Kunsten å ta de unge på alvor




Vestlandske Teatersenter satser på kontinuitet, og i år er det niende gang de arrangerer MINI MIDI MAXI – internasjonal teaterfestival for barn og unge. Ambisjonen om å gjøre festivalen til en viktig og definerende faktor i teaterlandskapet er fullstendig på sin plass: her er kvalitet, profesjonalitet, og en genuin respekt for det unge publikum i alle ledd.

Fem dager til ende har byens mange scenerom yret av liv på dag- og kveldstid. Spesielt dagforestillingene har vært smekkfulle, og gjennom Den kulturelle skolesekken har skoleklasser fra hele Hordaland kommet til.

Som oftest var det lett å se om de hadde likt forestillingene: noen ganger forlot de salen med smil om munnen, andre ganger i stille ettertenksomhet. Spennet under årets festival har vært vidt, men etter publikums reaksjoner å dømme er det god grunn til å tro at arrangørene har lykkes.

Satsning på kvalitet

MINI MIDI MAXI ble arrangert første gang i 2005 og har siden vært en årlig tradisjon der norske og internasjonale kompanier inviteres til Bergen. I år var tre av produksjonene for ungdom, en spesifikt for de minste, og resten tilpasset mellomtrinnet eller bredere målgrupper. Til sammen ble de ti produksjonene vist 32 ganger på Cornerteateret, Logen, Den Nationale Scene og i Grieghallen. I programmet trekkes det frem at flere av teaterstykkene har vunnet priser, men dette i seg selv er ingen grunn til å applaudere arrangørene – honnør fortjenes derimot fordi programmet viser stor variasjon i tematikk, sjanger og målgruppe, og fordi det treffer sitt publikum godt.

Etter fjorårets satsning på Scenic Art Expo og eksport av norsk scenekunst, har oppmerksomheten i år dreid tilbake til festivalens kjerne: det unge publikummet. Slik er ikke dette først og fremst en festival for kunstkritikere eller voksne som snakker om kunst for barn, men for de unge selv, som får sjansen til å se internasjonal kunst i en helt annen grad enn det som er hverdagskost for dem. I festivalprogrammet skriver programansvarlig Camilla Svingen at kultur «samler forståelse over landegrenser.» Dette er treffende både for kulturutveksling generelt og teater spesielt: Det er i møte med den andre at vi kan bli sikrere på hvem vi selv er.

Språklig og visuelt spenn

Med åtte internasjonale forestillinger sier det seg selv at språk har vært en viktig faktor. Her er alt fra det norske nysirkuskompaniet Zirk Mir, som kom fra fjerne himmelstrøk med sin egen versjon av et tullespråk i kofferten, til italienske TeatroDistinto, som hadde laget en ordløs og komisk fabulering om kunsten å passe inn og det ubestemmelige sorte fåret (eller var det den rosa grisen?). På tvers av språk og på tvers av generasjoner begeistret de begge sitt publikum.

Foto: TeatroDistinto

«Den glade prinsen» av La Balfuda løste den språklige utfordringen ved å la norske skuespillere dubbe teksten til norsk, og frigjorde dermed de spanske skuespillerne til å konsentrere seg om spillet. Det viser vilje og evne både til å tenke nytt og ta i bruk gamle knep. Andre ganger ble målgruppen litt forbigått rent språklig, for eksempel i David Zuazolas «Skitne vinger», der mye av fortellingen om den post-apokalyptiske søppelbyen forsvant i språklig uklarhet og internt fokus, selv om den bød på vakre scenebilder og tidvis intime øyeblikk.

For det var nettopp det visuelt vakre, og noen ganger groteske, som gikk igjen i festivalprogrammet. Barn, unge og voksne fikk mange muligheter til å la seg fascinere av lek med skygge, lys og miniatyrmodeller. Utenom «Den glade prinsen», bør «The Adventures of Alvin Sputnik: Deep Sea Explorer» av Tim Watts trekkes frem. Fortellingen om Alvins halsbrekkende oppdrag på dypt vann trollbandt publikum både teknisk og menneskelig, selv om historien ikke var like dyp som havet den utforsket. Heller ikke «Huset» av Sofie Krog Teater hadde den dypeste historien, men det var heller ikke intensjonen: de kombinerte god thrillerunderholdning med en til fingertuppene gjennomført scenografisk fest av et dukketeater, der latteren satt like løst som overraskede gisp.

Moral og humor

I andre forestillinger gikk humoren hånd i hånd med moralen: i «Finagel felespiller» av Robsrud & Dean, basert på  Grimms eventyr, holdt skuespiller Geir Robsrud 200 fnisende, hylende og til tider latterbrølende mellomtrinnselever i sin hule hånd, samtidig som han med glimt i øyet fortalte de voksne at det bare var å slappe av: Historien hadde en moral til slutt, der de gode ble belønnet og de slemme straffet, som seg hør og bør.

Foto: Mungo Park

Moral var også sentralt i Mungo Parks «Opsang», som på norsk kan oversettes med å irettesette eller formane. Trioen gikk løs på ungdommens oppførsel i ekstrem karikatur, koblet direkte til hver av de syv dødssyndene. Det kunne gått skikkelig galt, men heldigvis er Mungo Park befriende politisk ukorrekte og traff rett hjem i salen. De viste vold, sex og all den jævelskapen ungdom opplever, til ungdommen, med en kombinasjon av autentisitet, ironisk distanse, sårbarhet og overmot som rev publikum med og fikk spontan, stående applaus på slutten. Forestillingen traff også meg: vi har alle vært der en gang, og har godt av å minnes på det.

Nyanseringsfellen

Svenske «Løvet» omhandlet også såre tema i ungdomstiden. Her dreide det seg om mobbing, ungdommens sosiale usikkerhet, og om hvordan våre handlinger som unge setter spor i voksenlivet. Fysisk teater/dans vevdes sammen med mer tradisjonelle spillestiler, og den ordløse hovedpersonen, Løvet, var fraværende og tilstede på samme tid. Slikt gir unge som voksne mye å tenke på, og det er modig å vise mobbingens baksider så tydelig til de som kanskje står midt oppi det, selv om det med fordel kunne vært et mindre deterministisk bilde som ble presentert.

Savnet etter nyanser var enda mer synlig etter den nederlandske «Jo no, Bess yes». Til tross for godt samspill, fantasifulle påfunn og flere doser humor, ble den dessverre en alt for stereotyp fremstilling av parforhold og kjærlighet. Myntet på barn og basert på en barnebok føltes den sukkersøt, forenklet, og med kjønnsroller som fikk undertegnede til å vri seg i stolen – og jeg tror også barn forstår mye mer komplekse relasjoner enn det de her fikk presentert.

Hvor er anmelderne?

Det er selvsagt ikke slik at kunst for barn og unge bare er for barn og unge, og flere av forestillingene hadde høy underholdnings- og refleksjonsverdi også for voksne – med og uten egne barn. Ofte kan vi møte oss selv i døren, enten i reaksjonene fra publikum eller i forestillingens innhold. Både foreldre som kom med egne barn og lærere som kom med skoleklasser fikk servert flotte gavepakker for samtaler i etterkant. Jeg håper og tror mange av dem tok tak i det.

I de fem dagene festivalen varte var den også en møteplass for internasjonale teaterkunstnere, som fikk muligheten til å se hverandres arbeid og utvide horisonter med tanke på hva som skjer i andre land og i andres kulturliv. Det var dessverre få anmeldere tilstede, og utenom Periskop var det kun Bergens Tidende og Bergensavisen som har tatt seg tid og råd til å undersøke festivalen nærmere. Er det fordi dette foregår i Bergen, eller fordi MINI MIDI MAXI ennå ikke har opparbeidet seg nok omdømme i skyggen av Scenekunstbruket? Uansett grunn er dette synd, for her var kvalitetsteater og fullsatte saler som fortjener mer oppmerksomhet både innenfor og utenfor byens grenser. Skal kvaliteten og tilgjengeligheten av kunst for barn og unge heves, må den ses, snakkes, skrives og leses om – da må den være tilstede og tilgjengelig, slik den har vært i Bergen under festivalen.

Bevisst kunst

Per Inge Torkelsen hadde i sitt festivalforedrag «Glasur» en beskjed som bør gå rett hjem hos enhver anmelder: at det som vi synes er dårlig, ofte er noe barna kan synes er bra. Slik er det flott at VT også hadde sine egne «Stuntreportere», frivillige ungdommer som tok bilder og skrev korte anmeldelser om egne inntrykk på festivalens Facebook-side. De fikk sett både innsiden av festivalen og de fleste av forestillingene, og en slik opplevelse tenner forhåpentligvis gnister som vil skape mer engasjement hos dem og andre i fremtiden.

Foto: La Baldufa

Hvis man skal mene noe om kunst for barn og unge, kan det være en fordel å gjøre dette med målgruppen i salen, slik at et kritisk blikk kommer både fra eget ståsted og med et lyttende øre til hva som foregår rundt. Hvis det trigger publikum, så har det kanskje vært en forestilling som er verdt å sette opp, verdt å vise, og verdt å snakke om – og det er ofte etter forestillingen man best får inntrykk av dette. Balansegangen er likevel usikker: noen ganger er det ok at det er enkelt, men hva skjer når det blir for enkelt? Er det for mye å forlange at kunsten alltid skal utfordre og engasjere sitt publikum, eller holder det med underholdning?

Dette er flytende spørsmål, men ett krav må stå fast: at kunsten er seg sin rolle bevisst. At den er klar på om den ønsker å utfordre – og i så fall hvordan. Selv om det er en velbrukt klisjé å påstå at barn og unge ser kunst på en annen måte enn voksne, betyr det noe så enkelt som at de fortjener kunst som tar deres livsverden på alvor på lik linje med andre publikumsgrupper. Da må denne kunsten ha nok dybde i seg til å møte den uutgrunnelige visdommen og nysgjerrigheten barn og unge bærer på. Hvis ikke, gjør kunstnerne både seg selv og sine tilskuere en bjørnetjeneste.

Møteplass for opplevelser

MINI MIDI MAXI oppleves som en festival som tar sitt publikum seriøst. Teateret blir et rom der barn og unge kan erfare kunsten på nært hold, med opplevelser som kan være springbrett for å reflektere over livets små og store spørsmål. På samme tid er her potensiale til å være et samlingspunkt for internasjonalt teater for barn og unge i Norge, der kunstnere og publikum møtes på tvers av landegrenser. Slike møter skaper – og styrker – forbindelser som er viktige for kunstnerisk utveksling, og det er gode grunner til å tro at neste og kommende års festivaler vil fortsette å hente teaterimpulser til unge, samt bygge videre på den solide kvaliteten som her vistes frem.