Orkestrale manøvre med lyset på

Mr. E & Me, også kjent som Meg og kammeraten min, er fremdeles et lite band. Musikerne Martin Hagfors og Erik Johannessen er store navn i barnemusikken, javisst, men de spiller fremdeles intime duokonserter for barn over hele landet og har beholdt den krokete kreativiteten og musikalske innforståttheten en sånn tosomhet synes skapt for. 

Samtidig har de fått smaken på musikkens aller største formater. Det er ikke overraskende at de gang på gang har vendt tilbake til samarbeid med orkestre og kor. Denne romansen startet på klassikeren Snydelig fra 2017. Reisen fortsatte med det nesten like vellykkede engelskspråklige 2019-albumet New Orchestral Hits 4 Kids, som undertegnede skrev positivt om her i Periskop da det kom. Så, i 2021, var de tilbake på norsk med Sjeldne Skjell. 

Årets album heter New Orchestral Hits 4 Kids vol 2, og engelsk er nok en gang språket. I likhet med volum 1 er det utgitt på Naxos, et av verdens største selskaper for orkestermusikk. Da jeg skrev om den forrige plata, lurte jeg på hva slags marked det egentlig kunne være for engelskspråklig orkestral barnepop fra Norge. Sant å si har jeg ikke noen fasit denne gangen heller, men det er jo oppmuntrende at Naxos har sagt ja til en runde til. Rundt slippet i mai kunne man til alt overmål se en trikk i Oslos gater som var kledd i reklameplakater for denne utgivelsen. Det er ikke hverdagskost.

Unikt prosjekt

Den nye plata står i det samme forholdet til Sjeldne Skjell som det forrige sto til Snydelig. De deler med andre ord en god del låtmateriale, men snarere enn repriser føles det som nytolkninger. Teksten er annerledes, men også arrangementene er pusset på. Små forsøk på å vri litt annen mening, noen andre assosiasjoner, ut av det samme stoffet. Det var en eiendommelig måte å jobbe på forrige gang. Nå tror jeg vi kan fastslå at det er bortimot unikt. Én ting er å spille inn sangspor på forskjellige språk over samme innspilling – det er vanlig i musikkbransjen, benyttet av alt fra Disney-konsernet til David Lee Roth. 

Men å gjenta hele innspillingen – attpåtil såpass kostbare prosjekter som dette her – og å gjøre det flere ganger på rad? Jeg kommer ikke på noen gode sammenligninger. Det tyder på at de har det fryktelig gøy med materialet sitt, og det kan du naturligvis høre også. Selv når låtene er midt på treet og ikke alle detaljer sitter, utstråler samarbeidet mellom Hagfors og Johannessen en fandenivoldsk fryd over den musikalske dekadensen i det de holder på med. Den følbare, sitrende gleden over form og skaperevne er en viktig egenskap med all musikk – men kanskje særlig i musikk for barn. 

Den kommer godt med, for også her opplever jeg at den engelskspråklige utgaven av dette universet er litt mindre fri enn den norske. Ja, Sjeldne Skjell låter feitere, det er en mer subjektiv plateproduksjon. Du føler at du kommer nærmere instinktene til dem som lager musikken. Orkesteret gjør fremdeles mye av seg også på den plata, men der er de på drømmeaktige besøk i universet til Meg og kammeraten min. På New Orchestral Hits 4 Kids vol 2 føles det mer som at det er Kringkastingsorkesterets fest, og at den rufsete duoen har kledd seg i finstasen.

Litt overmannet

Det at KORK er midtpunktet og rammen føles også som noe av poenget når teppet går opp med «Tracy Toad the Dancer», badet i virvlende stryk og bevrende treblås. Rommet rundt Hagfors er større, finere, det hele er som å være vitne til en staselig konsertoppføring av musikken. Han synger tydelig og pent, men føles også litt overmannet av omgivelsene på åpningslåta, sangen bærer ikke dramaet i arrangementet helt dit den bør. Duopartiene med den flotte sangeren Nina Mortvedt (fra Små Grå, Band of Gold med flere) føles som to personer som står et lite stykke unna hverandre og forsøker å finne samklang. 

Åpningslåta kan fungere som eksempel på hva Hagfors, Johannessen & co tjener på å oppsøke denne settingen – en fornem og nærmest umulig praktfull ramme for tankespinnet sitt. Den viser også hva de taper – en kontroll og en omhu med musikkens nære realiteter som er veldig tilstede på mye av det andre de gjør, og som er en av grunnene til at Meg og kammeraten min ofte skiller seg ut i bunken av barnemusikk. 

Det er mye 60- og 70-talls inspirert psychpop i alternativ norsk musikk for unge ører – på mange måter er det i dette feltet denne formen for musikk kanskje lever best i dag. Men skal man male med bred pensel, er mange av barneproduksjonene litt forsiktige. Bandene passer for å ikke krydre for mye, en kan ønske seg mer outrerte lyder og påfunn: mer skrudde og sære vokalarrangementer, knudrete gitarer, trommer som er blitt lagt i syrebadet, bokser og synther som blirper og blorper – med andre ord: all denne deilige egenarten som har gjort denne musikalske estetikken vedvarende, og som gjør at vi kan finne rom til nye fantastiske sprang i den. Martin Hagfors og Erik Johannessen har et grep om disse tingene, men selv om tankegangen også er til stede når de er på besøk hos orkesteret, føles de litt mer høflige.

Fjollete romantisk

Men det finnes også flere øyeblikk på plata hvor du føler at samarbeidet virkelig har satt seg. Forgjengeren til denne plata var et godt eksempel på fornuftig bruk av Kringkastingsorkesteret – de var ikke bare kakepynt, men selve kjernen i musikken. Når orkesteret løp løpsk (for det skal de jo gjøre), var arrangementene pepret med gode ideer. De gikk klar av det forutsigbare, gjøkur-aktige preget mye sprelsk KORK-musikk irriterende nok kan få. Det er egenskaper Mr. E & Me har tatt med seg videre, men som også er blitt balansert ut med låter og arrangementer hvor orkesterbruken minner mer om bekledningen gode gamle popproduksjoner fra diverse virkelig forgangne gullaldere fikk. Akkurat der har de fått stilt inn siktet sitt på denne plata – flere av høydepunktene inneholder assosiasjoner til popmusikk fra 30, 40 og 50-tallet på en måte jeg ikke har opplevd like tydelig før hos dem. 

Om Hagfors synger litt underveldende på albumets første låt, tar han det virkelig igjen på åpningen av andrelåta «Soaking Wet», som tar utgangspunkt i et av bandets sentrale forskningsområder, nemlig å være våt på føttene. Det er vakkert, lyrisk sunget, det kan sende tankene til Chris Isaak, Morten Harket, eller kanskje aller mest den en av stamfedrene for denne formen for tragisk romantiske sølvstruper, Scott Walker. Kanskje burde hele låta vært dynket i litt mer burlesk, gammeldags klang – men dette låter fint, altså. 

Det risler i en ensom kassegitar, som strummer avgårde ufortrødent under strykernes skiftende skydekke. En trommemaskin har sneket seg subtilt inn blant orkesterperkusjonen (eventuelt er det kanskje trommeslager Erik Nylander som gjør en framifrå jobb med å imitere en gammel orgelrytmeboks her). Er det litt fjollete at Hagfors er så alvorlig? Eller ligger nettopp alvoret i at han er villig til å strekke seg inn i det fjollete på denne måten? Hvem vet – det vet vi jo forøvrig ikke alltid når «voksenversjonen» av denne typen låter fremføres heller. 

Det lengselsfulle verset avløses av et mer rytmisk lekent refreng som i mine ører kanskje spiller ut trumfkortet sitt, noen lekne motstemmer i koret, litt for tidlig, snarere enn å la ting vokse. Igjen er det noe litt forsiktig ved inngangen til refrenget, jeg savner et ordentlig oomph når det drar i gang, litt mer trøkk fra rytmeseksjonen. Men så er verset tilbake, mer smektende enn forrige gang, og andre gang refrenget kommer inn og får lov til å bite seg i sin egen hale, har det satt seg.

Gode venner

Mr. E & Me har fått med seg mange gode hjelpere denne gangen. I tillegg til KORK og Det Norske Jentekor, Mortvedt og Nylander har de med seg musikere som Maja Ratkje på theremin, Ola Høyer og Nikolai Hængsle på henholdsvis akustisk og elektrisk kontrabass, Johannessens Jaga Jazzist-kollega Lars Horntveth på smektende pedal steel, Morten Qvenild akkompagnerer en låt om tannstell på cembalo, og Sara Chen har et effektfullt og teatralsk sologjestespill på fiolin. 

Bidragene er porsjonert fint utover – det er flere effektfulle sceneskifter, og ikke minst mye fin lek med perkusjon, fra den elektroniske til orkesterets eksotiske verktøykasse. Igjen savner jeg bare en følelse av tredimensjonalitet her, at noen lyder får lov til å være unaturlig store mens andre fletter seg inn i bakteppet. 

Øyeblikk av fri fantasi dukker opp – den lyse tonen Martin Hagfors holder i refrenget på «Water Strider» blir avløst av kor og orkester på umerkelig vis, slik at du tar deg i å lure på hva som er hva. Kjempelåta «Bubbles», hvor vi befinner oss i en av barnemusikkens vanligste omgivelser, under vann, er omgitt av boble-aktige detaljer. Johannessens stotrende og alvorlige sang etterapes i lekne koringer, stakkato strykere og froskeaktige kvekk før det hele på slutten oppløses i rislingen fra regnstaver og annet skrot. 

I disse hjørnene av plata dyrkes musikken som sted, eller univers – orkesteret kan jo være en slags menneskelig undervannsskog, eller en trekrone der fuglene kvitrer, eller et travelt bybilde. Musikken inneholder små oppfordringer om å oppholde seg i musikken, å bare være en åpen og nysgjerrig lytter. Det balanseres ut med mer jordnære poplåter – både Nick Drakes Bryter Layter og a-ha fra sepiaperioden på nittitallet lusker i gangene på «Lying Lion». I anslaget til «We Sing A Sing-Along Song» lener Hagfors seg tett opp mot Neil Young før låta ender opp i Disney-aktige, grandiose kruseduller med trompetfanfarer og tubular bells.

Anmeldelsen fortsetter etter musikkvideoen og annonsene. 

«Teeth are Tricky» med Morten Qvenild på cembalo.

Rom-opera neste?

Platen avslutter med «Planets», der Erik Johannessen nok en gang synger. Han går gjennom de ulike planetene i solsystemet én etter én, det er både corny og dramatisk om hverandre. Så kommer det en velkjent nedtelling ned fra 10 mens et kakofonisk orkesterbrus som minner om klimakset fra Beatles-låta «A day in the Life» før den merkelige ferden gjennom verdensrommet fortsetter. Når han kommer til sola, konkluderer han med at den er for varm, dit kan han ikke dra. Kanskje det er like greit å bli her nede på jordoverflaten, med sykkelen sin, bading i sjøen og muligheten til å skue mot himmelen og undre seg over alt som ligger der ute?

Når han når konklusjonen, omgitt av harpe, bløte klarinetter og stryk, har New Orchestral Hits 4 Kids Vol 2 endt opp i landskap vi kjenner fra de store konseptalbumene til Frank Sinatra på 50-tallet. Lytt til den svevende, bittersøte avslutningen på «Angel Eyes», for eksempel. Så slipper sangen opp, svever videre ut i verdensrommet som romrester, ikke et menneske i sikte. 

Det er en kosmisk og alvorlig slutt på et album som har tatt alle omveiene det kan finne før det når konklusjonen. Slutten får meg også til å lure på om det ikke kanskje finnes en god oppfølger her, hvor Martin Hagfors og Erik Johannessen skaper en historie rundt låtene, og holder et litt fastere grep om hvor de vil hen. En orkestral rom-opera, liksom – hvem sier nei til den slags?

Men her er jeg neimen ikke sikker, for også på New Orchestral Hits 4 Kids Vol 2 blomstrer musikken i distraksjonene. Det er når plata føles uhemmet, preget av en hvorfor ikke-holdning til materialet, at den er på sitt mest inspirerende. I partiene der det ikke blomstrer vilt nok, hvor virkemidlene gjerne kunne vært større, føles den mer som en mellomplate, litt ujevn, preget av at noen nye tanker blir sådd. Måtte vi nyte godt av det senere – jeg sitter med følelsen av at Mr. E & Me har mye igjen å oppdage i sin utforskning av orkesteruniverset.