Ny barneplate fra Aslak Brimi: For beskjedent, for behersket og for lite tøysete

Teleskopter og andre usynlege ting av Aslak Brimi kretser rundt kjente temaer, som barnas rike indre liv og måten vi mennesker forholder oss til hverandre på. Den skaper mildt melankolsk og duvende musikk med føttene i gode gamle dagers popmusikk mens håret flagrer i vindkast fra norske fjell og daler. Det vil nok låte som en kjent oppskrift for mange. Det er også uten tvil en sunn oppskrift. I dette tilfellet er den fulgt samvittighetsfullt, mens fandenivoldskheten og det overraskende, skamløse perspektivet som gjerne løfter musikk for barn (og voksne) glimrer med sitt fravær.

High end-innspilling

Materialet på albumet ble laget for litteraturfestivalen Diktardagar 2022, som blir arrangert på Brimis hjemsted, Lom. Den er et samarbeid med sambygdingen Frikk Gjeilo og ble urframført i de ulike kommunene i Ottadalen, september i år.

På Teleskopter har Brimi med seg Gudmund Bolstad Skjær på gitar, Kenneth Ekornes på perkusjon, Pål Svindland på treblås, Aksel Jensen på bass og Andre Viervoll på tangenter. Viervoll har også stått for innspillingen av musikken i Newtone på Kalbakken i Oslo, et studio som det siste tiåret er blitt noe av en ny bransjestandard for akustiske og glassklare innspillinger av typen vi for eksempel assosierer med Jan Erik Kongshaugs legendariske Rainbow Studio. Det låter da også upåklagelig og fritt for mothaker – bandets myke musisering har god plass og ingenting krangler med sangen til Brimi.

Sentral slekt

Brimi fremfører låtene med stor taletydelighet og et sympatisk, årvåkent nærvær –  han er en god formidler, rett og slett, som når han løfter instrumentet til haken og minner oss på at han er en mestermusiker som har vunnet A-klassen for vanlig fele under Landkappleiken fem ganger siden 2006. Det er riktignok ennå et stykke opp til hans bestefar Hans W. Brimi, som med 13 kappleikseiere mellom 1941 og 1973 er Norgeshistoriens mestvinnende spellemann. Navnet forplikter, med andre ord – og Brimi fremstår da også som en musiker med stor og naturlig kjærlighet til tradisjonen han kommer fra, uten øyensynlig trang til de mest vidløftige eller ambisiøse sjangerblandende eksperimentene.

Men er det noe nåtidens vitale norske folkemusikkvirkelighet kan lære oss, så er det at man slettes ikke trenger å søke seg mot bindestreksprosjekter for å fremstå som fri eller nåtidig. Brimis diskografi spenner over en rekke ulike musikalske sammenhenger. Han har gitt ut album mutters alene, et par skiver med kvartetten sin, flotte duoinnspillinger med felespiller Erlend Viken og organist Knut Anders Vestad, og har et samarbeid med Mari Midtli som strekker seg over flere album, blant annet Spellemann-nominerte Huldra Hildur i 2020. Det ble anmeldt av undertegnende for Periskop, det var Brimis første dypdykk i barnemusikkens verden, det ga mersmak, og det er derfor vi er her nå.

Tradisjonsforvaltning og sjangerlek

Vendingen mot barneøret føles som en naturlig og interessant utvikling for Brimi. Forvaltningen av tradisjonen fremstår i et tydelig relieff – absolutt all barnemusikk overlever jo ved at vi tar den inn og synger den videre, nedover gjennom slektsleddene.

Samtidig hører vi ham leke mer med andre sjangre og uttrykk her enn på sine andre album. Teleskopter og andre usynlege ting er utgitt på ta:lik, det sentrale norske folkemusikkselskapet hvor han gir ut all musikken sin, men på mange måter føles det ikke som en «folkemusikkplate for barn». Den kunne like gjerne dukket opp på andre steder hvor alternativ, Periskop-vennlig barnemusikk gis ut, som Øra Fonogram eller Grappa. Helt fri for materiale hentet fra tradisjonen er albumet dog ikke – og interessant nok er det her Brimi og kompani fremstår mest løsslupne.

Både «Katta sat oppå taket» og «Ørne sette seg på høgan fjell» er hentet fra en mengde suller, stubber og regler Aslaks far, folkemusiker Rolv Brimi nedskrev i sin hovedoppgave tilbake på syttitallet. Arbeidet ble videreutviklet i boka Nå skal eg sulle, og en fin Mari Midtli-utgivelse med samme navn fra 2018. Begge disse låtene får uerbødige, lekne innpakninger på Teleskopter og er blant albumets høydepunkter.

«Katta sat oppå taket» blir tolket på saktmodig og atmosfærisk morderballade for barn-vis med western-aktig tremologitar og hammondorgel. «Ørne sette seg på høgan fjell» er på sin side en ordentlig earworm som suser skakt og muntert gjennom utallige taktskifter over det latin-inspirerte og uanstrengte kompet til perkusjonist Kenneth Ekornes og bassist Aksel Jensen.

Å lengte seg frem til lengselen

Kontrasten er slående når den kreative ørnelåta lander og plata fortsetter med «Då du var ung», en sorgmunter og utpreget voksenpoppete midtempo-låt. Den handler ikke om å være barn så mye som den gestalter det voksne blikket tilbake på ens egen barndommen:

Og så er du stor / så stor det går an / snart ventar ein spent / med augo så tent / på skrøner du kan.

Den er et vakkert øyeblikk, teksten spiller på dype og effektfulle strenger: barndommens speiding frem mot voksenlivet med skrekkblandet fryd – den merksnodige lengselen etter å én gang i fremtiden kunne lengte tilbake, til dit vi er nå.

Det er en tematikk som kler albumets overhengende følelse av å være barnemusikk tilpasset voksne ører. Kanskje kan man ikke lage en hel barneplate som dveler ved dette bittersøte stemningsleiet – skjønt, jeg skulle likt å høre noen prøve. Det skjer uansett ikke på Teleskopter, som pensler videre herfra og over i «Tursongen» – smørblid og forglemmelig barne-reggae som med hederlig unntak av Pål Svindlands dovne og kokette blåserrekkearrangementer drar altfor forsiktig i spakene.

Litt for velkjente temaer

Det oppstår en følelse av oppskriftsmessighet over disse skiftene, og av måten en del av temaene og musikalske inspirasjonskildene blir behandlet på underveis. Albumets andre låt, «Venesongen», er illustrerende. En tøffende og trivelig traust låt med et svakt, dirrende sølvskimmer av orgel i det fjerne. Den inneholder noen stikkende og lengselsfulle mellomspill fra Brimis fele og Pål Svindlands fløyte, og hadde kanskje passet fint inn på en P1-vennlig Vinjepop-plate av Odd Nordstoga eller Ingebjørg Bratland.

Ein venn er ein forunderlig figur / ein som får deg til å smile litt når du vil vere sur, synger Brimi i første vers. Den forteller om alt det morsomme og nyttige vi har venner til, men også om frustrasjonene:

Ein venn er ein å krangle høglytt med / å diskutere ting så du blir både raud og vrang og vred / og kanskje sier dumme ting, for dumme ting kan skje / men ein venn vil alltid ordne opp i dét. 

Og det er helt sant, det, sånn er vennskap, på godt og vondt. Det føles litt åpenbart og generelt og er en type sang som er blitt skrevet og spilt inn på ganske mange alternative norske barneplater etter hvert, i litt forskjellige tapninger (noen ganger kan det for eksempel være de voksne som både er irriterende, men til syvende og sist greie å ha). Versjonen på Teleskopter mangler det minneverdige språklige bildet, eller det musikalske hooket, som får det til å bli noe mer enn nok en registrering i denne rekka.

Anmeldelsen fortsetter under bildene. 

Hvor ble det av vrøvlet?

På «Stemma mi» slippes språkleken løs, med ordet «stemme» som mangetydig utgangspunkt:

stemmer det at eg bestemmer over meg? / stemmer det at stemmer kan forandre seg? / stemmer det at andre stemmer om dei kan? / at a capella-stemmer blir eit stemmeband?

I refrenget ramser Brimi opp mange forskjellige typer stemmer, og spør på et tidspunkt om det stemmer at noen stemmer fela si. Men all denne assosiasjonsleken slippes ikke løs i musikken. Hvorfor ikke spille surt, karikere noen av stemmene som nevnes, eller la bandet illustrere poengene i teksten på litt mer overtydelig vis? Kanskje mine forslag er kjedelige, men her finnes det virkelig ikke grenser for hva slags vrøvl man kan finne på. Det virker som at albumet har litt for god smak til å bevege seg inn i de rommene – og det er frustrerende.

Det trygge og beherskede var også egenskaper som heftet ved 2020-albumet Huldra Hildur. Men det var en utgivelse som gjorde seg fortjent til mye av rosen det fikk – særlig i lydbokutgaven hvor musikken ble komplementert av Even Lusæters opplesning. Det fysiske omslaget på Teleskopter, illustrert av Stein C. Llanos-Ytre, inneholder også oppspark til ting foreldre og barn kan spinne videre på, men det er ikke like virkningsfullt som en større rammefortelling.

Jeg vil ikke egentlig fraråde foreldre å sjekke ut Teleskopter og andre usynlege ting – for albumet har sine øyeblikk. Men det er grunn til å ønske seg mer av … alt, egentlig. Mer spontanitet, tøys og uforutsigbarhet. Større, rarere og dristigere fortellinger. Med denne plata har han laget en nokså typisk akustisk norsk barneplate, på det jevne, slik de fremstår for tiden. Vi trenger snart ikke flere av dem. Heldigvis tror jeg Brimi har mer enn som så innabords.