Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Periskops kortvideoserie 2020, del 2: Hvordan uttrykke følelser gjennom film?

SJANGER

Intervju, Reportasje,

PUBLISERT

fredag 8. januar 2021

Film og følelser er brennbare temaer for unge. Vi har samlet kortvideoene fra del 2 av fjorårets Periskop-samtaler, i tilfelle du gikk glipp av dem høsten 2020.

↑ Fra filmen «Den tatoverte solen» av Shwan Dler Qaradaki. Bilde gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Våren 2020 tok Periskop med seg fire 17-åringer fra Ski til Interkulturelt museum i Oslo, for å se utstillingen «The Golden Wish» med Shwan Dler Qaradaki. Fra besøket laget vi et eget reality-konsept med kortvideoer, der Lisa, Kim Marius, Dina og Tuva snakker om opplevelsene.

Den første sesongen besto av fire episoder fra utstillingen, og ble vist i våren 2020. Den andre sesongen ble vist høsten 2020, og handlet om hvordan film kan brukes til å uttrykke følelser og sterke opplevelser. Bli kjent med ungdommene ved å se de siste fire episodene nedenfor – eller lese hva som ble sagt, hvis du heller foretrekker det.

Det er jo mye mer personlig å se disse filmene her, når du som har lagd dem, sitter her med oss.

Film 5: Går det an å prøve seg som flyktning?

Dina forteller om en ungdomsleir som etterliknet en farlig flukt, og Tuva mener at det øker innlevelsen å ha filmskaperen i salen. (Lengde 2:26 min.)

Tuva: – For meg var denne filmen fin fordi den gjorde situasjonen mer personlig. Vi leser jo for det meste bare nyhetsartikler, og da virker det ikke like ekte for oss. Det virker bare som en artikkel vi leser.

Dina: – Da har jeg en ting jeg kan legge til. Vi var med på noe som heter Camp Refugée, da vi skulle konfirmere oss. I 24 timer skulle vi oppleve det noen flyktninger opplever. Det var et rollespill hvor de skulle behandle oss slik flyktningene ble behandlet, bare ikke like ille. De kunne ikke skade oss. Men det setter jo perspektiv på det, og da skjønner man litt mer selv. Det var 24 timer hvor vi skulle late som vi var flyktninger. Vi fikk ikke mat, og vi måtte gå i skogen i mange timer. Det var veldig slitsomt. Og jeg fikk halsbetennelse. Så ja. Men det var begge vi to med på.

Tuva: – Personlig synes jeg at det med film… Det er jo mye mer personlig å se disse filmene her, når du som har lagd dem, sitter her med oss. Enn hvis vi hadde fått linken, og skulle sitte hjemme på hver vår PC og se den. Vi får mer forståelse når du kan forklare ting som skjer. Og gi oss litt bakhistorie. Det er mye bedre.

Det var et rollespill hvor de skulle behandle oss slik flyktningene ble behandlet, bare ikke like ille.

Når man bruker kunst så kan man legge til ting, som handler om hva man føler.

Film 6: Kan film bevare minner og være terapi?

Lisa synes tegning er mer personlig enn foto, og Kim Marius lurer på hvorfor Shwan ville lage film om noe så privat som familie. (Lengde 2:43 min.)

Lisa: – Jeg synes det at du bruker tegning gjør det mer personlig. At man ser mer dine følelser. Hvis man bare bruker foto og film, så ser man hva som skjer, men man får ikke den… Når man bruker kunst så kan man legge til ting, som handler om hva man føler. Vi fikk kanskje et dypere innblikk i hvordan det føltes.

Kim Marius: – Jeg har kanskje et spørsmål. Hvordan kom du på at du ville lage en film om dette? Hvorfor kom tanken om at du ville dele med andre?

Shwan: – Jeg har veldig få bilder av mine foreldre, og idag begge er døde. Jeg har aldri sett mine besteforeldre, verken på bilde eller i virkeligheten. Bildedokumentasjonen gikk tapt under flukten. Så jeg har på en måte tatt på meg ansvaret å bli en slags familiens harddisk. Og bare samle på bilder, alle slags type bilder. Og ikke minst deres historie.

Lisa: – Føler du at det hjalp å bearbeide det, i denne filmen?

Shwan: – Det er klart… Når du begynner å dvele ved det som har skjedd, som har preget deg over lang tid. Og som fortsatt forstyrret meg i det øyeblikket hvor jeg laget den. Da ble jeg helt klart flinkere til å sette ord på det. Og med en gang man får det ut, og man deler det med andre, så blir byrden mye mindre enn den var tidligere.

Bildedokumentasjonen gikk tapt under flukten. Så jeg har på en måte tatt på meg ansvaret å bli en slags familiens harddisk.

Det er jo en veldig sterk film, som virker veldig nær deg.

Film 7: Om døden – Alle er redde for miste noen

I likhet med Shwan har Kim Marius mistet sin mor, men han blir ikke trist av å kjenne seg igjen i filmen. (Lengde 2:37 min.)

https://vimeo.com/445540053

Shwan: – Den filmen dere så nå føler jeg at er det mest personlige jeg har gjort, gjennom hele kunstnerskapet.

Kim Marius: – Det er jo en veldig sterk film, som virker veldig nær deg. Det er som om du skulle fortalt oss her og nå, akkurat hva som skjedde skritt for skritt.

Tuva: – Dette er en film flere kan relatere til. For det er jo flere som har mistet en såpass viktig person i livet sitt. Jeg syns det var veldig fint hvordan du brukte tegninger, og for eksempel viste panikken når du finner ut at moren din er død. De fleste kan relatere til dette, og det gjør det enda mer personlig.

Lisa: – Jeg syns det var veldig fine beskrivelser i det som ble sagt. Spesielt i scenen med begravelsen, hvor du hadde håpet at det ble regn, og så var det så tørt. Det var veldig sterkt. Det var noe sånt som virkelig gjorde inntrykk.

Dina: – De fleste har jo en mor som de er veldig glad i, og som man er redd for å miste. Så det kjenner man seg jo igjen i. Tenk om det var meg, på en måte.

Kim Marius: – Jeg selv har også mistet min mor. Av kreft. Så jeg kan på en måte relatere til filmen. Jeg syns nesten det på en måte er litt… fint å se at andre også har hatt det sånn. Jeg blir ikke lei meg når jeg ser det. Jeg blir mer sånn… lettet i kroppen. Av å se at også andre har hatt det tungt med det.

De fleste har jo en mor som de er veldig glad i, og som man er redd for å miste. Så det kjenner man seg jo igjen i. Tenk om det var meg.

Hvis det var noe som overrasket meg, så er det kanskje hvor mye han brenner for den kunsten han har lagd.

Film 8: Hva overrasket deg mest ved kunsten?

Ungdommene ble overrasket over hvor mange valg som lå bak hvert verk, og at så ulike medier og teknikker ble brukt. (Lengde 2:08 min.)

https://vimeo.com/445538986

Oda: – Var det noe som overrasket deg med denne dagen?

Lisa: – Hvor mye tanker som gikk inn i hvert valg. At ingenting var tilfeldig. Det syns jeg var litt overraskende.

Kim Marius: – Hvis det var noe som overrasket meg, så er det kanskje hvor mye han brenner for den kunsten han har lagd. Hvor mye han har lagt inn i det. Det var dette her han ville lage, og han klarte å fullføre det på den måten han ville. Så da føler du liksom at… Dette er faktisk ferdigproduktene. Mange andre ting er bare nitti prosent ferdig. Men han har gjort det her ferdig-ferdig. Det har vært veldig kult å se. Inspirerende.

Dina: – Det som kanskje overrasket meg mest var filmene hans. Hvordan han brukte maleriene i dem. Fordi han ikke har fotografier av alt, så ville han gjenskape det. Men da kunne han på en måte legge til mer følelser i det. Gjøre det mer følsomt og mer personlig, enn et fotografi kanskje hadde vært.

Tuva: – Det som overrasket meg var hvor mange forskjellige metoder han brukte. Portretter og filmer og alt. Jeg kom inn hit og tenkte at jeg bare skulle se de samme bildene om og om igjen. Men det ble mye mer interessant enn det.

Jeg tenkte at jeg bare skulle se de samme bildene om og om igjen. Men det ble mye mer interessant enn det.

De som var med

Ungdommene som deltok i samtalene var Dina, Tuva, Lisa og Kim Marius fra medielinja ved Drømtorp videregående skole i Ski. De var alle 17 år gamle da opptakene ble gjort. Vi takker både dem og skolen for et godt samarbeid, og ønsker lykke til videre!

Samtalene ble ledet av Periskops redaktør Oda Bhar, som også hadde regi og manus på filmene. Foto og klipp var ved Carsten Aniksdal, og lyden tok Martin Tur Eriksen seg av. Musikken er laget av Lindøe.

Mer om utstillingen, filmene og kunstneren Shwan Dler Qaradaki etter bildet og anbefalingene.

Blant arbeidene på utstillingen «The Golden Wish» er en serie store akvareller der Shwan Dler Qaradaki portretterer flyktningbarn. Foto: Shwan Dler Qaradaki / Interkulturelt museum.

Om utstillingen og filmene

Utstillingen The Golden Wish ble vist på Interkulturelt museum i Oslo våren og sommeren 2020. Utgangspunktet var den såkalte smykkeloven, hvor den danske regjeringen i 2016 bestemte at det var lov å frata flyktninger smykker og andre verdisaker for å finansiere oppholdet deres i landet. Qaradaki samlet gull fra flyktningleiren Arbat i irakiske Kurdistan, og brukte det i noen av installasjonene. Slik problematiserte han enkeltmenneskets verdi i møte med asylpolitikken og samfunnsdebatten som føres i Skandinavia i dag.

Flere av filmene til Shwan er tilgjengelige for visninger i Den kulturelle skolesekken. Utgangspunkt for samtalene våre var Salte kyss-trilogien og Den tatoverte solen. Sistnevnte handler om kunstnerens forhold til moren sin, og sorgen hans da hun døde (trailer nedenfor).

Mer om kunstneren etter anbefalingene og annonsene.

Om kunstneren

Shwan Dler Qaradaki er født i 1977 i irakiske Kurdistan, og bosatt i Oslo. Han er tidligere politisk flyktning, og har kunstutdannelse fra Kunstakademiet i Sulaimani i Kurdistan i Irak, samt i Oslo fra NISS og Kunsthøgskolen. Han var ferdig uteksaminert fra Kunsthøgskolen i 2009. Siden har han blitt en anerkjent og hyppig utstilt kunstner, som i 2014 fikk Oslo Kommunes kunstnerpris og i 2015 Kulturrådets nykommerpris. Han er kjent for sine sterke politiske budskap som engasjerer et bredt publikum.

Kunstneren Shwan Dler Qaradaki lager ofte kunst basert på sine egne opplevelser som tidligere flyktning. Foto: Carsten Aniksdal.
Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·