Er det plass til kulturarv i skolesekken?




Det er nødvendig med en grundig begreps- og innholdsdiskusjon om kulturarvens egenart i Den kulturelle skolesekken, skriver Louise Brunborg-Næss, prosjektleder i Landslaget for lokalhistorie.

Møter med kunst og kultur i skolehverdagen beveger, gleder, inspirerer, trøster, provoserer og gjør ungene våre rikere og mer reflekterte. Gjennom Den Kulturelle skolesekken møter skoleelever i hele landet ulike kunst- og kulturuttrykk av høy kvalitet. Kulturarvsopplevelser, i likhet med kunstproduksjoner i DKS, har potensiale til å være noe mye mer enn et avbrekk fra en litt kjedelig skolehverdag. Dessverre er kulturarv et underrepresentert faguttrykk i DKS-ordningen[1], uten en tydelig nasjonal aktør og med utfordringer knyttet til kvalitetskravene som ligger i ordningen.

Nylig var Kulturtanken i mål med sin omorganisering fra de gamle Rikskonsertene til en ny statlig etat med ansvar for Den kulturelle skolesekken. Fagansvarlige for film, scenekunst og visuell kunst er tilsatt, samt forskere med bakgrunn fra scenekunst og visuell kunst. Fra den gamle organisasjonen fulgte det med solid musikkfaglig kompetanse blant de ansatte.

I juni hadde Museumsnytt en sak om manglende kulturarvkompetanse i Kulturtankens fagråd. I artikkelen forsikrer Kulturtankens direktør Lin Marie Holvik at administrasjonen tar kulturarvfeltet på alvor. Nå viser det seg at fagområdet ikke styrkes ved nytilsettingene i organisasjonen. Har Kulturtanken sikret seg tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å klare å løfte uttrykket på nasjonalt og regionalt nivå?

Har Kulturtanken sikret seg tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å klare å løfte uttrykket på nasjonalt og regionalt nivå?

Fordeling av produksjoner i DKS, fordelt på faguttrykk (tilbudet i fylkene 2016). Kilde: Tall fra Kulturtanken 2017, videregående og grunnskole slått sammen. Illustrasjon: Brunborg-Næss.

Hva er møte med profesjonell kulturarv?

Det er åpenbart at det har en stor verdi for elevene å oppleve kulturarv i skoletiden. Bare spør sjetteklassingene i Sauherad-kommune som baker og spiser potetkaker av poteter de selv har tatt opp. Spør elevene på «maskin og mek» linja på Sjøvegan videregående som får prøvekjøre og undersøke motoren på en Chevrolet fra 1928, samtidig som de får høre hva bilen ble brukt til under krigen. Eller spør elevene i Follo som får grave etter ekte kulturminner sammen med ekte arkeologer.

Å møte kulturarv i ulike formater gir elevene erfaringer som kan gi innsikt i egen historie, styrke identitetsfølelsen og gjøre dem klokere i møte med mennesker med annen kulturbakgrunn. Kulturarven har potensiale til å knytte ulike grupper i samfunnet tettere sammen: Vi som bor her deler en historie og er en del av samme fortelling.

Men hva er et møte med profesjonell kulturarv? Er en god kulturarvproduksjon et møte mellom elever og profesjonelle fagpersoner som arkeologer, historikere eller tradisjonshåndverkere? Eller er det et møte med en profesjonell forteller eller formidler?

Å møte kulturarv i ulike formater gir elevene erfaringer som kan gi innsikt i egen historie, styrke identitetsfølelsen og gjøre dem klokere i møte med mennesker med annen kulturbakgrunn.

Antall elevmøter i DKS, fordelt på faguttrykk (i tilbud fra fylke og kommuner 2016). Kilde: Tall fra Kulturtanken 2017, videregående og grunnskole slått sammen, tilbud fra fylker og kommuner slått sammen. Illustrasjon: Brunborg-Næss.

Det kan virke som institusjonene som forvalter og organiserer DKS synes kulturarven er tung å håndtere.

Kulturarven trenger et løft

Det siste året har jeg vært prosjektleder for «Lokalhistorie i skolesekken»[2], en satsing som blant annet skal undersøke hvordan historielag kan bidra til kulturarvsproduksjoner for skoleelever. Gjennom prosjektet har jeg kommet tett på de ulike aktørene som jobber med kulturarv i DKS. Det finnes ingen faglig eller politisk begrunnelse for at kulturarv skal være underrepresentert i DKS-ordningen. Mitt inntrykk er likevel at det er liten interesse for å prioritere faguttrykket i mange fylker og at det mangler en felles forståelse av hva Kulturarv i DKS er og skal være.

Det kan virke som institusjonene som forvalter og organiserer DKS synes kulturarven er tung å håndtere. Kanskje kan det skyldes mange og svært ulike aktører på feltet, dyr og komplisert logistikk (kulturarvproduksjonene er ofte stedsbaserte), at det kan være krevende å forholde seg til de frivillige ildsjelene i kulturvernorganisasjonene og at fagområdet ikke er tydelig avgrenset. Dessuten mangler det en tydelig nasjonal aktør som kan produsere for DKS og gi faglige råd, tilsvarende posisjonen Norsk Scenekunstbruk eksempelvis har hatt for scenekunstfeltet. Jeg tror dette kan være noe av forklaringen på hvorfor fylkene tilbyr langt færre kulturarvproduksjoner enn kunstproduksjoner til elevene sine, og hvorfor Kulturtanken strever med å styrke fagområdet, både i selve ordningen og i egen organisasjon.

Som forvalter av DKS-ordningen nasjonalt må Kulturtanken invitere til en offentlig debatt om hva kulturarv i skolesekken skal være.

Behovet for et kritisk blikk

Manglende debatt om barn og unge og kulturarv kan også være en faktor som spiller inn. Det er et problem for kulturarvfeltet at produksjoner innenfor feltet ikke blir vurdert med samme kritiske blikk som de kunstfaglige produksjonene. Det å bli gjenstand for kritikk er med på å skjerpe et fagfelt og dyrke fram kvalitet.

Periskop er et tidsskrift som skriver om kunst rettet mot barn og unge, og som en del av mandatet følger nettidsskriftet også Den kulturelle skolesekken tett – både nyheter om selve ordningen og omtale/kritikk av DKS-produksjoner. Men kulturarvsproduksjoner i DKS regnes ikke som kunst, derfor blir produksjonene heller ikke omtalt i Periskop. Her ligger det en utfordring både for redaksjonen og for aktørene på feltet. Dessverre har det også vært lite forskning på kulturarv i DKS. Et lyspunkt i så måte er at Høgskolen i Sørøst-Norge har lyst ut en stipendiatstilling i Kulturarvspolitikk for barn og unge. Forhåpentligvis vil en doktorgrad på feltet bidra til en debatt om kvalitet, organisering og hensikt med kulturarv i DKS-ordningen.

Må invitere til offentlig debatt

En god offentlig debatt er en forutsetning for at kulturarv skal kunne bli tatt på alvor som faguttrykk i formidling til barn og unge. Som forvalter av DKS-ordningen nasjonalt må Kulturtanken invitere til en offentlig debatt om hva kulturarv i skolesekken skal være. Først da vil det være mulig å vite hva som skal til for å sikre alle barn og unge kulturarvsopplevelser av høy kvalitet.

 

[1]Kun 8% av produksjonene som tilbys fra fylkene er innenfor Kulturarv. Hadde produksjonene vært jevnt fordelt skulle det vært ca. dobbelt så mye, se graf.
  • [2]Lokalhistorie i skolesekken er et prosjekt initiert av Landslaget for lokalhistorie, finansiert av Sparebankstiftelsen DNB og Kulturrådet. Kulturtanken, Riksantikvaren og Museumsforbundet er samarbeidspartnere i prosjektet.