«KuToppen – På sporet»: Bondeverdier og raffinement

Den tredje KuToppen-filmen begynner med varsomt vink til klimaendringene. Ingenting vil gro på bondegårdens jorder! Ligger løsningen i et superfrø skapt av oppfinneren Albert Einswein (Jon Øigarden)?

Når den rike gründergrisen skal demonstrere herligheten til Klara, Gaute og resten av gjengen på et høyteknologisk tog, blir frøet stjålet og detektiven Agatha Christensen (Henriette Marø) tilkalt for å finne den skyldige.

Fra skilsmissedrama til togkrim

Serien, som er basert på en attraksjon i Dyreparken i Kristiansand beveger seg altså så smått mellom sjangre fra film til film. Førstekapitlet fortalte om hvordan kalven Klara (Henriette Faye Schjøll) forlot morens milkshakebar i storbyen for å drive gård sammen med faren Mosk (Fridtjof Såheim) på landet, og var en blanding av skilte foreldre-tristesse og talentshowdrama.

Oppfølgeren var en gjennomstandardisert redde jula-historie, men med et likandes og artig rollegalleri.

Umiddelbart synes «detektiv på tog»-plottet i KuToppen – På sporet provoserende uoriginalt, som en lite fantasikrevende surfing på Kenneth Branaghs oppdatering av Mord på Orientekspressen. Men, som Erlend Loe og Kim Hiorthøy viste med den kvalmt absurde barneboka Hvem rumpet brunosten: De innarbeidede forventningene til denne skjema-handlingen gjør rollefigurene desto viktigere – og muliggjør dessuten mye tøys og tull. Og der ensemblet i Agatha Christies original er flate, kjedelige typer, fremstår Kutoppen-gjengen enda tydeligere enn tidligere.

Hadde fortjent en egen serie

Riktignok er hovedpersonen Klara fremdeles forholdsvis anonym – tanken er vel at samtlige i målgruppen skal kunne identifisere seg med henne og at det er gjennom hennes øyne vi skal oppleve de andre figurene. Gaute (Mads Eldøen) holder seg – i kjent stil – litt i bakgrunnen, men allergien hans skal vise seg avgjørende for mysterieløsningen.

Pappa Mosk er enda mer snusfornuftig gårdbruker enn tidligere: Under stjernehimmelen, med en kopp kakao (av kumelk!?) i kloven, lekser han opp om viktigheten av «sunt bondevett». Eventuelle fans av Chickolina, Marit Andreassens, storøyde, freske høne vil ikke bli skuffet, hun danser en «fertilitetsdans» som gjerne kunne vart enda lenger og belærer resten av gjengen om «lavkvalitetsenergi», krystaller og å hilse solen.

Og som sist er det den usympatiske og impulsive trønderbukken Bærnt (Jan Martin Johnsen) som er aller festligst. Bærnt prøver å komme unna med tjuvlån av redskaper, han mesker seg i restaurantvogna («æ ska feit mæ opp som ein julegris») og leverer en selvfornøyd monolog under det påfølgende toalettbesøket. Hvem i granskauen er denne totalt uforutsigbare fyren, egentlig? Har filmskaperne et klart svar, som de bare serverer små drypp av?

Bærnt hadde fortjent en egen serie og ikke nødvendigvis en origin story –altså en utdypning av barndom, bakgrunn, livsvalg og psyke. La bukken forbli småkulten, egen og mystisk!

Gjødsling, samdyrking og art deco

«Smakløst», utbryter den kranglevorne vriompeisen Bærnt idet han stiger ombord i toget. De fleste vil være uenige. Art deco-interiøret har egentlig aldri gått av moten, og befinner seg nå i en tredje bølge, ifølge de som har greie på den slags. Stilretningen fikk aldri helt fotfeste i Norge da den var ny på det forrige 20-tallet, men er in i dag. Nye filmer som Babylon og Empire of Light er fulle av symmetriske, bølgende detaljer og KuToppens gjengivelse av stilen står ikke tilbake for de hollywoodske fetterne.

Denne urbane dekorkunsten står i utsøkt kontrast til det sindige bondegårdslivet, KuToppen: På sporet fortjener ros for å skape et livlig filmunivers av noe så traust som norsk jordbruk. Vi får høre om gjødsling, artsvariasjon og samdyrking av grønnsaker. I en virkelighet der landbruksavisen Nationen ikke har anmeldt film på flere tiår, er det gledelig at mer fremoverlente Felleskjøpet er en av KuToppens sponsorer. Mosk er stolt bærer av den emblematiske gulgrønne overallen, og det er helt i tråd med bygdelivets verdier når Bærnt (selvfølgelig) parafraserer DDEs trønderikoniske «Rompa mi».

Fiffige detaljer

Nok en kontrast: Marius Christensens komposisjoner er med på å gi eleganse til den tradisjonelle historien. På toget hører vi latinske rytmer i en viss gjeld til argentinske Lalo Schifrin, mest kjent for Mission Impossible-soundtracket og annen spenningsmusikk. Perkusjonstung storband i kuppfilm- og James Bond-avdelingen lykkes i å sette KuToppen: På sporet i en stilfull sekstitallstradisjon, det samme gjelder den forseggjorte og overskuddspregede tittelvignetten. En bildemontasje mot slutten inkluderer lekne vink til American Gothic, Grant Woods rurale oljemaleri fra 1930.

Produsent Qvisten og regissør Will Ashurst har definitivt lykkes i å fylle formelhistorien med fiffige detaljer og et engasjerende persongalleri. På sporet er helt klart det mest vellykkede KuToppen-kapitlet.

Jordbruksidealer

Det er selvsikkert og elegant å forene denne finessen med norske jordbruksidealer uten å miste kontakten med mågruppen, barn i sen barnehage- og tidlig skolealder. Budskapet til det unge publikummet, utover at det lønner seg å være snill, er viktigheten av nysgjerrighet, logikk, tålmodighet og fornuft, da vil det vokse og gro.

«Det er et spennende liv å være detektiv», synger hovedpersonene, og det er gledelig hvis målgruppen lar seg inspirere – kanskje de til og med vil bli bønder?