Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Sigbjørn Lilleeng: – Dystopisk sci-fi gir mening for dagens unge på en måte mange andre sjangre ikke gjør

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

fredag 29. mars 2019

I Sigbjørn Lilleengs tegneserie FNRZ har de voksne ødelagt verden, og barna må ordne opp.

↑ Sigbjørn Lilleeng står bak tegneserien FNRZ. Foto: Privat

På tampen av fjoråret ga Sigbjørn Lilleeng ut tegneserieboka Nagel, en fortelling om en gruppe ungdommer i en dyster fremtidsverden preget av økologisk katastrofe og voksende etniske og nasjonalistiske spenninger.

Boka er første bind i FNRZ, en serie rettet mot et ungt publikum. Serien spiller ut de oppvoksende generasjoners største samfunnsutfordringer som et actionfylt og humoristisk science fiction-drama. Lilleeng er i mine øyne en av landets dyktigste tegneserieskapere, men på grunn av en forkjærlighet for sjangre som action og sci-fi og en strek som er tydelig inspirert av amerikanske superheltserier og japansk mainstream-manga, har han en tendens til å bli avskrevet som «kommersiell» (i denne konteksten et estetisk snarere enn et økonomisk begrep).

 

Nagel er første bind i serien FNRZ. Foto: Jippi

Nagel fremstår som et aldri så lite kunstnerisk sjumilssteg for Lilleeng.

Sjumilssteg

Følgelig blir han også lest langt mindre oppmerksomt og nysgjerrig enn serieskapere som operer innenfor rammene av det som defineres som god smak. I norsk tegneseriesammenheng er dette som regel synonymt med arbeider som på overflaten er mer inspirert av billedkunst, illustrasjon og avistegning enn av sjangertegneserier. Dette er beklagelig, for det er få norske utøvere som behersker tegneseriens fortellerspråk i samme grad som Lilleeng, og enda færre som makter å fusjonere håndverk på høyt nivå med en genuin populærkulturell sensibilitet.

Nagel fremstår som et aldri så lite kunstnerisk sjumilssteg for Lilleeng, som tidligere har gitt ut bygdeeposet Nebelgrad Blues, science fiction-tegneseriene Generator og Mellom planeter, og tegnet tre bøker i Apefjes-serien. Her får elementene fra japanske og amerikanske actionserier selskap av fysisk komikk inspirert av den fransk-belgiske albumtradisjonen. Boka var en av fjorårets aller beste norske tegneserieutgivelser, men den later til å ha seilt under de fleste kritikeres radarer.

Som kritiker skulle jeg gjerne bidratt til å gi Nagel litt velfortjent oppmerksomhet og skryt. Problemet er bare at jeg kjenner Sigbjørn Lilleeng for godt, og omgås ham for ofte, til at det virker forsvarlig å anmelde bøkene hans (vi samarbeider blant annet om å arrangere tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo). Et intervju om hans nye serie, og om tegneserier for barn og unge generelt, bør imidlertid la seg gjøre innenfor habilitetens grenser.

Sigbjørn Lilleeng


Norsk tegneserieskaper og illustratør født 1983

Debuterte i 2006 med Nebelgrad blues (Jippi)

Har mottatt Bergen kommunes debutantpris, Sproingprisen, Kulturdepartementets tegneseriepris og Ordknappen. Har i tillegg mottatt flere priser fra Årets vakreste bøker.

Har tegnet for blant annet Egmont, Jippi og Cappelen Damm

 

Dystopisk young adult sci-fi

– Hva er FNRZ og hva er Nagel?

– FNRZ er en bokserie i anslagsvis fire bind som utspiller seg i en parallell virkelighet hvor menneskene bor i bystater istedenfor nasjoner. Handlingen starter i Nordheim, som er en av de rikeste byene, takket være våpen- og energiindustrien. For mange år siden kjempet menneskene en destruktiv krig mot en rase skumle vesener kalt «skrømt», som de tilsynelatende utryddet.

Nagel er første bind i serien og starter med at tittelfiguren – en merkelig, romvesen-lignende skapning som blir mobbet på skolen og bor for seg selv – forsvinner inn i en forbudt skog. Brage, en mutt og inneslutta 15-åring som er innleid sikkerhetsvakt for Nagel, og Farah, jevnaldrende jente fra byen Aradan i sør, legger ut på jakt etter ham, og så kommer de på spor av mørke hemmeligheter og skumle planer.

– Du har begått noe som minner mistenkelig om en dystopisk young adult sci-fi-fortelling – hvorfor bombarderes dagens unge med historier om å vokse opp i en ødelagt verden?

– Det har vel vært en populær sjanger ganske lenge, spesielt i manga, men jeg har inntrykk av at det har tatt litt av de siste årene. Hvor ofte har man ikke sett eller lest science fiction-fortellinger som advarer mot en fremtid der samfunnet ikke styres av demokratisk valgte ledere, men av store multinasjonale selskaper? Klimaendringene har vi visst om siden 80-tallet, men likevel er vi der vi er nå i dag. De voksne har ikke maktet eller vært interessert i å avverge katastrofene de så komme, og nå kommer de som vokser opp i dag til å lide for det.

Dette ser dagens ungdom, og ettersom populærkultur treffer best når den føles relevant – og dystre fremtidsscenarier ikke lenger bare er noe man fantaserer om – tror jeg dystopisk sci-fi gir mening for unge av i dag på en måte mange andre sjangre ikke gjør. Det har for eksempel Hollywood skjønt, og melker det for det det er verdt. Men ingenting godt kommer av å grave seg ned og gi opp, så FNRZ er et forsøk på å takle temaet med humor og eventyr fremfor å meske seg elendighet.

Sigbjørn Lilleeng. Foto: June Witzøe / Cappelen Damm

Nagel av Sigbjørn Lilleeng. Foto: Jippi forlag

Oppdagelsesferd

– Hva slags tegneserier leste du selv som ung?

– I likhet med veldig mange andre startet jeg med Donald. Jeg oppdaget ganske tidlig at det var forskjell på kvaliteten, og at det Carl Barks laget var annerledes og bedre enn det meste annet som fantes i bladene.

– Jeg tror det der er øyeblikket da tegneserieinteressen starter for mange – og ikke starter for veldig mange flere. Da vi var små, kunne ikke søsteren min se forskjell på ulike tegneres strek når de tegnet de samme figurene. Det fremstod som en nærmest eksistensialistisk gåte for meg.

– Faren min har en stor samling med omtrent alt av franske og belgiske album som har blitt gitt ut på norsk, pluss mye annet – så jeg gikk relativt fort over til Asterix, Lucky Luke og Sprint. Senere oppdaget jeg Spider-Man og X-Men – eller Edderkoppen og Prosjekt-X, som det het på norsk – og leste så å si alt jeg kom over av superhelttegneserier, inkludert ting jeg egentlig ikke likte, som Fantomet og Supermann. Tintin kom senere. Jeg synes først det var altfor mye tekst, og så i starten bare på tegningene, men da jeg endelig leste det, elsket jeg det.

Derfra gikk jeg over til å lese europeiske storheter som Moebius, Linda og Valentin, Derib, Hugo Pratt, Enki Bilal og den typen «tegneserier for voksne» som det ble gitt ut mye av på norsk på 80-tallet. Det var mye jeg ikke forstod, men jeg leste det likevel. Deretter kom Katsuhiro Otomos Akira, som åpnet mine øyne for japanske tegneserier lenge før manga ble et fenomen her til lands. Min siste store oppdagelse var amerikanske undergrunnstegneserier og [sci-fi- og fantasyantologien] Heavy Metal, og da var jeg godt oppi tenårene.

i en del sammenhenger virker det som om «tegneserier for unge» er ensbetydende med venstrehåndsarbeid.

Venstrehåndsarbeid

– Hvilken eller hvilke av disse var det som inspirerte deg til å begynne å lage tegneserier selv?

– Det var nok Spider-Man. De første tegneseriefigurene mine var rene kopier av Spider-Man.

– Tegneseriemediet har et komplisert forhold til målgruppetenking siden det lenge har vært oppfattet som en kunstform for barn og infantile voksne. Du nevner jo selv tegneserier for barn og voksne om hverandre over. Hvordan definerer du begrepet «tegneserier for unge»?

– Jeg er veldig opptatt av at målgruppen ikke skal ha noen betydning for hvor seriøst jeg tar et prosjekt eller hvor mye arbeid jeg legger ned i det. Det burde være unødvendig å si, men i en del sammenhenger virker det som om «tegneserier for unge» er ensbetydende med venstrehåndsarbeid – tegneserier med glorete digitale farger, maskinfont på tekst og lydeffekter, og bokutgivelser med stive permer, glatte ark og ungdomsromanformat. Ofte får man følelsen av at de ikke er laget for å være ordentlig bra, bare bra nok. Kommersielt på en kjip måte, liksom.

Jeg liker å tenke at det ikke er noen stor forskjell på det jeg lager for unge og det jeg lager for voksne, og det tror jeg langt på vei stemmer. Den største forskjellen er nok alderen på figurene. Det gjør noe med proporsjonene – særlig størrelsen på hoder og øyne – og gir nok streken et mer karikert og uttrykksfullt preg. I tillegg er jeg veldig oppmerksom på lesbarheten. Alt på siden må være intuitivt forståelig, også for lesere som ikke har lest tegneserier før.

Når jeg lager tegneserier for voksne, tillater jeg meg å leke mer med ulike fortellergrep, ettersom voksne lesere gjerne har mer erfaring med mediet, og derfor er mer åpne for den typen eksperimentering. Med FNRZ har jeg jobbet mye mer med historie og struktur på manusstadiet enn jeg har gjort tidligere. Jeg har planlagt på detaljnivå, og tenkt veldig nøye igjennom ting på forhånd, i motsetning til Mellom planeter og Generator, der mye av historien ble til mens jeg tegnet.

– Jeg antar at du også begrenser deg når det kommer til sex og vold?

– Sexscenene utgår, ja, men jeg synes det må være rom for vold, selv om det naturligvis går en grense et sted. FNRZ handler om voldelige samfunn og en voldelig verden, og da må jeg også kunne skildre det. Utfordringen består i å finne en balanse mellom vold som noe underholdende som ser bra ut på siden og vold som et handlingselement som får konsekvenser for figurene og plottet. Generelt synes jeg det er viktigere å vise at vold har konsekvenser enn å skulle skåne leserne for voldelige scener.

Når det er sagt, er en del av volden i Nagel ganske slapstick-inspirert, så jeg har ikke noen prinsipiell politikk på det. Det går mer på magefølelsen.

Foto: Jippi

En lærer som hadde lest den sa til meg at den var veldig spennende, men at det ikke var noe for henne, og da tenkte jeg: Bra!

Vil ikke moralisere

– Hva med tematikk og budskap? Føler du et større ansvar for å være konstruktiv og oppbyggelig når du lager tegneserier for et ungt publikum?

– Jeg har vært veldig bevisst på at FNRZ ikke skal ha noen overtydelig moral. Leserne skal ikke oppleve å bli belært eller oppdratt – det er ingenting som dreper interessen og engasjementet fortere enn det. Likevel har jo fortellingen et budskap: Det er åpenbart at de voksne har ødelagt verden, og derfor er det viktig at serien må avvise de voksnes fortellinger, logikk og normer. I FNRZ er det barna som må ordne opp fordi de voksne har fucket opp, og derfor kan ikke de voksne figurene fungere som rådgivere eller mentorer. De har gang på gang bevist at de ikke har svaret på noen ting som helst, og om de får fortsette, vil alt bli enda verre.

Så det er åpenbart en slags moral der, men samtidig er jeg opptatt av at den ikke skal oppfattes som oppbyggelig. Målet er å formidle disse ideene på en måte som er såpass fandenivoldsk og overbevisende at foreldre kvier seg for å gi den til barna sine. En lærer som hadde lest den sa til meg at den var veldig spennende, men at det ikke var noe for henne, og da tenkte jeg «Bra! Den er jo ikke for deg».

I utgangspunktet vil jeg ikke at barn skal lese den som en del av undervisningen, men å prøve å motarbeide det er jo å skyte meg selv i foten økonomisk. Planen er at jeg skal reise rundt med den på skoler til høsten, men drømmen er jo at barna oppdager serien på egenhånd og digger den.

– Apropos det: Da vi var små, var hefter det dominerende utgivelsesformatet for tegneserier. I dag er det bøker, som er betydelig dyrere – selv når de finner sin vei til bruktbutikker. Gjør dette det vanskeligere for barn å oppdage ting på egenhånd?

– Jeg vet ikke om det er så stor forskjell, egentlig. På én måte kan man jo tenke at høyere pris gjør at det er foreldrene som foretar kjøpene, og at deres smak dermed blir avgjørende. Samtidig har man jo i dag langt mer tegneserier på bibliotekene enn man hadde da jeg vokste opp, og der velger vel barn stort sett selv hva de vil låne.

Personlig har jeg en veldig sterk forkjærlighet for tegneserieheftet som form – jeg liker størrelsen og følelsen og papirkvaliteten – men jeg vet ikke om det er noe som appellerer til barn i dag. Jeg er også usikker på om dagens unge har et bevisst forhold til at tegneserier er tegneserier. Jeg tror de har en tendens til å forstå kultur og underholdning ut fra figurer og historier snarere enn medier: Hvis de leser en Spider-Man-tegneserie er det Spider-Man som er viktig – ikke at det er en tegneserie.

Foto: Privat

Sigbjørn Lilleeng og Nagel. Foto hentet fra sigbjørnlilleeng.com

Undergrunnstegneserie

– Du mener at de vokser opp med å se på kunst og kultur som plattformnøytralt?

– Ja, jeg tror det er naturlig, med tanke på at de opplever så mye av det på skjerm, og dermed ikke har den samme opplevelsen av distinkte fysiske medier og kunstformer som vi hadde da vi vokste opp. Samtidig er jeg lidenskapelig opptatt av tegneserier som tegneserier, og selv om tegneseriemediet i dag er akseptert på en helt annen måte enn da jeg var ung, føler jeg at den aksepten fortsatt er skjør. Jeg er redd for at hvis man gir noen deres første tegneserie og den er dårlig, så kan de ende opp med å avskrive mediet fullstendig, på en måte ingen vil gjøre med litteratur eller film. Så jeg føler et ansvar for å representere tegneseriemediet på en god måte og forhindre at det skjer.

Jippi [forlag] og jeg omtaler FNRZ som «Underground comix for kids», og det er mer enn bare et slagord – det er et slags estetisk ideal. Jeg er veldig, veldig bevisst på at mange unge i dag får sitt første møte med tegneserier i skolesammenheng, og målet er at FNRZ skal være såpass medrivende og interessant at barn kan få den prakket på seg av lærere og bibliotekarer, og likevel synes den er kul.

Til syvende og sist er målet å lage tegneserier som kan måle seg med de leseropplevelsene som gjorde at jeg valgte å bli tegneserieskaper. Jeg forventer ikke at de som leser FNRZ skal begynne å lage tegneserier selv, men håper at de får det samme ut av det som man gjør når man ser en film eller leser en roman – at de innser at dette er en uttrykksform på linje med alle andre, og at noen har lagt ned masse tid og arbeid for at de skal kunne lese noe som er oppriktig bra.

Foto: Jippi

Ting tar tid

– Det virker som om nøkkelen til suksess blant barn og ungdom er volum. Føljetonger og ekspansive fiksjonsuniverser er jo en trend i kulturen generelt, men det virker å være særlig viktig for å fange et ungt publikum. Hvordan skal du produsere mye og raskt nok til å gjøre FNRZ til en suksess?

– Ja, det er påfallende det at det liksom ikke holder med én god frittstående bok eller tegneserie – det må være en serie av dem. Jeg tror kanskje det henger sammen med at hvis man liker å lese når man er barn, så er det å lese mye en utrolig tilfredsstillende opplevelse, og de fleste foretrekker å lese mange lettleste bøker enn én tjukk og vanskelig en. På den måten kan man både forsvinne inn i en fiksjonsverden og bevise at man mestrer det å lese. Grunnen til at jeg alltid har hatt lyst til å lage en lang mangainspirert serie er at det var det jeg selv likte best da jeg var ung. Det er det for så vidt i dag også. Det er noe veldig tiltalende ved å legge seg på sofaen og lese i timesvis i strekk – og fortsatt ha masse igjen å lese når man reiser seg.

– Jeg har lenge ment at en av hovedårsakene til at ungdom er så glade i å lese manga, er at det er så lite tekst og meningsbærende informasjon per side at man blar i et tempo som gir leseropplevelsen en fysisk dimensjon som underbygger det som ofte er et oppjaget narrativt momentum.

– Det er noe veldig tiltalende ved den fortellerformen, men den krever jo at man enten har assistenter eller ikke har noe liv – kanskje aller helst begge deler – samt at det finnes forlag som står klar til å trykke sidene ens så fort man er ferdige med dem.

Når man er én person som skriver, tegner, tusjer, fargelegger og designer bøkene, og i tillegg har de kravene til kvalitet og detaljer som jeg har, så tar ting rett og slett tid. FNRZ er veldig ambisiøs i omfang, jeg bruker veldig lang tid på tegningene, og jeg skal ikke forhaste meg for å få ut neste bind raskt. Jeg er i gang med bok to, men jeg skal også lage en annen bok før jeg gjør den ferdig. Det er kanskje utaktisk, men det er også et slags opprør mot samlebåndsproduksjon og hastverksarbeidet som ofte preger tegneserier laget for denne målgruppen.

Generelt synes jeg det er viktigere å vise at vold har konsekvenser enn å skulle skåne leserne for voldelige scener.


Stikkord:
· · · ·