Lyd, lek og mylder i marmorland




To anmeldere fra hver sitt fagfelt dro sammen til «Barnas Ultimadag» på operaen. Med seg som konsulenter hadde søstrene sine egne barn og tantebarn – to på fem og en på åtte. Hva fikk danseskribent Margrete Kvalbein, musikkritiker Astrid Kvalbein og de tre gutta ut av dagen?

Vi landet ved det store hvite huset i Bjørvika klokka tolv, en time inn et dagsprogram som begynte klokka elleve, og forlot stedet like før klokka tre, en liten time før alt skulle pakkes ned. I dette tidsrommet fikk vi med oss et komposisjonsverksted, en bæsjeperformance, en minikonsert med Nordic Voices, en installasjon i garderoben og en dansestund ledet av Panta Rei ute i septembersola, i tillegg til fri lek og løping med ballonger på taket av operahuset. Det vil også si at vi gikk glipp av en hel del: konserten med Tre og Lars Vaular, duoen Skrap og flere installasjoner. Vi fant ikke fram i informasjonen eller lokalitetene i farten, og konsulentenes vilje og tålmodighet fikk også styre programmet. Å si noe om dramaturgien på hele dagen gir dermed lite mening, ettersom alle kunne sette samme ulike «pakker» av opplevelser. Vår ble preget av dette:

Først og fremst foregikk det mye på barnas Ultimadag, i et menneskemylder som tidvis opplevdes kaotisk, men også manifesterte at det finnes et publikum som vil oppsøke samtidskunstopplevelser for og med barn i alle aldre, når invitasjonen kommer og dørene åpnes. Riktignok måtte vi smile over hvor mange tidligere studiekamerater og andre bekjente fra fagfeltene våre vi observerte i mengden. Samtidskunstbransjen, på tvers av scene- og musikkfag er nokså liten. Men den har åpenbart appell til flere – for ikke å snakke om at her må ha vært mange tilfeldige publikummere i form av turister på arkitek-tur.

Fakta


Anmeldelsen er skrevet av Margrete og Astrid Kvalbein.

Barnas Ultimadag gikk av stabelen i Operahuset i Bjørvika 14. september. Med bl.a Lars Vaular, Parallax, POING, Julian Skar, Guri Glans, Peter Baden, Skrap, Panta Rei Dansetater, Nordic Voices, Drivhuset og med vertene Berit Nermoen og Aslag Guttormsgaard.

Hva var det som traff best, oss – og podene?

Margrete (M): jeg vil i alle fall gi tommelen opp for Nordic Voices. De debuterte i å konsertere for barn, og jeg syntes de kom svært godt ut av det. Kanskje vel så mye på grunn av det de IKKE gjorde for å komme barna i møte, som det som handlet om å treffe barn spesielt. De stilte i vanlige, mørke konsertklær, de la ikke opp til interaktivitet eller noe særlig dialog med publikum, men framsto for meg som profesjonelle, voksne kunstnere med velvalgt repertoar og høyt kvalifisert LEK. Jeg opplevde hos musikerne det jeg ser etter som danseanmelder: Utøvere som fyller sitt oppdrag uten sceniske unødvendigheter og uklarheter, men med lyttende nærvær.

Nordic Voices får skryt for å la barna møte kunstnerisk lekenhet. Foto: Henrik Beck, Ultima

Når barn får møte slik kunstnerisk lekenhet, er det som om vi kan si: Du trenger ikke slutte å eksperimentere selv om du blir voksen, men du kan få leke på en voksen måte – uten å være avhengig av å ha barn å leke med. Akkurat som for barn, kan voksnes lek være stort alvor – og gode samtidskunstnere kan leke med presisjon og klarhet. Jeg kunne se at sangerne ikke hadde øvd spesielt nøyaktig på sine små «gags», men fordi det musikalske er så stødig, gikk den «ikke-musikalske» humoren likevel hjem i sammenhengen.

8-åringen satt på gulvet midt i et konsentrert publikum, og merka seg spesielt sangeren som sovna i stående stilling. En studie i å kjede seg er ikke noen opplagt publikumsflørt, men her ble det riktig sjarmerende.

Astrid (A): Jeg er enig, selv om jeg nettopp fordi jeg kjenner Nordic Voices fra før ble lovlig irritert over alle nyansene som ble borte i støyen i foajeen. Gjøker som sier koko og fluer som surrer og en mann som kjeder seg skvett ihjæl, slik de formidler det gjennom intelligente komposisjoner, fortjener jo å bli skikkelig hørt! Opplegget hadde nok også sterkere appell til eldre barn enn mine 5-åringer, men det må det være rom for på en sånn dag. På vegne av de minste var jeg mer lei meg for at de gikk glipp av Poing, Julian Skar og Guri Glans’ versjon av «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans», fordi de var opptatt med å være på komposisjonsverksted da den gikk, og vi bare fikk sjansen én gang.

M: Ja, vi kan vel si et og annet kritisk om organiseringa?

Poing og Guri Glans’ bæsjeperformance var verdt å få med, mener våre anmeldere. Foto: Henrik Beck, Ultima

A: Absolutt. Men før det vil jeg gjerne skryte litt av «bæsjeperformancen»: Også der var det nemlig et knippe musikere og en skuespiller som lekte på ramme alvor. Poing’erne (Håkon Thelin på bass, Frode Haltli på akkordeon og Rolf-Erik Nystrøm på saksofon) har utrolig mye samtidsmusikk- og improviasjonserfaring, og det merket man på måten de formet alle de illustrerende lydene på, strålende timet og uten nøling, sammen med de få replikkene de avleverte. Barna var fjetret, så det ut til, og Guri Glans, en imponerende musikalsk skuespiller, tok ut store fysiske gester uten at de ble utvendige. Ja, det siste burde du kommentert, kanskje…

M: Ja, men jeg var altså på musikkverksted… Det du sier får meg uansett til å tenke på noe vi typisk gjør når vi vurderer kunst for barn, i motsetning til for voksne: vi leser ansikter og kroppsspråk hos publikum for å peile inn hva som er godt. «Fjetret» sier du, men det hender jo at de opplever at de er i gode og engasjerende rom uten at det «lyser lang vei». Parallelt med Poing og co, opplevde jeg barn som fant ut av hvert sitt instrument og jeg tenkte «hvem er jeg til å vite hva slags oppdagelser som foregår mellom fingrene og mellom ørene på barna?». Er barn så lette å lese som vi liker å tro?

A: Godt – og vanskelig – spørsmål. Jeg har skrevet om mange forestillinger for barn, og synes det kan være vanskelig å tolke dem: Noen barn blir stille med vidåpne øyne og hakeslepp når de blir fengslet, andre MÅ hviske til vennen ved siden av om hvor fint det er. Uansett er det påfallende ofte samsvar mellom når jeg kjeder meg og barna ser ut til å gjøre det, eller når noe oppleves utvendig eller for pratsomt – som det for eksempel kan bli når man «klistrer» en programleder fra NRK Super på et konsertprogram i stedet for å stole på at lyden, musikken bærer. Det siste unngår man når de gode musikerne og poengterte manusene slipper til. Nettopp derfor synes jeg at flere barn burde fått sjansen til å høre den fine kammermusikkversjonen av historien om den lille muldvarpen. I det hele tatt: Når Ultima først har huka inn så ressurssterke ensembler som Poing og Nordic Voices, kunne de ikke gjort to eller tre korte opptredener i løpet av dagen?

Også Lars Vaular konserterte under Barnas Ultimadag. Foto: Henrik Beck/Ultima

M: Jeg skjønner hva du mener. Det er også godt for både store og små å kunne «hvile» litt hos gode formidlere. Barnas Ultimadag kunne i det hele tatt ha tjent på mer konsentrasjon og prioritering fra arrangørenes side. Selv om vi skal huske på at medarrangørene selv er barn: Opplevde vi å bli sluppet for uveiledet ned i smågodteposen? Mye krefter gikk med på å navigere og velge seg gjennom dagen, og det vannet ut mulighetene for å ta med seg noen tydelige enkelt-«perler» av noen opplevelser.

A: Ja, for de lå jo der. På den andre siden tenkte jeg, da jeg sneik meg ut i foajeen for å få med Poing mens barna satt med rasle- og plingeinstrumenter i et rom ved siden av, at jeg var glad for at de var på noe så sjeldent som et verksted der de selv laget og spilte musikken. 5-åringene satt overraskende konsentrerte, og etterpå har de snakket om hvor gøy det var å få være med å tegne et grafisk partitur med tjukke tusjer og sterke farger og å få framføre stykket. Sånt er god gammeldags metodikk, som stadig fungerer.

M: Verkstedet var fint, ja: Jeg merka meg at 8-åringen min gikk inn med en bekymra tanke om at han ikke kan spille, «bare Lisa gikk til skolen, kanskje» – men han kom ut med opplevelse av nærkontakt med to instrumenter, bidrag til et partitur og en minikonsert. Ikke dårlig!

A: …og Isak Anderssen holdt dessuten et imponerende grep om en stor gjeng barn i mange aldre, trass i at oppslutninga var så – overraskende – stor at det hele ble litt kaotisk. Ideelt sett burde vel gruppa vært avgrenset etter alder, og skiltet med maks antall deltagere og varighet.

M: Absolutt. Klarere visuelle veiledere ville ha hjulpet. Men det å bli tatt til side i et avgrenset rom gav uansett et kjærkomment avbrekk fra det imponerende, men nesten plagsomt «aktive» operabygget.

Al Khowarizmis Mekaniske Orkester slik det så ut under Barnas Ultimadag. Foto: Henrik Beck/Ultima

A: Ja, for huset var en viktig del av barnas opplevelse, fra garderoben – med den dessverre overdøvede, finstilte installasjonen til Christian Blom – til de rare mørke doene og turene ut på det skinnende skrå taket. Det gav også estetiske erfaringer! Kunne musikk- og danseprogrammet spilt mer på lag med huset, mon tro? Går det for eksempel an å spille på, eller danse med, garderobestativene? Eller bruke panelet og gelendrene rundt og på vei opp til den store salen? Slike ting?

M: Åja! Slike reelt steds-spesifikke stunt er krevende å organisere, men det var drøssevis av visuelle og romlige inntrykk som ble slående for meg. Kanskje dette tverrfaglige anmelderteamet også burde hatt med en arkitekt? Operahuset sto i fare for å overdøve (sic!) de musikalske og kreative aktivitetene, og ute i friluft fikk jeg faktisk problemer med å skjønne hva som var kunst – som det litt mystiske sjakkspillet under et lite tak – og hva som var ballong-utdeling og informasjon. At Panta Rei greide å samle sammen dansegrupper midt i mylderet av turister og publikum var imponerende. Her var det «teaching artists» som balanserte på stram line i samarbeid med barn i utfordrende rammer. Det var dyktig gjort, og det var så jeg klødde etter å se dem hente ut mer av potensialet i verkstedet i så spektakulære omgivelser. Verkstedet varte bare ca. 10 minutter og foregikk uten skille mellom øving og framføring.

Panta Rei greide å samle dansegrupper midt i mylderet av turister og publikum. Foto: Henrik Beck/Ultima

A: Samtidig var det ikke lett å få til interaksjon med musikerne her. De var vanskelige å høre og de smøg dessuten rundt med gester av den kanskje misforstått myke typen, som jeg tenker på som improvisasjonsklisjéer. Er det ikke morsommere å danse når man innimellom får skikkelig klare impulser i form av sterkere lyder, tydelige dynamiske forskjeller og kanskje til og med noen jevne beats? Det er vel også lov i samtidsdansen og –musikken for barn?

M: Enig. Her var det vanskelig å få tak på musikkens rolle i forhold til bevegelsene.

A: …men uten at det betyr at musikere som danser med deg er noe dårlig minne å ta med fra Ultima. Det viste også en fin, voksen lekenhet!

Mot slutten av dagen, når vi leier tre gira og inntrykksmette gutter bort fra Bjørvika, går samtalen på hvor kunstig og vanskelig det er å skille mellom det visuelle og romlige, musikk og dans, kunst og pedagogikk når alt tilrettelegges for barn.

A: Kanskje er barna bedre enn oss på å navigere i slike myldre av mulige opplevelser, og at jeg mer enn dem blir litt matt av det hele. Likevel lurer jeg på om vi voksne, både arrangører og foreldre, blir litt for ivrige, litt på tuppa i alt vi vil at de små skal oppleve når de først får sjansen til å oppleve Skikkelig Samtidskunst en dag?

M: Mulig. Men vi kan huske på at våre voksne anmelder-hjerner ofte vil ha hjelp til å yte arrangementet rettferdighet – kanskje søker vi et sentrum som ikke finnes og som ungene selv ikke leter etter. «Hva likte du best i dag?» spurte jeg Poden. «Alt» sa han. Det kan tolkes som at dagen manglet fokus, men det er like mye et signal om at vi gjerne kommer igjen.

Anmeldelsen ble først presentert på ballade.no 20.9.2014.