Bukkene Bruse på badeland

Ikkje lov å bade med tissen ute! 

Det er ikke nødvendigvis slik at barn og fulle folk alltid snakker sant, men de har noen andre fellestrekk: Enkel humor, høylytt fremferd og en svakhet for basstung, velprodusert festmusikk med allsangrefrenger. Artisten Freddy Kalas er blant de som vet å utnytte disse overlappende preferansene, han veksler uanstrengt mellom afterski-patriotiske drekka-hymner som Pinne for landet og NRKs inkluderingskampanje BlimE.

Og da DJ MøMø feat. Kjartan Lauritzen toppet VG-lista i åtte samfulle uker med Badebussen, bestod strømmerne av barn og unge, fulle voksne – låta ble tidlig inkludert i Spotifys russemusikkliste: BADEBUSSEN | DJ MøMø feat. Kjartan Lauritzen – Bukkene Bruse på Badeland (Offisiell Teaser) – YouTube

Barn på voksenfest

Produsentene i Qvisten og NRK gjorde et av norsk filmhistories mest markante markedsføringsgrep da de lanserte melodien og musikkvideoen i sommer, fenomenet ble så altomfattende at NRK har fått klager på tekstens angivelige seksuelle overtoner. I nettdiskusjoner for foreldre, karakteriseres innholdet som beyond upassende.

Og joda, poesien – som de fleste andreklassinger kan helt utenat – har noen fest- og kjønnslige insinueringer: 

Kem trippa på min bror? Vi skal bli feite, skal bli stor! Har ei høne, har ei mus. Og ein løve og ein pus. Drikke saft, drikke brus. Flokken tjena flus.

Snipp, snapp, snute. La flasketuten sprutе. Det blir kliss, klass, cruise. 

Badebussen-låta inviterer liksom barna med på voksenfest – den er minneverdig, fengende og et par milligram farlig, ulik all annen norsk filmmusikk for barn.

Ikke den trauste setra

Og promoteringsbussen er definitivt i rute, det er vanskelig å se for seg et mer eventyrlig oppspark til en rocka barnefilm om tre livskraftige bukker.

Det går dessuten an å påstå at markedsføringen for filmen begynte med Peter Christen Asbjørnsens nedtegnelser i 1842:

«De tre bukkene Bruse er kanskje det mest kjente norske folkeeventyret, heter det seg i Wikipedias gode artikkel.  «Det er kort, har flere gjentakelser og en klar handling som er lett å huske.»

Det er altså ikke så merkelig at Bjørn F. Rørviks Bukkene Bruse på Badeland ble en av tidenes største barneboksuksesser, nesten umiddelbart etter utgivelsen i 2009 (med over 200 000 solgte bøker og flere oppfølgingstitler). Klassikerforelegget ble gjenfortalt med Gry Moursunds gladtøysete illustrasjoner, i en fandenivoldsk tone og med tre avgjørende vrier: Det er trollet som oppsøker Bruse-brødrene og den mellomste bukken har mest futt og personlighet. Og reisens mål er ikke den trauste setra, men et fargerikt forlystelsessenter. Hvem drømmer ikke om badeland?

Moderat entusiasme

Filmversjonen innledes med to parallelle forløp: Trollet (stemmelagt av Jan Martin Johnsen) leser eventyret om seg selv mens bukkene (Trond Fausa Aurvåg, Mikkel Niva og Cengiz Al) planlegger badelandturen.

Hvor nødvendig er en slik planleggingssekvens? Dialogen er omstendelig og alle som har sett promovideoen (1,6 millioner) er for lengst på det rene med utfallet: Brødrene tar badebussen til badeland. De langtrukne samtalene om hvem som skal kjøre bilen og at det er viktig å sove godt før reisen tilfører handlingen lite.

Og utfordringene med å lage en spillefilm av det minimalistiske utgangspunktet skal vedvare gjennom resten av den sytti minutter lange spilletiden.

«Det var en lang og kjedelig historie», sier badeverten Harianne idet hun ønsker de tre bukkene velkommen om bord på badebussen drøye førti minutter ut i «intrigen».

Replikken er ufrivillig betimelig, det føles som det dobbelte av tiden har passert. En politimann tok det ganske med ro da han spurte hver enkelt om førerkort. En saktegående rulletekst i svarthvitt er en del av en drømmesekvens. Eksplosjoner og flammehav skildres med moderat entusiasme.

Kontrastløst

Handlingen er enkel: Bukkene vil til badeland, men trues av et troll som vil spise dem. Renskårne og rettvinklede plott trenger ikke være et hinder for gode historier. Mad Max: Fury Road – en av forrige tiårs mest bejublede filmer, gjør et episk storverk av det som i grunnen bare er to lange biljakter.

Problemet er at manusforfatter Karsten Fullu (Flåklypa, Folk og røvere i Kardemomme by) og regissør Will Ashurst (Jul på Kutoppen, Kutoppen – på sporet) ikke riktig makter å fylle tomrommene i handlingen med detaljer, schwong og personlighet.

For å ta det siste først: Mye av appellen ved folkeeventyret og Bjørn F. Rørviks barnebok er kontrastene mellom de tre brødrene: Pysete pipestemme på den yngste og buldrende bass på den eldste hos Asbjørnsen – tøffaserier hos den mellomste hos Rørvik.

Filmens skuespillere gestalter de tre bukkene i de samme stemmeleiene – lukker man øynene er det ikke nødvendigvis åpenbart om det er Trond Fausa Aurvåg, Mikkel Niva eller Cengiz Al som snakker. Brødrene fremstår som mer anonyme enn i boka. Eldstemann er stødig, mellomste er busete og den yngste er forsiktig og tissatrengt, flere egenskaper finnes knapt.

Uavklarte åtseletere

Filmens miljø er heller ikke overlesset med særpreg utover de tro gjengivelsene av bokas barnlige bildebruk. Mye tyder på at handlingen finner sted om sommeren, uten at vi noen gang føler årstidens varme og atmosfære.

Ved å uttrykkelig legge handlingen til våren og la hovedpersonene lengte etter frihet etter en lang og trang vinter, ville filmskaperne skapt tettere paralleller til folkeeventyret (geiter føres til setra på forsommeren) og samtidig gitt filmen mer tekstur.

Det er mer friskus-takter over filmmusikken, som av og til riktignok har litt for tydelige lån fra 80- og 90-tallet, tiden da målgruppens foreldre – de som kjøper billettene – var barn og unge. Fans av hiphop-trioen Beastie Boys kan for eksempel glede eller gremme seg over barnevennlige parafraseringer av klassikere som Sabotage (1994) og No sleep till Brooklyn (1986). Sistnevnte rappes av tre kråker, fint tolket av Regina «Myra» Tucker, Samsaya og Alexandra Gjerpen. Men hvorfor er de i ledtog med trollet? Fuglenes motivasjon er lenge uavklart. Godt over halvveis forstår vi: De er åtseletere og har planlagt å meske seg med det som er igjen etter antagonistens geitegilde. Poenget kunne vært bedre utnyttet.

Tette harmonier

Filmens nest største musikalske høydepunkt er en finstemt brødreblues rundt bålet. Her gir stemmelikhetene mellom skuespillerne mening: Det skaper tette harmonier.

En Lars Lillo-Stenberg-akkompagnert og herlig demonstrativ Oslo-hyllest (med overtydelig adresse til hovedstadens filmfond – en av filmens finansiører) skaper også en etterlengtet opptur.

Men det er – naturligvis – den allerede godt kjente Badebussen-sekvensen som gir mest fot og godstemning i kinosalen.

Hvorfor finnes det troll?

Spenningsfilmers største svakhet er gjerne skurken – altfor ofte er hen lite mer enn en beleilig hindring for hovedpersonene. Bukkene Bruse i badeland gjør klokt i å vie mye plass til den trønderske trollet – buldrete gestaltet av Jan Martin Johnsen. Her finnes antydninger til en tragisk figur: Eventyret han leser om seg selv inneholder en profeti han forsøker å forhindre – nesten som Shakespeares Macbeth. Et par knivsodder troll-sympati kunne gjort skurken enda mer minneverdig. Er det bare sult som får ham til å hige etter geitekjøtt? Hva er hans innerste drømmer?

Den tidligere nevnte Wikipedia-artikkelen spekulerer i om eventyrets geiter kan ha vært utsatt for sulteforing og minner oss på hvordan de krysser en grense mellom kultur og natur, fra den trygge gården til den villere setra.

Hos Asbjørnsen og Moe velger geitene å reise hver for seg. Og når trollet beseires av den sterkeste, er det sivilisasjonens triumf over det primitive. Det er få slike episke antydninger i Bukkene Bruse i Badeland, men på et tidspunkt henvender yngstemann seg til skapere og publikum: Hvorfor finnes det troll? For å vise at vi kan være modige, lyder svaret.

Seigtflytende

Lite hadde vært mer gledelig enn hvis Bukkene Bruse på Badeland fremstod som en umiddelbar klassiker – en absurd, fantasirik, detaljert og kanskje til handlingsmettet saga om å overkomme individuelle forskjeller for å finne sine indre helter og nedkjempe en kompleks ondskap – selv om motivet «bare» er å nyte innendørsbadelivets uforpliktende gleder: Slåss for sin rett til å bade, for å nesten-si det med Beastie Boys.

I stedet føles filmen som en forutsigbar, langtrukken og bare akkurat passe inspirert plankekjøring gjennom forelegget. Vi er aldri på nivå med promomaterialet – det som kunne blitt en sprø historie om mot, samarbeid og et tragisk troll kommer aldri ut av skyggen til Kjartan Lauritzens formidable monsterhit eller monsterhit-boken fra 2009. Det blir aldri særlig sprut i flasketuten i disse sytti – stort sett ganske seigtflytende – minuttene.