Sirkus med lav wow-faktor




Cirkus Cirkörs Underart består av en rekke nydelige tablåer, men likestillingen av nysirkus, musikk og dans fungerer allikevel ikke optimalt.

Forskjellen mellom sirkus og nysirkus er at sistnevnte bytter ut fremvisning av dyr med oppvisning av ekstreme ferdigheter hos mennesker. Tradisjonelt har både sirkus og nysirkus gjerne hatt en slags sekvensbasert dramaturgi, hvor man blir presentert fortløpende for ulike typer innhold som sjonglering, trapés, linedanser etc., uten at de relaterer seg til hverandre utover å tilhøre samme sjanger. I boka An Introduction to Contemporary Circus definerer Tomi Purovaara sirkus som en «utøvende kunstform hvor instrumentet for det kunstneriske uttrykket er kroppens presise bevegelser, som er basert på sirkusteknikker og kombinert med objekter eller instrumenter fra sirkusdisiplinen». [1] Det er altså utøverens fysiske uttrykk og ferdigheter som står i sentrum – og en forestilling vil ha sitt utspring i dette, samt teste grensene for det samme fysiske uttrykket.

Nysirkus ble utviklet på 1960- og 1970-tallet i Frankrike og USA, mens betegnelsen samtidssirkusble introdusert i 1996, med den franske koreografen Jasep Nadjs forestillling Le cri du Caméléon.[2] Den kunstformen som ligger nærmest nysirkuset er nok dansen. Her i Norge ser vi i folkedansen utstrakt bruk av akrobatikk, og det samme gjelder streetdanskompanier – så som Abscense [3] – kanskje mest kjent fra programmet Mitt dansecrew på TV2. Man omtaler ofte nysirkus som «ferdighetsorientert», men det kan også ha sammenheng med en viss blindsone når det kommer til andre utøvende kunstformer. Dans er i aller høyeste grad ferdighetsorientert – det er for eksempel ikke hvemsomhelst som får danse verken i Nasjonalballetten eller Carte Blanche – selv om utøvere i dag utforsker andre kvaliteter i dansen/koreografien enn de spektakulære. Alle som har latt seg imponere av dyktige skuespillere vet at teater ofte er ferdighetsorientert. Men her er det også en utforskning av ulike dramaturgiske modeller og vektlegging av andre strategier, så som musikk, rom og bevegelse. Den store forskjellen mellom dans og sirkus består i henhold til Purovaara av at koreografen benytter seg av dansernes kropper, mens sirkusartisten benytter sin egen kropp: «Every artist creates their own language of expression which the performance director (theatre director, choreographer, circus artist) uses as a tool». [4] Strengt tatt kan det samme sies om en rekke danseuttrykk innenfor samtidsdansen også, men i sirkuset er muligens den enkeltes ferdigheter mer avgjørende for koreografien.

Det svenske kompaniet Cirkus Cirkör ble dannet i 1995, og de definerer seg selv som nysirkus. Kompaniet holder til i Stockholm og har bygget seg opp til å bli en liten institusjon. I tillegg til å produsere og turnere med forestillinger, underviser de i sirkus – de driver til og med sitt eget sirkusgymnasium. Deres nyeste forestilling, Underart, er laget av regissør Olle Strandberg. Han har bakgrunn som akrobat og sjonglør, og i 2005 brakk han nakken i et fall etter en trippelsalto. Han ble lam fra nakken og ned, og Underart er basert på hans historie.

Fakta


Underart
Av: Cirkus Cirkör
Regi/ide: Olle Strandberg
Musikk: Ripple & Murmur (Andreas Tengblad og Anna Ahnlund)
Scenografi/kostyme: Susanna Wiklund
Lysdesign: Jenny André
Med: Methinee Wongtrakoon, Alexander Dam, Iris Pelz, Christopher Schlunk og Matias Salmenaho
Bærum kulturhus, store sal, 19.september. 2015.

Cirkus Cirkör er Sveriges største nysirkuskompani. De har totalt solgt over to millioner billetter, og 320.000 barn og unge har trent med Cirkör. Kilde: Bærum kulturhus.

Regissør Olle Strandberg brakk nakken etter en trippel salto. Foto: Mattias Edwall

Denne bakgrunnshistorien blir ikke overtydelig i forestillingen, man må kjenne til premisset for å se det på scenen. Utforsking av risiko er en så integrert del av sirkustradisjonen at en tematisering av denne blir vanskelig å spore. På scenen er det få objekter, mens det mot bakteppet henger objekter i ulike farger. En liten orkesterplass, bestående av en plattform med noen instrumenter, er plassert bak til venstre på scenen. Ellers er scenen mer eller mindre tom, selv om flere objekter introduseres etter hvert. Innledningsvis entrer utøverne scenen, hvor de blir stående nokså lenge og stirre på publikum. Det er en dvelende start, som viser seg å være representativ for forestillingen som helhet.

Selv om risiko og et fall er tema for forestillingen, er det vanskelig å spore en rød tråd iUnderart. Dramaturgisk er det mer det klassiske nummer-oppsettet som benyttes, men det er overraskende lite sirkus å spore. Det er til sammen syv utøvere på scenen, hvorav to av dem – Anna Ahnlund og Andreas Tengblad – utgjør indiepopbandet Ripple and Murmur. Av de fem andre er to av dem, Iris Pelz og Christopher Schlunk, en parakrobatikkduo, Matias Salmenaho er sjonglør og parakrobat, Alexander Dam er verdensmester i streetdans, og Methinee Wongtrakoon er i henhold til programpresentasjonen en «cirkusartist med en egen blandning av vighet, dans och akrobatikk».

Forestillingens hovedutfordring er å forene disse forskjellige talentene, med sine ulike tempo og uttrykk. Akrobatikken og sjonglørkunsten er ferdighetsbasert og griper oss kinestetisk – mens dansen og musikken ikke har samme virtuositet eller wow-faktor. Det blir særlig Pelz og Schlunk som står for forestillingens sirkusdimensjon med svært imponerende akrobatiske øvelser.

Forestillingen “Underart” kombinerer ulike kunstuttrykk og har et liveband bak på scenen. Foto: Circus Cirkör.

Ideen om å ha et liveband på scenen er god, men å vie alle elementene like mye plass i forestillingen skaper en rotete dramaturgi. Man kan argumentere for at det følger i en nummerdramaturgi hvor ulike utøvere briljerer med sine kunster, men her avviker Underart fra tradisjonen om å ha sirkuset som utgangspunkt i alle nummer. Sidestillingen av alle kunstnerne tydeliggjør også deres ulike tilnærming til tid og intensitet.

At en nysirkusforestilling eksperimenterer med tilnærminger og modus er bra. Men det er en krevende jobb, særlig fordi publikum forventer noe annet av sjangeren. Den dvelende åpningen til Underart setter således en lavere intensitet, noe som kan leses som en måte å introdusere et mer dvelende tempo enn man er vant til i nysirkusforestillinger. Men selv om forestillingen har en rekke nydelige tablåer, så fungerer ikke likestillingen av de ulike kunstuttrykkene så godt. Musikken er i utgangspunktet et driv for resten av sekvensene, men den tåler ikke å bli stående alene. De små nyansene i streetdansen når ikke like lett frem til oss på rad tolv som salto og mennesketårn , og det blir for langt mellom akrobatikknummerne. Som forøvrig er spektakulære nok til å fungere som høydepunkter – og viser det vi egentlig er der for å se – men som gir resten av forestillingen rollen som fyllmasse eller hvilepunkter mellom høydepunktene.

Det kan virke som om Underart er et forsøk på å forrykke nysirkusformatet noe, men da burde man muligens gått enda mer radikalt til verks. Hva med et mindre rom og større nærhet mellom scene og sal? Eller, om man ønsket at musikken skulle ha en mer sentral plassering i dramaturgien, hva med å bokstavlig talt plassere bandet i forgrunnen? Slik Underart står seg nå blir den verken fugl eller fisk, men snarere en litt pussig mellomting mellom konsert, nysirkus og dans.

Teksten ble først publisert på Scenekunst.no

[1] Purovaara, Tomi: “Introduction” i An Introduction to Contemporary Circus, STUTS/Stockholm University, 2012, s.18.

[2] Ibid, s.19.

[3] https://www.youtube.com/watch?v=qFMusjSvZh0 (oppsøkt 30.09.15)

[4] Purovaara, Tomi: ”New Circus – Contemporary Circus” i An Introduction to Contemporary Circus, STUTS/Stockholm University, 2012, s.117.