Kunsten å gi plass til småbarns spontanitet




Danseforestillingen «Lulla» utforsker ritualene i vuggesang samtidig som den lar småbarn være småbarn.

Dansens Hus har lenge vært en viktig arena for dans og scenekunst for de aller minste, og de forsterker nå satsingen gjennom prosjektet «Stor kunst for små barn». Med pengestøtte fra Sparebankstiftelsen har de invitert dansemiljøet til å søke midler, og har så valgt ut tre forestillinger som har fått midler til utvikling og faglig veiledning underveis i prosessen.

Lulla, av kompaniet Dybwikdans, er første forestilling ut, med en danseforestilling for barn fra 0 – 2 år med utgangspunkt i vuggesang. Kompaniet har tidligere laget blant annet Toddlernes rom for de aller minste, en forestilling som har spilt i en rekke land etter premieren i 2014.

Vuggesang er en hverdagslig sangtradisjon som gjerne er forbundet med den intime kontakten mellom forelder og barn. Vuggesang kan være folkemusikk, komponert musikk eller melodier den voksne spontant improviserer fram selv. Dybwikdans tar vuggesangen ut av den hjemlige sfæren og inn i teaterrommet. Slik åpner de for å se kvalitetene ved denne tradisjonen på nye måter, og gjennom den sosiale teatersituasjonen gir den andre muligheter for samspill. Lulla gjenskaper og utforsker nærværet, det rituelle, og det spontane elementet i interaksjonen.

Lulla


Danseforestilling for barn fra 0-2 år.

Première på Dansens hus 8. oktober. Spilles fram til 15. oktober.

Iscenesetter: Siri Dybwik

Komponist: Nils Christian Fossdal

Scenograf: Kit Bjørn Petersen

Utøvere: Gerd Elin Aase, Nils Christian Fossdal

Studiomusikere: Andreas Utnem, Bergmund Waal Skaslien

Søm: Britt Stigen Martinsen, Kari Helene Gryte

Designer/tekniker: Karl Oskar Sørdal

Foto: Morten Berentsen

Beroligende scenekunst

Allerede ute i foajeen settes stemningen som kommer til å prege forestillingen.

En mann i gul drakt (Nils Christian Fossdal) hilser på alle mens han spiller noen improviserte toner på et lite instrument han holder i hånden. Så begynner han å synge en vuggesang kompaniet selv har laget, kun med ordene «sulla, lulla» på en vemodig og vakker melodi. Vi inviteres så med på å synge den velkjente «Blinke, blinke, stjernelill», og ved å åpne for denne styrte deltagelsen, etableres følelsen av fellesskap gjennom sang. Ved å ha et samlende og stemningsfylt anslag allerede i foajeen skapes en forventning om forestillingens musikalske og sosiale kvaliteter, som skal komme til å prege teateropplevelsen.

Når vi kommer inn i teatersalen, inviteres vi inn i et telt som fremstår annerledes og magisk, og noen av barna stopper litt opp før de tør å gå inn. Men vel inne fremstår rommet lunt og trygt. Barn og voksne kan sitte sammen på store, røde puter, plassert i en halvsirkel. Ned fra taket henger røde og gule tøyballer med glitrende rundinger på, noen dekorert med små lys. I taket projiseres det film av baller i ulike fasonger som beveger seg i rolige, flytende bevegelser. På gulvet bak i teltet er mange små LED-lys og tøyballer av samme type. Fargene på scenografi og kostymer er i gul- og rødnyanser og lyset i rommet er behagelig og varmt.

Lulla har et helhetlig, inkluderende uttrykk som gjennomgående gjenskaper nærvær og trygghet i kontakten mellom foreldre og barn gjennom vuggesangen. I forestillingen uttrykker danserne ro og harmoni gjennom kroppsspråk og blikk, og lar barna bli sett og møtt ved å la dem komme fysisk tett på. Samtidig utforsker forestillingen de spontane kvalitetene i vuggesangen, uten at det går utover den sosiale tryggheten i teltet. De to vuggesangene fra foajeen gjentas på ulike måter, og i en sekvens synger de strofer fra en rekke vuggesanger om hverandre. Bevegelsene følger sangen, og dynamikken i forestillingen styres av er en veksling mellom beroligende elementer og lekenhet.

Lulla har et helhetlig, inkluderende uttrykk som gjennomgående gjenskaper nærvær og trygghet i kontakten mellom foreldre og barn gjennom vuggesangen.

Foto: Dansens Hus

Vuggesangtradisjonen bærer i seg et uttrykk for store følelser som ikke kan sies til barnet med ord.

Ritualer og lek

De voksnes nærvær og fokuset på barnas sanselige opplevelse av det som skjer i teltet blir tydelig i en scene som gir assosiasjoner til ritualer. Her gjentar Nils Christian Fossdal og Gerd Elin Aase en enkelt tone som de synger klangfylt ut på vokalen «o». Samtidig hører vi den samme tonen fra en fiolin. Aase holder en rød, glitrende ball som hun lar danse rundt kroppene til ett og ett barn, mens hun og Fossdal synger ut tonen.

Det oppstår et dirrende nærvær og den gjentagende, monotone lyden gir et rituelt preg, der ballen, som kan assosieres med en stjerne, får noe magisk over seg idet Aase beveger den rundt hvert enkelt barn som om det var en hellig handling. Møtet intensiveres gjennom repetisjon i musikk og bevegelsesmønster. Her er det ikke selve det melodiske og rytmiske særpreget til vuggesanger som er i fokus, men den beroligende bevegelsen og intimiteten.

Vuggesangtradisjonen bærer i seg et uttrykk for store følelser som ikke kan sies til barnet med ord. Gjennom den kunstneriske behandlingen av vuggesangen i Lulla, fremheves noen kvaliteter ved tradisjonen. Som voksne tilskuere kan det gi oss nye perspektiver på aspekter ved vuggesangen som sosialt, kulturelt og rituelt fenomen. Barna vil i likhet med de voksne kunne oppleve hvordan det rituelle, gjentagende preger stemningen, følelsene og opplevelsen av å synge sammen.

Spontanitet og lekenhet

I andre sekvenser fokuseres det på spontanitet og lekenhet i det musikalske og fysiske uttrykket. Som når Aase og Fossdal fremfører en rytmisk og energisk versjon av «Blinke, blinke, stjernelill»,  hvor de improviserer over og svarer på hverandres musikalske tilbud. Slik lager de et spennende, lekent musikalsk landskap med fragmenter fra teksten og melodien som gjentas og utforskes. Samtidig foregår en lek med baller hvor Aase legger ballene på kroppen til Fossdal. På hodet, under armene, i fanget, med dansende, raske bevegelser.

Lydbildet utvides gjennom innspilt musikk, slik som når frasen «undres hvor du holder til» gjentas og følges av noen mystiske, spenningsfylte piano-toner som gir assosiasjoner til en detektiv-scene. Å bygge på med instrumenter og opptak er et subtilt, men effektfullt grep som gir flere lag med lyder som kan kontrastere eller harmonere med stemmene og bevegelsene.

Foto: Dansens Hus

Både musikalsk og kroppslig er danserne lydhøre og parate til å interagere med barna. Når barna lager lyder, gjentar og varierer danserne lydene og tar dem inn i sitt musikalske uttrykk.

Lydhørt samspill mellom dansere og barn

Både musikalsk og kroppslig er danserne lydhøre og parate til å interagere med barna. Når barna lager lyder, gjentar og varierer danserne lydene og tar dem inn i sitt musikalske uttrykk. Det skaper en leken interaksjon, som kunne vært utprøvd enda mer, ved å legge inn mer rom for utforsking og gjentagelse av lyder som kunne invitere til samspill.

Danserne virker også klare for å møte spontane kroppslige innspill fra barna. De holder roen og har ad hoc-strategier klare når uforutsette ting skjer.

I forestillingen jeg så, var det ett barn som var veldig opptatt av ballene som lå på bakken i teltet. Mens de andre barna så med store øyne på det danserne la opp til skulle være felles fokus i starten, var dette barnet fokusert på å komme seg bort til ballene, noe moren prøvde å unngå. I stedet for å ignorere eller utestenge barnet, gir danserne barnet oppmerksomhet og prøver å hente ham inn. Dette lykkes de med, men kun midlertidig. Først når de gir ham en ball og lar ham få bidra inn i sekvensen hvor den ene danseren putter tøyballer på kroppen til den andre som sitter på gulvet, får han bidra slik han ønsker. Han plasserer en stor ball midt på hodet til den voksne.

I forestillinger for de minste er det vanlig å kunne si på forhånd om og eventuelt når i forestillingen barna kan bevege seg fritt, men dette skjer ikke i Lulla. Det kunne gjerne vært tydeligere åpninger og lukkinger for den fysiske interaksjonen gjennom hva scenerommet signaliserer. Dersom man ikke ønsker at barna skal interagere med ball i starten, hadde det nok vært lurt å rett og slett ikke ha baller på scenegulvet.

Taus kunnskap

Vuggesang er en form for taus kunnskap som går fra generasjon til generasjon og er preget av et fysisk nærvær mellom barn og forelder i musikken. Lulla utforsker sentrale kvaliteter ved vuggesangen gjennom et kunstmøte preget av fellesskapsfølelse og lydhørhet. Den voksnes teateropplevelse vil også kunne preges av en fundering over vuggesang som fenomen, mens barnet i likhet med den voksne har mulighet for å identifisere elementer fra vuggesang-situasjonen de kanskje gjenkjenner fra egen hverdag.

Når vi på slutten av forestillingen inviteres til å legge oss på putene og synge ”Blinke, blinke, stjernelill» gir de roterende ballene i taket assosiasjoner til planeter og stjerner. Som voksen blir man liten når man ligger og ser opp på stjernene, og det er i slike øyeblikk at vi kan oppleve både et kunstnerisk og sosialt fellesskap med barna.