Vi må snakke mer om vitsing for voksne




IdaLou Larsen påpeker i en relevant kommentarartikkel på Periskop at humor for voksne er en trend i teater for barn. Diskusjonen handler om kunstnerisk kvalitet i familieforestillinger.

IdaLou Larsen påpeker i kommentarartikkelen Hva er godt teater for barn? på Periskop 17.11.2015 at humor for voksne er en trend i teater for barn. Det er i midlertid viktig at vi ikke bar forstår dette som en trend, men som en usikkerhet og manglende kunnskap om barn generelt og om barneteater spesielt, både hos anmeldere og hos teatrene.

Fenomenet kan beskrives slik: Barn og voksne er på teater sammen, og plutselig kommer det en vits som bare de voksne forstår. Konsekvensen er at de fleste barna, istedenfor å se på scenen, ser opp på foreldrene sine for å undersøke hva de ler av og for å se om det er noe de selv ikke har forstått. Situasjonen kan minne om når man selv er den eneste som ikke har skjønt vitsen som de andre ler av. Først ser man seg gjerne spørrende rundt, for deretter å vende oppmerksomheten mot seg selv: Har jeg noe i ansiktet? Var det noe jeg sa? Eller er jeg ikke smart nok til å forstå det som alle synes er så gøy?

Vitsing ekskluderer barna

Det er med andre ord ikke morsomt å være den som ikke skjønner poenget, enten man er voksen blant venner eller barn på teater. Når barneteaterforestillinger bruker vitser for voksne, ekskluderer de halvparten av tilskuerne fra teateropplevelsen.

Vitsingen er kontraproduktivt på flere måter: Den bryter fiksjonen og stemningen, og den gjør forestillingen plump og fattig. Vitsene er sjelden mer enn nettopp det; vitser som spiller på samtidige populærkulturelle hendelser, gjerne med referanser til kjendiser og reality-tv, eller i noen tilfeller også sex. De hører dermed helst hjemme i en revy eller i en sketsj, og må forstås som sjangerbrudd, og ikke som kunstnerisk relevante.

Hvorfor skjer det likevel med jevne mellomrom? Etter min mening bygger trenden på to misforståelser. Den første skulle man tro var gammeldags tankegods, men erfaring viser at den lever i beste velgående. Den handler om at teater for barn ikke skal være komplisert, men bør inneholde noe kjent og trygt og dessuten ha lykkelig slutt.

Konsekvensen er at både de som arbeider med å lage forestillingene og de som skal se den kan komme til å kjede seg ganske mye. Da blir behovet for å sprite opp forestillingen så sterkt at man tyr til vitser og andre påfunn. Denne løsningen tar imidlertid ikke tak i det egentlige problemet, som er at det materialet man arbeider med trolig ikke er spennende teater for noen, verken voksne eller barn.

God kunst for barn kan også treffe voksne

Den andre misforståelsen er at kunst for barn er god bare dersom den også treffer voksne. Spørsmålet man i så fall må stille er hva som ligger i nettopp det å treffe et voksent publikum. Er det tilstrekkelig treffende dersom de voksne ikke kjeder seg?  Eller innebærer det å treffe voksne at de også kan få oppleve forestillingen som kunstnerisk interessant? Vitsing for voksne går ikke bare over hodet på barna, det ødelegger samtidig også det voksne publikummets mulighet til å dele kunstopplevelser med barna sine.

Ved å lage barneteater som sikter presist mot målgruppen med et kunstnerisk interessant prosjekt kan man også få med seg de voksne. Det har vi gode eksempler på fra blant annet barnelitteraturen og fra barne-tv. Der ser vi for eksempel at fortellinger som helt tydelig henvender seg til barn behandler eksistensielle problemstillinger på en måte som også gir gjenklang hos voksne.

Teaterkultur som kommersiell barnekultur

Det er imidlertid stor forskjell mellom hvordan de eksistensielle tematikkene blir behandlet i barnelitteraturen og hvordan de behandles på teaterscenene i det man kan kalle barnebokteater. Det som i litteraturen gis tid og rom, presses i teatrene ofte ned til to timer inkludert pause. Det som i litteraturen er rik indre monolog, blir i institusjonsteatrene gjerne til korte dialoger i raske scener for å få plass til alle bokas scener. Det som i litteraturen presenteres som spørsmål, blir i teatret ofte presentert som svar.

Det er i lys av denne situasjonen voksenvitsene må forstås: Som et produkt av misforståelsen av hva teater for barn kan være. Konsekvensen er at vi har fått en teaterkultur som lener seg mot en kommersiell barnekultur preget av lettvint underholdning, istedenfor å dra veksler på den lange og rike tradisjonen for familieteater av høy kunstnerisk kvalitet som vi har her i Norge.

Godt familieteater henvender seg til voksne og barn samtidig. 

Jeg vil derfor at vi skal starte en samtale om hva gode teaterforestillinger for barn og voksne kan være. Hvordan kan vi omsette til praksis at en forestilling kan passe for mennesker fra 0 til 100 år? Hvilke kvaliteter innehar teater som er underholdende og kunstnerisk interessant for både voksne og barn? Hva er kunstnerisk kvalitet i det vi kanskje heller skal kalle for familieforestillinger? I tiden som kommer ser jeg frem til familieforestillingene som underholder, gjerne basert på barnebøker, men samtidig teater som henvender seg til voksne og barn sammen. Det bør ikke være en motsetning mellom disse målene. Men så lenge vi fortsetter med vitser for voksne er vi på vei et helt annet sted.