. Som motsvar begynner klassen å samle gjenstander som har betydning for dem. Hensikten er å plassere disse gjenstandene i en symbolsk haug, senere tenkt som et bål, for å illustrere hvor sterkt følelsesmessig knyttet de er til sine personlige eiendeler. Så vil de utfordre Pierre sitt tankesett ved å vise hvor inderlig de gråter når de tar farvel med de kjære tingene sine. Ikke overraskende avviser Pierre øyeblikkelig forsøket deres, og poengterer at gjenstandene umulig kan ha hatt noe særlig betydning når de frivillig har valgt å kvitte seg med dem.

Løsningen er at hele klassen nominerer hverandre til å ofre noe de er glad i, og det er klassens valg hva offeret er. Ingen unntak, ingen nåde. Ute av gjengen for evig om du nekter.

I takt med den voksende haugen av mening, så vokser det en voldelig hevngjerrighet i gruppen. Det som skulle være en symbolsk handling for å oppmuntre blir et forskrudd rituale. Den profetiske Pierre har bestemt at ingenting betyr noe, og dette mantraet har blitt et virus som utnytter gruppementalitet for å spre seg og påvirke hele klassen. Hvem kan ofre mest?

Hvor er de voksne?

Som nevnt består mesteparten av besetningen av barn og unge, men de fem mest fremtredende rollene er tildelt unge voksne. Mange av disse er praktikanter ved Den Norske Opera & Ballett, det peker mot en oppløftende musikalsk fremtid i Bjørvika.

Forestillingen holder et musikalsk og teatralsk nivå av en eksepsjonell standard over hele linjen. Spesiell anerkjennelse går til Eline Korbi i rollen som Agnes og Simen Bredesen, som gir liv til karakteren Pierre, for deres imponerende soloprestasjoner som med sikkerhet etterlater gåsehud. Spesielt bemerkelsesverdig er den hjemsøkende dramatiske vibratoen som gjennomsyrer Pierres klagesang, og som forblir i minnet etter at forestillingen er over.

Disse rollene får også en enestående støtte fra andre mindre solistroller, samt fra barnekoret og det unge orkesteret, som ikke har noen problemer med å stå tå til tå med sine voksne kollegaer når det gjelder å fylle salen med lyd.

Scenografien er også en vesentlig del av det sterke og vedvarende inntrykket man får av operaen Ingenting. En massiv skjerm plassert sentralt på scenen viser teksten når det trengs, samt nærbilder av karakterenes ansikter når de er i fokus. Skjermen brukes på et tidspunkt til å vise en haug med emojier som gir en god komisk effekt. Den er spesielt effektiv når den zoomer inn og fokuserer på Agnes’ ansikt, som i løpet av forestillingen viser en gradvis mer bekymret mine. Sterke visuelle elementer som dette er det flust av, og samtlige er som brent fast på netthinnen i dagene etter premieren.

#foryou

I opptrappingen til premieren har noe av markedsføringen foregått på den sosiale medieplattformen TikTok. Her får Ingenting muligheten til å møte målgruppa på deres egen hjemmebane. Det er også en fin mulighet for barnekoret til å utfolde seg, med innhold som ser ut til å være helt drevet av medlemmene selv.

Ingenting er ikke bare en gripende og vakker oppsetning, men også en veldig spiselig introduksjon til opera-formatet. David Bruce balanserer smakfullt mellom en rekke stilarter i sine komposisjoner. I det ene øyeblikket befinner vi oss i en musikk som kan virke inspirert av det narrativt drevne språket til filmmusikken. I et annet synger Agnes en arie som uten problem kunne funnet sted i en av Mozarts operaer.

Det finnes også et ensemble-nummer som lener seg tungt på messingblåserne, og leverer storband i en funky swing-jazz stil. Denne sjongleringen av stilarter oppleves dog aldri tvunget, umotivert, eller som et kategorisk knep for å fremstå kunstnerisk. Det flyter helt naturlig og sømløst. I det sistnevnte storband-nummeret beveger de unge seg til en veldig opera-utypisk koreografi som drar sterk inspirasjon fra virale danser på TikTok (med ytterligere referanser til danser fra videospillet Fortnite).

Disse virkemidlene er selvfølgelig veldig viktige i forestillingens misjon om å nå ut til de unge, men blekner i sammenligning med operaens aller viktigste aspekt: Å ta de unges verden og eksistensielle spørsmål på alvor. Og med akkurat dette oppleves det som de treffer midt i blinken.

Unnvikende libretto

Kanskje må min mening tas med en liten klype salt siden jeg er litt nord for målgruppa, men som del av den sene millenniumsgenerasjonen anser jeg meg ung nok til å forstå hvordan og hvorfor vi har ankommet de eksistensielle spørsmålene som Ingenting stiller. Unge nå er mer utsatt for uforutsigbare fremtidsutsikter og eksponeres tidligere enn noensinne for verdens tunge sannheter, delvis på grunn av det overveldende informasjonstilfanget som er tilgjengelig med et enkelt tastetrykk. At en åttendeklassing kommer frem til en konklusjon som Pierre gjør, er ikke utenkelig.

Når det gjelder librettoen, er det vanskelig å si om den treffer målgruppen like godt som historien, koreografien og scenografien gjør. Jeg er ingen autoritet på dagens populære slanguttrykk. Librettoen til Ingenting later heller ikke som om den kan dem, og forsøker heller ikke å etterligne en ungdomssosiolekt.

Det som tidvis er problematisk med librettoen, er når publikum må fylle ut tomrommene i handlingen som den etterlater seg. I noen av de mest alvorlige øyeblikkene i forestillingen tar librettoen en passiv, unnvikende og tvetydig karakter, og det blir vanskelig å forstå hva som egentlig nettopp skjedde på scenen. Dette førte til noen få situasjoner der forestillingens dramatikk og musikk ikke ble utnyttet til det fulle og hele, fordi teksten ikke var klar i sin formidling av handlingen. Disse øyeblikkene var imidlertid svært sjeldne, og aldri seriøse nok til å dra meg ut av den verdenen som forestillingen hadde skapt.

Dyster tematikk, lovende skjebne

Til tross for disse mindre bemerkningene opplever jeg Ingenting som en imponerende suksess som belyser unge sinn og eksistensielle spørsmål, samtidig som den også fremhever unge, voksende talenter. Forestillingen byr på en helhetlig opplevelse fylt med nydelig musikk, fantastiske prestasjoner, nyskapende scenografi og morsom koreografi, og den er lettfattelig for både nye og erfarne operagjengere.

Historien er tankevekkende og formidles med en kraft som er både gripende, rørende og utfordrende. Det er modig av Den Norske Opera å sette dette på hovedscenen, og etter min mening en helt riktig avgjørelse.

Avslutningsvis vil jeg bemerke den poetiske ironien at Ingenting, til tross for sin dystre tematikk om fremtiden, antyder en lovende skjebne for den kommende generasjonen som vil fylle vårt operahus i Bjørvika med ny mening og relevans i fremtiden.

Anmeldelsen er bestilt og publisert i samarbeid med Ballade.no.