Øyepå – men hvor er øye for barna?

Eksperimentelle rom trumfer

Etter et imponerende og solid Øyepå-program med tre foredrag om perspektiver på kunstformidling, 4 eksperimentelle plattformer, 12 rapporter fra DKS-laber, ett innlegg om Skeive ikoner, tre galleri-besøk og to performancer, var bare det en ting som slo meg: Hvor var øyepå på barna, som tross alt er hedersgjestene i skolesekken? Isteden ble årets Øyepå for meg en selvforherligende visningsstrøm av kunstnere og akademikere med skrivebords-ord og innovative prosjekter – der overføringsverdien og barns opplevelse som mottagergruppe på den andre siden var nokså neglisjert, i alle fall sekundær, i prosessene til utøverne.  

For hvor mange ganger skal man høre Jeg tenker at min kunst er så bra, så derfor bør jeg vise den til barna. Eller: Jeg lærte å kutte ned pratingen, ha færre prosesser, forenkle oppgaven og heller stille spørsmål. Eller: Det var rotete å komme til et klasserom/det ble mye opprydding etterpå. En stemme hvisker inne i meg: Hva trodde du? Du skal jobbe med barn … For å gjøre budskapet ennå mer tvetydig fra scenen – ble det av kloke hoder forelest om målgruppe-tenkning og ikke-målgruppe-tenkning, uenighetsfelleskapet versus enighetsfelleskapet, og mest av alt; om formidlerens makt og ansvar. Regnestykket gikk ikke opp. Det ble en dissonans mellom avsender og mottaker – der presentasjonene handlet mer om kunstnernes opptatthet av eget prosjekt enn om barnas verdi som publikum eller deltager. Forventningene fra avsenderne var, sett utenifra, på total kollisjonskurs med Oda, Ole og Karl som venter spent på pultene sine med sine små og store utfordringer i sekkene. Hva med det psykososiale? Barnas ferdigheter og bakgrunn? Fantasi? Medvirkning? Er alt dette sekundært applausen for det grensesprengende og innovative de unge skal oppleve?

Hva med overføringsverdien fra et voksent kunstnerskap til barnets referanse-knagger? Og hva med verdikjeden andre vei – fra barna tilbake til kunstnerens videre virke? Og ikke minst: hvor ble det av kunstnerens ydmykhet og respekt for rollen som gjest og en utenforstående inntrenger – både i de unges hverdagsliv på skolen, og ikke minst liv. Hva kommer først – de unges behov og ståsted – eller et kunstnerskap påført utenifra (selvsagt med gode intensjoner)? Hvor ble disse tankene av – i årets Øyepå sin streben etter å belyse det eksperimentelle – for å nettopp vise hvor eksperimentelle kollegiet kan være. På veien følte jeg de unge falt av lasset. Uansett hvor velprøvd og gjennomtenkt og fyllt av buzz-ord Øyepå var. Eller kanskje har jeg bare misoppfattet hensikten. 

Hva slags plattformer mangler vi? 

– DKS er et kollektivt redaksjonelt kunstprosjekt som spruter ut kunstsamtaler hver dag, en strøm av kunstproduksjoner, der Øyepå skal zoome inn på en frekvens av disse samtalene. I år vil vi fokusere på de små institusjonene som ofte er i skyggen av de store, åpnet Kyrre Bjørkås, fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken. Tre spørsmål for dagene ble lagt til:

1. Gitt at refleksiv visuell kunst for barn og unge er en snål og vanskelig, men viktig sak å drive med (uten et egentlig privat marked). Hva slags plattformer og ordninger trenger vi for kunstformidling til barn og unge – og hva er det vi ikke har idag?

2. Hvilken type kunst er under-representert i dette kollegiet (altså Øyepå)?

3. Det produseres mange forsøk, labber, utstillinger og verksteder rundt om. Hvordan kan vi skape mer synlighet og rotasjon for prosjektene?

Tredagers festen startet deretter med performancen En sprekk i virkeligheten av Marie Gurine Askeland fra sitt prosjekt Femidomen i prammen Pam på Akerselven – et samarbeid med Akerselva Trebåtfestival – en hel-dedikert frilufts-aktør som virkelig tar barn og unge på alvor med gratis ferge på Akerselva i juli og ansvarlig for at 1200 barn fikk dra på elvetur i 2022 – der verdien for barna var tydelig førende for aktivitetene. 

Kurator for Øyepå 2023, Kjersti Solbakken, fortsatte fra scenen med å understreke: 

– Vi vil se på det innovative, grensesprengende og nyskapende, og de selvorganiserte kunst-instutisjonene. De kunstpraksisene og formidlingsaktørene som gjennom forskyvning, eksperimentering og spissfindige grep lar oss møte kunsten med et tilkoblet sanseapparat.  

(Men når opplever man kunst uten sanseapparatet på?) 

Formidlingsansvaret 

Første foreleser i den tredelte serien Perspektiver på kunstformidling var Kari Skippervold. Hun dro publikum tilbake i tid, til NRK sin spede start som kunstformidler, der reporterens utrygghet speilet den avstanden som mange har til kunst ved å latterliggjøre og understreke myten om at “kunst er ikke noe for meg”.  

– En krigsreporter intervjuer ikke en fotballspiller, men i kulturbransjen er det ingen krav til kompetanse, fastslo Skippervold.  

Hun konkluderte med at journalistikken både speiler og smitter folk flest sine holdninger til kunst. Slik oppstår et gap om at kunsten tilhører noen andre: 

– Det er uendelig mange måter å formidle kunst på. Vi kunstarbeidere må være bevisst formidlingsmakten. Hva er det vi får øye på og IKKE øye på. Vi er ikke en klikk, vi er påkobla ansvaret for alle borgere, avsluttet Skippervold. 

Hanna Hammer Stien holdt det andre foredraget i serien Perspektiver på kunstformidling – og kunne endelig komme med en selvinnsikt: 

– Det er ikke alle prosjekter vi lykkes med. Man skaper et community, som forsvinner når prosjektet er over. Og ofte oppleves det som bringes inn for fremmed for deltagerne, som ikke forstår hva de skal med denne kunsten. 

Labbene 

DKS har siden 2020 hatt fokus på sine DKS-laber. Hittil har 12 DKS-laber vært gjennomført med 121 aktører. Tanken er at kunstnere kan søke på en Open Call og teste sin produksjon gjennom to dager med andre kunstnere for så å gjennomføre produksjonen med en gruppe barn den tredje dagen. Målet er et mini-øko-system – der også disse produksjonen kan inngå i den store DKS-programmeringen. Slik læres kunstnere opp i å møte barna.

På Øyepå ble vi kjent med 12 slike lab-produksjoner: Vilde Rudjord fortalte om sine fabeldyr i akvarell der barna skulle male sitt dyr, og legge til hva det gjorde og hvor det bodde. Ivan Galuzin viste sin gymsalutstilling med et hjemme bygd Planetarium. Kjersti Austdal demonstrerte bokstavelig talt sine humoristiske skulpturer der objekter fra hverdagen demonteres og settes sammen i nye hybrider – som hennes High Five maskin med en hjulvisp og oppvaskhansker i en evigvarende high-five-syklus. I Bærum Kunsthall sin DKS-lab 2023 hadde hun tatt med seg to kofferter med hverdagsobjekter som barna satte sammen på nytt. 

– Jeg hadde lenge tenkt at min kunst var genial som en DKS-lab. Erfaringer jeg gjorde meg var at man måtte forklare mer og være tydelig – som at en skrutrekker kunne åpne små skruer, og ikke var til å slå med.  

Dada-skulpturer og Hudrike

De to andre dagene under Øyepå fortsatte med lignende presentasjoner av lab-erfaringer og eksperimentelle plattformer fra DKS-rike: Tenthaus Art Collectives mobile enheter med vann-grafikk i offentlig rom for å undersøke arkitektur. Signe Lidens og Hilde Methis tidevanns-opptak i fjæra og lyder av snegler som spiser. Jan Walakers dada-skulpturer av funnete ting og prosjektet Hurra dada. Øystein Lønviks mer subtile tre-kutte-prosjekt. Carolina Vasquez trillende verksted i tre deler med fokus på spørsmålet Hva betyr omsorg og reparasjon? JAM Collective bestående av en grafiker og arkitekt der barna får bygge sin egen lekeplass i nye rom. Marit Silsand og ungdomsprogrammet PTAB som gir lønnet arbeid til 10 unge som får jobbe med design og innovative kunstprosjekter gjennom et år. Og Liv Kristin Holmberg og Hanna Barfod sitt ny-tenkende Hudrike: 

– Vi tar idag mer på mobilen enn hverandre. Mye kunst er også laget for øyne, ører og smak, men berøring er det lite kunst om. Derfor kom Hudrike-ideen opp, der vi ser huden som et lerret og arena for kunstopplevelser. Vi har alle studert og gått hos mestre i ti ulike berøringspraksiser. I Hudrike ser vi på porene i huden som en portal inn til vårt indre. Ofte “blinder” vi også øynene på barna med spesialbriller. Dessuten; berøringsansen er gratis – dette er demokratisk kunst av immateriell karakter, fortalte Holmberg. 

Saken fortsetter under bildene.

Hvor mange resirkulerte skulpturer må et barn lage? 

Øyepå er et bransjetreff og scene for aktører og produsenter; kunstnere ute i felten og de som setter rammene. Etter tre dager sitter jeg igjen med mange tanker: Øyepå trekker frem mange smale praksiser som formidler kunst til de unge fra områder og rom man ikke forbinder med visuell kunst. Men på den andre siden: Det var også like mange påfallende ikke-innovative uttrykk. For hvor mange skulpturer av resirkulerte materialer skal våre barn lage for å vite hva skulptur er – enten det er av drivved eller gamle radioer? Hvor mange offentlige rom skal de utforske – om det så er med mobile farkoster, vannmaling eller ekte spray? Hvor mye nedoverørene tredde prosjekter med intensjoner om å lage forankrete verdier i et såkalt “belastet” lokalsamfunn ved hjelp av kunst skal man utsettes for uten å bli lyttet til? Og hvor mange ganger skal vi gjøres oppmerksom på formidlingsmakten – men likevel oppleve mangel på kunnskap om dem man skal formidle til? Som at 7. klasse omtales som ungdomsskole, og at etter en maleøkt blir det mye å rydde opp. Da er spriket mellom intensjon/innovasjon og virkeligheten enorm. Men det er kanskje her DKS kommer inn som brobygger?  

Likevel – noe manglet: Jeg vil ikke vite at det er viktig at vi undres sammen i et Planetarium – men jeg vil høre hva kunstneren og barna undret seg over inne i en stjerne-dom omringet av ribbevegger? Hvilket fabeldyr malte egentlig barna og hva gjorde dyrene deres? Hva syntes egentlig “Fatima” og “Sofia” om å male med vann på en ramp og at alt de skapte forsvant når vannet tørket? Hvordan stod det til med barnas ferdigheter når de skulle kutte i tre? Hvilken lekeplass ønsker egentlig barna? Hva skjer med et barn når det utsettes for følelsen fra vinden til en hårføner? Dette er interessante rom å utforske i kjøevannet av innovative kunst-formidlingsmetoder – disse møteplass der makten bør jevnes ut mellom kunstneren og barna. 

Så … for å ikke pårope meg uvenner: Det er ingen tvil om at alle aktører i alle ledd mener det godt – og det er uhyre interessant å se at en slik samtidskunstscene kan åpnes opp for de unge. Men konklusjonen min er likevel: Hvorfor fikk vi aldri øyepå barna og de unge?