Lag på lag, mon tro hvor kjernen finnes




Tanken bak Teater Fots nyeste forestilling «Verken fugl eller fisk» er god, men resultatet er blitt uklart.

Hvem er du? Kan du la deg kategorisere?

Fra barn er ganske små, lærer de seg å sortere. Puttebokser hjelper dem å gjenkjenne former, og det finnes nok av bøker, spill og apper som skal lære barn å kjenne igjen hva ting er, gjenkjenne former, gi dem et språk og sette de ulike objektene på den plassen de hører til.

Teater Fots nyeste forestilling Verken fugl eller fisk utfordrer denne sorteringen ved å si: Hva med det som ikke hører hjemme et opplagt sted? Det som er verken fugl eller fisk, eller kanskje litt av begge deler?

Dette er i utgangspunktet en sunn utfordring. Kategorier og båser skapes alt for lett noen ganger, og ett av mange viktige aspekter ved kunst er dens evne og trang til å av-kategorisere, noe som igjen åpner verden. Skummelt noen ganger, men sunt.

Verken fugl eller fisk


Forestilling av Teater Fot for barn 3-5 år.

Teaterhuset Avant Garden, premiere 21. april

Manus og regi: Lise Hovik

Komponister: Siri Gjære, Tor Haugerud og Rohey Taalah

Scenografi og figurer: Anne Helga Henning og Lise Hovik

Skuespillere: Gunhild Hjertaas og Ibrahim Fazlic

Musikere: Siri Gjære og Tor Haugerud

Kostymedesign: Berit Halvik With og Lise Hovik

Skjev start

Ved Teaterhuset Avant Garden en regntung premierelørdag i Trondheim stod det både zombier, prinsesser og sløyfekledde barn på rekke og rad utenfor teatersalen. De måtte vente ganske lenge før døren ble åpnet. Hva skjer bak den lukkede, gule døren, lurte de på. Kommer det noen snart?

Da døren åpnet seg, stod fire skuespillere i småmønstrede svart-hvitt-kostymer og tittet ut på den ventende forsamlingen. Barna ville inn, men måtte vente enda litt til. Skuespillerne gikk ut i den lange og bøyde tarmen av en foajé for å hilse på publikum. Er jeg en fugl, spurte de. Er jeg en fisk? Kanskje verken fugl eller fisk?

Det var noe med kommunikasjonen i denne henvendelsen som skurret. Trolig hadde det med rommet å gjøre, en lite egnet foajé, og en stemning som bredte noe jeg oppfattet som en usikkerhet blant barna. Kommunikasjonen fra starten opplevdes å være i utakt med prosjektet fra mitt ståsted. Allerede i møtet i foajeen ble tolkningsmuligheter for barna lukket idet utøverne spurte om barna syntes de lignet fugler eller fisker. Tenk på alt det andre de kunne lignet på!

Dermed var forestillingen allerede kommet litt skjevt ut, men slikt kan fort rettes opp i en teatersal. Vel inne ble de voksne plassert i amfiet, og barna tok av seg skoene og fikk sitte langs alle sidene av den kvadratiske scenen. Selve scenen var dette kvadratet av ulike tepper som lå lag på lag oppå hverandre, og som åpenbarte nye verdener ettersom de ulike lagene ble fjernet. Barna satt tett inntil, på samme plan som de på scenen. Det skapte et fint rom som skuespillerne og musikerne utnyttet godt. Aktørene henvendte seg konsekvent til barna.

Er jeg en fugl, spurte de. Er jeg en fisk? Kanskje verken fugl eller fisk?

Fra Verken fugl eller fisk på Avant Garden. Foto: Arne Hauge

Klumpete språk og fint teorikaos

Men det er noe med språket. Det meste som er av kjente ord i denne forestillingen, er skrevet på rim. Også dette i utgangspunktet en god tanke, men kvaliteten på teksten er ikke god nok. Selve teksten bør løftes ut av hverdagspoesien og være noe annet, skape andre bilder.

Eksempel fra starten av forestillingen: «Vi reiser tilbake i Tid og Rom / Vi reiser i Teatrets Liksom Som Om / Vi reiser til Tida før denne Dagen / Ja før dere kom til Barnehagen / Til Tida før hver og en ble født / Ja før dere lå og Drømte så Søtt».

Ortografien skal få ligge, men formuleringer som «Teatrets Liksom Som Om» og «Ja før dere …» viser en klumpete tilnærming til det poetiske håndverket både med tanke på oppbygging og variasjon i verselinjer og i valg av ord. Hva betyr Teatrets Liksom Som Om for et barn?

Så setter skuespillerne seg ned og snakker med barna om hvordan de tror det var i begynnelsen. Det er fint. Her ivaretar aktørene barna langs alle kvadratets sider, og de snakker med hver sin gruppe samtidig. Det skaper et underlig og fint teorikaos på scenen. Selv om det er en voksenstyrt samtale, begynner noe å svinge her.

Men så roper skuespillerne: Nå begynner teateret!

Hæ? Var vi ikke allerede i teatrets liksom-som-om?

Og så begynner en sang- og dansesekvens med ulike små rekvisitter. Musikken er perkusjonsbasert og høres ut som den har reist over hele verden for å komme til Trondheim akkurat til denne premieren. Den har et rituelt preg, og er samtidig full av fart og flyt. Skuespillerne ruller, lager bip-bop-lyder, og denne delen har mange likhetstrekk med babyteater når det kommer til lyd og bevegelser, men tar ikke i særlig grad inn lydene som eventuelt kommer fra barnepublikummet.

Lag for lag skrelles av kvadratet på scenen, under ligger alltid et nytt lag. Vi skal inn mot det innerste via ulike verdener. Det virker å engasjere barna, i alle fall når et par dinosauraktige små bamser blir med i spillet. Og når skuespillerne spiser opp hele det grønne teppet og blir så mette at de faller ned på det neste sandaktige underlaget og holder på å sovne. Assosiasjonene til leken som oppstår med de ulike underlagene går til barnehagens «hvem er under teppet»-lek. Og det er en lek mange barn kjenner til.

Hæ? Var vi ikke allerede i teatrets liksom-som-om?

Det minner mer om liksom-medskaping enn faktisk medskaping.

Medskaping eller liksom-medskaping?

Så kommer plastpose-underlaget. Et stort kvadrat av sammensydde plastposer. Hva slags verden er vi kommet til nå? spør skuespillerne. Da har de ikke snakket med vanlige ord siden de annonserte at teateret begynte. Vi er med ett i en verbal verden, og midt på den et sted er Plastposedronninga. Hun er ikke snill, så henne skal vi lure. Den følgende plastposedansen er virkningsfull og fin, og til slutt får skuespillerne fanget dronninga til stort engasjement fra publikummet.

De putter henne i en kjempestor pose og spør barna hva de skal gjøre med den.

– Kast den i søpla! roper en. Skuespillerne vurderer forslaget.

– Brenn den! roper en annen. Det er ikke svaret skuespillerne vil ha («Ja, men den skyen er ikke bra for oss mennesker», er svaret).

De ender opp med å gi posen med den farlige Plastposedronninga til en voksen. Den mest korrekte og kjedelige løsningen etter først å ha lagt opp til en dramatisk kamp der selveste plastposedronninga fanges.

Det som blir tydelig utover i forestillingen og ekstra tydelig her, er at barna motsetter seg å bli pådyttet et budskap eller en moral. Det er som om forestillingen til en viss grad har en ferdig oppfatning av hva resultatet av samtaler eller forløp skal være uten å ta inn over seg hvilke fantasifulle løsninger barn er i stand til å komme opp med når de faktisk blir spurt. Denne forestillingen viser at det finnes svar vi vil ha og svar vi ikke vil ha og at alt dette er tenkt ut på forhånd. Det er ikke blant dens sterkeste sider. Det minner mer om liksom-medskaping enn faktisk medskaping.

Barna inviteres med til å lete på scenen under Verken fugl eller fisk av Teater Fot. Foto: Arne Hauge

Kampen for tilværelsen

Det siste underlaget er en havbunn sydd av ulike ulltepper i duse farger. Teppet viser seg å ha hemmelige rom og skjulte skatter. Med teppet introduseres tre nye elementer i forestillingen: solhula, jordhula og himmelhavhula. De står bak selve det kvadratiske scenerommet, og burde sant å si ha vært integrert fra starten. Gjemt i massevis av lommer i havbunnen ligger ulike skapninger. Barna inviteres frem til å finne dem og plassere dem i den hulen de tror skapningene helst vil bo i. Også det er en fin stund – men ikke uproblematisk. Det blir en lek, men også en kamp. Og det ser ikke skuespillerne. Eller de så i hvert fall ikke det barnet som gjentatte ganger forsøkte å ta fra de andre barna dyrene de hadde funnet – hun lyktes så å si hver gang. Kampen for tilværelsen er hard.

«Verken fugl eller fisk» reiste flere spørsmål enn det ga svar hos denne anmelderen. Hva handlet stykket egentlig om? Det kan nok defineres som en form for økoteater, men formen er uklar. Styrken ligger i musikken, materialvalget og i skuespillernes engasjement. Språklig kan det jobbes mer med. Replikker som: «Da er det offisielt tomt for dyr» eller «ikke-brennbar brennmanet» viser en språklig tilnærming som ikke er i øyehøyde med barna. Og kanskje det er der det ligger. At forestillingen vil så mye, og så mye godt, at den ender opp med å bli uklar. Verken fugl eller fisk.