Litt sirup og dårlig tekst

Ofte, når det kommer til musikk skrevet til barn, er det teksten som står i sentrum. Mer enn i musikk for voksne, innbyr barnesanger til undring og lek, både språklig og lydlig. På både Kanskje en verden vi ikke vet om og Den gode tida, de nyeste utgivelsene til respektive Mikrokosmos og Bendik Ulla, står ofte språket i sentrum. Likevel har det dessverre det med å forsvinne i ensformig formidling.

Henslengt rampete

Det språklig lekende er særlig fremtredende på Mikrokosmos’ Kanskje en verden vi ikke vet om, oppfølgeren til debutalbumet ja. Med seg har de strykekvartetten Vulkan Quartet som bidrar til et engasjerende og variert lydbilde.

Stream Mikrokosmos | Listen to Kanskje en verden vi ikke vet om playlist online for free on SoundCloud

Sangene på albumet er både rampete og bakoverlent på samme tid, ikke minst på grunn av Shana Mathais vokal. Det er noe nærmest blasert ved sangen hennes, noe som funker fint som en kontrast til de mest fantasirike og morsomste tekstene, som åpningslåta «Det var den dagen da alt gikk galt». Til å begynne med fungerer det glimrende i neste låt, «Lava». Den slentrende vokalen understreker det absurd dagligdagse i versene – åpningslinjen «Jeg har kjørt buss» er min yndlingstekstlinje på hele albumet.

Vokalt misforhold

Samtidig blir det et vokalt misforhold mellom versene – med marsjerende skarptromme og jovial strykekvartett – og de rockete refrengene. Der det instrumentelle tydelig skifter uttrykk, savner jeg mer kraft og intensitet i sangen til Mathai. Sangen handler tross alt om å seile på et hav av lava, og litt mer spennende vokal kunne ha bidratt til å underbygge hvor spennende dette må være.

Denne forsiktigheten i vokalen gjentar seg videre på albumet. Festen i «Gatefest» er bemerkelsesverdig lite livat, og åpningen legger opp til noe som resten av sangen ikke klarer å levere. Både Mathai og resten av bandet ender opp alt for tilbakelent på «Hvis», sangen albumtittelen er hentet fra, og selv om teksten er fin, klarer ikke sangen å engasjere. Lekenheten kommer heldigvis på den tøysete, nesten-operatiske «Ting som stikker», men da med en annen vokalist.

Lite julete julesang

Forsiktigheten kommer tilbake på «Det er din jul», en julesang der julen er vanskelig å få øye på. Sangen handler om de ulike måtene man kan feire jul på – noen må jobbe og noen er alene – og at det er helt fint: Det blir jul uansett. Med unntak av en og annen tone på et klokkespill, uteblir julestemningen i lydbildet. Budskapet i sangen er å ta det med ro, men bekymringene i sangen kjennes voksne, om å ikke bruke så mye penger eller å bekymre seg for at man blir få i år. På et album som tematisk og tekstlig henvender seg til barn, føles denne sangen malplassert.

Med Kanskje en verden vi ikke vet om er Mikrokosmos innom en rekke sjangre og musikalske uttrykk. De får til en fin musikalsk variasjon samtidig som det høres ut som om alle sangene er laget av samme band og kommer fra samme album. Spesielt er Vulkan Quartet en fin musikalsk rød tråd. Men samtidig som det instrumentelle er på plass, henger ikke vokalen alltid med. Ofte blir det litt for forsiktig til at det helt klarer å fenge.

Kanskje en verden vi ikke vet om // Mikrokosmos – YouTube

En samling nattasanger

Den vokale ensformigheten finnes også på Bendik Ullas Den gode tida. I tillegg til å være soloartist er Ulla også med i Trondheimsbandet Mandarinsaft, og det er flere likheter mellom Den gode tida og Mandarinsafts siste album.

Sangene er fine hver for seg, og lydbildet er for så vidt variert nok til å holde på interessen en stund. Samtidig er det ikke til å komme unna at det går i stort sett samme sirupstempo hele tiden. Ulla synger med den samme luftige og forsiktige stemmen, og etter hvert smelter sangene sammen til en vag klanggrøt.

Den gode tida – Album by Bendik Ulla | Spotify

Albumet begynner koselig nok med «Bombus», om humlene som bor i hagen. Samspillet mellom gitarene sørger for fremdrift som Ulla kan sveve oppå. Her klarer vokal og instrumental å spille på lag. Men på de neste sporene forsvinner fremdriften, og herfra høres albumet mer og mer som en samling forsiktige nattasanger. Jeg har forståelse for Ullas øyensynlige ønske om å lage barnemusikk som er nedpå og rolig, men det blir for mye av det gode.

En enkelhet som går over i det sentimentale

Det er en oppriktighet og enkelhet i tekstene til Ulla. Det kan fungere fint i den allerede nevnte «Bombus», eller i «Klokka». Her blir ei gammel klokke et fint utgangspunkt for en historie om Farfar og hans liv, og om tiden som ustanselig går fremover. Albumet er på sitt beste når det tar utgangspunkt i nære, kjente ting, og klarer å fortelle en større historie ut fra det.

Andre ganger går tekstene rett over i det søtladne og sentimentale. Sangen etter «Klokka» handler om den ustanselig strikkende «Mormor». Der Farfar skrev dikt og jobbet som veterinær – og hvis sang blir en større historie om savn og slekters gang – driver Mormor knapt med annet enn masseproduksjon av strikkeplagg for takknemlige barnebarn. Rett etter en av albumets mest poetisk vellykkede sanger, oppleves «Mormor» nærmest provoserende platt.

Fine sanger enkeltvis

Utenfor albumkonteksten er flere av sangene på Den gode tida skikkelig fine. Ensformigheten setter først inn når man hører gjennom hele plata. Duetten «Bare vi finn hverandre igjen» er rørende og med vakre blåsersoloer, og den påfølgende «Sommerfuggel» er var og stemningsfull. Sammen med «Lille larve» danner de et fint triptyk, om både vennskap og sommerfuglens livssyklus. Samtidig stikker de seg for lite ut, og forsvinner i de veldig like sangene.

Selv om sangene er fine enkeltvis, finner ikke Den gode tida flyten som et album. Det er vanskelig å skjelne sangene fra hverandre når alt går i samme tempo og synges med den samme forsiktige tilnærmingen. Mest av alt ønsker jeg meg et større uttrykksregister hos Ulla. Det instrumentale er ofte inne på noe – slutten på «Sommerfuggel» er blant høydepunktene – men sangen blir for flat.

På både Kanskje en verden vi ikke vet om og Den gode tida er det mange fine enkeltsanger. Spesielt Mikrokosmos viser en stor bredde i det musikalske uttrykket, og begge albumene skaper variasjon med ulike instrumenter og klanger. Likevel er det ikke til å komme unna at utgivelsene ikke lykkes helt i tekstformidlingen. Hadde det vokale uttrykket hatt like stor spennvidde som det instrumentale, hadde det også vært mye morsommere å høre på.