Rasmus og Verdens Beste Band og Meg og kammeraten min er fengende for både barn og voksne




To av Norges mest kjente og populære barnegrupper slipper plater i år, og beviser at barnemusikk etter klassisk oppskrift fortsatt smaker best.

Selv var jeg en utpreget Babb-fan. Den langlemmede landstrykeren i Sverre Anker-Ousdals skikkelse, som sammen med Klabb (Øyvind Blunck) utgjorde den omstreifende TV-duoen på 70- og 80-tallet. Da jeg i voksen alder, ved en tilfeldighet, møtte Anker-Ousdal ble jeg helt lamslått. «Babb!» «Postmann Pat!», skrek hvert eneste molekyl i kroppen. Madeleinekakesmaken vokste i munnen som en bambusplante. For så sterkt kjennes det. Musikken og opplevelsene man påføres som liten. Som en del av ens personlighet og historie. Musikk som vil spøke rundt i hjernens korridorer så lenge man lever.

Nå om dagen suller ikke Postmann Pat rundt som noe ordinært landsens postbud. Han flyr i helikopter, navigerer med GPS og ringer bonden Alf på smarttelefon. «Spesialpakkeservice» heter serien nå. Tilbudet er, i god, sen-kapitalistisk ånd, utvidet til det nesten ukjennelige. Det roper stadig høyere om barn og foreldres oppmerksomhet og lommebok. Det er et sirkus der barna selv har blitt de største popstjernene og global innflytelse er uunngåelig.

Snydelig


Slippes 10. november

Meg og kammeraten min sin fjerde plate

Banjo på badet


Kom ut 12. mai 2017

Rasmus og Verdens Beste Band sin femte plate

Marked og penger

Barnemusikken kan oppleves som en regelrett søppeldynge for billige produksjoner og platte påhitt. Rosa helikoptre og Freddy Kalas. Venstrehåndsarbeid og nødrim. Men på tross av dette har vi i Skandinavia heldigvis vært godt vant med kvalitetsmusikk for barn. Tenk bare på Georg Riedls musikk til Pippi og Emil, den oslobosatte svensken Georg «Jojje» Wadenius og hans «Kalles Klätreträd» (1969), May-Britt Andersens Folk er rare (1986), Trond-Viggo Torgersen samlede og Knutsen & Ludvigsens Juba Juba (1983). Her snakker vi klassikere, som min egen lille fokusgruppe på fem og åtte fortsatt groover jevnlig til. Det er musikk uten holdbarhetsdato.

Blant musikere og komponister har det vært både marked for og samtidig tiltrengte penger i å fremføre og lage musikk for barn, noe som har ført til generell høy kvalitet og fargerik nytenkning. Nylig fikk jeg for eksempel nyss om at den amerikanske saksofonviritousen Michael Brecker er å finne på en av de mange kassettutgivelsene til den familievennlige, danske gruppen Shu-bi-dua. Hvorfor ikke ha det litt gøy når man først er på jobb, ikke sant? Og musikalsk glede og moro er som kjent smittsomt, noe årets utgivelser med Rasmus og Verdens Beste Band (Banjo på badet) og Meg og kammeraten min (Snydelig) er tydelige bevis på. Her er det lov å flire. Både for voksne og barn.

Frie barneunivers

Barnemusikken og -litteraturen (som ofte henger ihop) har lenge vært et moralsk fristed. Fra borderline-tilfellene Pippi og Karlsson på taket til Ole Lund Kirkegaards frilynte fristads-sjarme og Knutsen & Ludvigsens uortodokse samliv med en grevling. Rasmus og Verdens Beste Band og Meg og kammeraten min hører til en tydelig tradisjon i så måte, med både lune, absurde og til tider småfrekke tekster og låter. Ja, selv små stikk til foreldre, øvrigheter og andre pappskaller er det plass til.

Navnene Rasmus og Verdens Beste Band og Meg og kammeraten min bør klinge velkjent på de fleste barnerom. Begge har lang fartstid, der førstnevnte fyller ti år og feirer med sin femte langspiller, Banjo på badet, i år. Jubileumsutgaven av Rasmus og Verdens Beste Band består av Erlend Smalås, Kriss Stemland og Rasmus Rohde, som med hovedsete i Trondheim har gjort en tapper innsats for å videreføre byens renommé som hovedstad for norsk barnemusikk. Den flere ganger spellemannvinnende trioen har i tillegg skrevet musikaler, teater og musikk til barne-tv. Selv mange år etter sliter jeg stadig med å riste den smittsomme kjenningsmelodien til serien Kosinus ut av øregangene.

Rasmus og verdens beste band har gjort en tapper innsats for å videreføre Trondheims renommé som hovedstad for norsk barnemusikk. Foto: Grappa.

Rasmus og Verdens Beste Band og Meg og kammeraten min hører til en tydelig tradisjon, med både lune, absurde og til tider småfrekke tekster og låter.

Banjo på badet har all verdens instrumenter som elegant stjernedryss. Foto: Grappa.

Slektskap og røtter

At Rasmus og Verdens Beste Band slekter på Gustav Lorentzen og Øystein Dolmen, gjengen bak The Julekalender (bandet Difference) eller studentfavorittene Tre Små Kinesere, er hverken overraskende eller veldig godt skjult, med én fot godt plantet i 60-tallets solskinnspop og én i absurdistisk og tullete humor. Dinosaurer, (hage)slanger, besteforeldre, kuer og cowboyer i en heseblesende og vilter miks. Ordspill og -lek på den godlynte trønderdialekten. Trioen strutter av teatralske fakter og innehar en smart selvfølgelighet i fremføringen som gjør låtene både troverdige og gøyale.

Med på laget har Rasmus & co superprodusenten Kåre Chr. Vestrheim, en gå-til-fyr for hele det norske musikklivet, fra Odd Nordstoga til Highasakite. Vestrheim finner frem triks og musikalsk krydder fra både den lille og store verktøykassen. Hans patenterte lett-utgave av Bruce Springsteens The E Street band dukker opp i åpningsporet «Ballongsangen», der Rasmus etterhvert forsvinner som en heliumfylt smurf på «himmær’n», til himmelske trompeter. I andre låter er det tut, bært, honk og hyl for alle pengene, med all verdens instrumenter som elegant stjernedryss.

Klart og tydelig om barn på flukt

Rasmus og Verdens Beste Band henter mye inspirasjon i cajun-, bluegrass-, folke- og verdensmusikken, det man på fint kaller roots-musikken. Tuba, banjo og gjestespiller Stian Carstensens frenetiske trekkspill danner hovedstammen i instrumentering og arrangering. Dette er med å gi musikken et visst nostalgisk preg, for dem av oss som opplevde Knutsen & Ludvigsen og Vømmøl Spellemannlag i levende live. Som med Meg & Kammeraten min aner man en hang til å ta utgangspunkt i den barnemusikken de selv vokste opp med, være seg smurfer eller grevlinger i taket.

Noen linjer bør også spanderes på avslutningssporet «Gutten på stranden». Et himmelropende hyl om vår passivitet og ignoranse overfor barn på flukt. Tittelen henviser til det hjerteskjærende bildet av den døde gutten på stranden i Tyrkia. Sangen kan sikkert oppleves i overkant sterk for enkelte, men den er også en påminnelse om hvor stor musikk for barn kan være. Et univers der de voksne «ikke skjønner noenting» og de vanskeligste spørsmål har de enkleste svar. Gråtoner får man bale med senere i livet.

Hagfors og Johannessen velger ikke den enkleste ruten denne gangen, men de gjør det med klasse, mener skribenten. Foto: Indianer.

Det nye albumet Snydelig bør bli som en Pet Sounds i norsk barnemusikk å regne, en slags barnemusikalsk symfoni,

Barnemusikalsk symfoni

Martin Hagfors er fortsatt kaptein på den lille prammen Meg og kammeraten min. Kammeraten har siden 2015 vært byttet ut fra Håkon Gebhardt til Erik Johannessen, kjent fra Jaga Jazzist, uten at dét har lagt bånd på duoens fargesprakende og grenseløse humor. Hagfors er, på tross av sitt amerikanske morsmål, en av landets beste tekstforfattere uavhengig av sjanger, men hans tøylesløse humor og ordsnekkeri kommer aller best frem når han skriver for barn.

Hagfors og Johannessen velger ikke den enkleste ruten denne gangen, men de gjør det med klasse. Det nye albumet Snydelig bør bli som en Pet Sounds i norsk barnemusikk å regne, en slags barnemusikalsk symfoni, der duoens låter fremføres med et fullbemannet Kringkastingsorkester i ryggen. Arrangementene er intrikate og til tider avanserte, ambisjonsnivået skyhøyt. Gjennomføringsevnen er stor og både meg og kammeraten lander fjellstøtt. De fleste sporene her kunne passet inn på en plate for voksne, dog med litt mindre sprelske tekster.

Elitemusikk med bakkekontakt

I tillegg til KORK dukker Det norske jentekor opp. Det samme gjør komponisten Maja Ratkje, Johannssens kollega i Jaga Jazzist, Øystein Moen, perkusjonist i Oslo-Filharmonien, Heming Valebjørg, og pianisten Morten Quenild. Duoens husillustratør Håkon Hoffart gjør en usedvanlig flott jobb med innpakningen (aller best på vinyl), og summen av alt dette utgjør en storslått utgave av Meg og kammeraten min. En slags deluxe-versjon der ingenting er spart på.

Vil barna like dette? Ja, det er jeg ganske sikker på. For selv om Snydelig har et tydelig snev av høykultur-for-barn-og-deres-ambisiøse-foreldre-snue, er det ikke gjort uten bakkekontakt eller med barn i minnet. Salige Roald Dahl sa vel noe om at å skrive gode bøker for barn er forbeholdt dem som aldri ble helt voksne selv. I så måte avslører både Hagfors og Johannessen en barnlig åre som skinner om kapp med KORKS blankpolerte basuner. Det er helt snydelig.

To sterke barneplater har det blitt. Det er alltid en linedans å skulle lage musikk som fenger både barn og voksne, med risiko for å skuffe begge. Men både Rasmus og Verdens Beste Band og Meg & Kammeraten min har laget plater som fint tåler en god del omdreininger på bilstereoen, nedover livets landevei.