Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Stor festival med stort forbedringspotensial

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

fredag 28. juni 2019

Festspillene i Bergen synes å ha en stemoderlig innstilling til barneprogrammet.

↑ Fra gateteaterforestillingen "Saurus" ved Festspillene i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

Det kunstneriske nivået på barneprogrammet til Nordens største kulturfestival har de siste årene vært påfallende varierende, noe festivalen enkelt kan gjøre noe med. Ledelsen bør begynne med å justere ambisjonsnivået ganske mange hakk opp.

Det kunstneriske ambisjonsnivået, vel å merke. I et intervju med Periskop i forkant av årets festspill fortalte programansvarlig Tonje Elisabeth Peersen at Festspillene har et mål om å få artister som uansett besøker festivalen med kveldsprogram for voksne om å spille for barn tidligere på dagen eller neste dag. En uttalt arrangementsteknisk ambisjon der altså. Kontrollspørsmålet melder seg: Ville Festspillene brukt omvendt metode, for eksempel ved å be ensemblet La Petita Malumaluga, som har spesialisert seg på teater for aldersgruppen 0-3 og besøkt Bergen to år på rad, om å lage et ekstra program tilpasset voksne?

At Festspillene ikke har ansatt en ny barne- og ungdomsansvarlig etter at forrige gikk over i en ny jobb, kan vanskelig tolkes som annet enn en nedprioritering av barneprogrammet, som ifølge Peersen nå er fordelt på flere i administrasjonen. Men hvordan står det egentlig til med den kunstfaglige kompetansen blant de administrativt ansatte?

Fra forestillingen "Yana og Yetien" ved Festspillene i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

Unikt gjesteprogram

Når det skal skrytes av Festspillenes viktighet i det bergenske og norske kulturlivet, understrekes det gjerne at festivalen med sin unike kompetanse og sitt store budsjett kan tilby sjangre som en ikke ellers får se så mye av. Det fremste eksempelet på dette i år var forestillingen «Yana og yetien», et av mine høydepunkt ved årets festspill, ikke bare på barneprogrammet, men i løpet av festivalens to uker som helhet.

Historien om den lille jenten Yana som aleine kommer til et helt nytt sted der hun ikke aksepteres og etter hvert blir venn med yetien i fjellet, som også er misforstått, vekker assosiasjoner til flere kjente beretninger om utenforskap. Måten denne historien fortelles på er imidlertid så rik at det tilføres mye. Scenografien opererer på flere størrelsesnivåer, med miniatyrfigurer, større dukker og levende skuespill, der dukkespillerne kommer frem på scenen iført kostymer. På DNS tok den største yetien til og med en runde blant seteradene og koste med både barn og voksne.

Disse overgangene mellom dukkespill og skuespill ga en følelse av at alt kunne skje. Musikken, bakgrunnsprojeksjonen og nonsens-språket i forestillingen åpnet også opp for rike tolkninger, og jeg innså at jeg virkelig lengter etter flere barneforestillinger av dette kaliberet på bergenske scener.

Kouame Sereba spilte ved Festspillene i Bergen. Foto: Ellen Stokland.

Den tilgjengelige skolesekken

I den andre enden av skalaen ligger Silja Sols fortellerkonsert «Mikke Pus’ dagbok», som har turnert i Den kulturelle skolesekken (DKS) i direktekommunen Bergen høsten 2018. Da jeg så «Mikke Pus’ dagbok» på en skole i Bergen i fjor, opplevde jeg den som noe av det svakeste jeg har sett i DKS, både innholds- og formidlingsmessig. Det musikalske materialet fenget ikke barna, tekstene var verken konkrete eller abstrakte nok til at målgruppen kunne relatere til dem, og utøverne klarte ikke skape nærhet til publikum. Dette ble enda tydeligere under Festspillene på grunn av konsertlokalet: Festspillenes store telt på Festplassen var langt fra intimt, og scenen var høy, slik at den fysiske avstanden ble vanskelig å kompensere for.

Programansvarlig Peersen påpekte i intervjuet nylig at DKS-produksjoner kan være lettere å ta inn hvis de har blitt produsert i samarbeid med Festpillene og ikke allerede er «ferdigspilte». At Silja Sols konsert for lengst er ferdigspilt, ble effektivt illustrert av barnet som tidlig i konserten ropte «Du har jo vært på skolen min!». Opprinnelig skulle konserten spilles to ganger samme dag, men på grunn av dårlig billettsalg ble den siste avlyst. Oppmøtet på konserten som faktisk fant sted var lavt.

Det finnes selvsagt mye bra i Skolesekken, og Festspillene bør for all del ikke holde døren lukket for utøvere kun fordi de tilfeldigvis har en skoleturné som overlapper med festivalen. For eksempel var årets booking av Kouame Sereba svært vellykket. Han er en gjenganger i DKS og har turnert i store deler av landet, men han representerer også noe av det beste norsk musikkliv har å tilby barn: Hver tone han spiller eller synger, hvert ord han ytrer er så pedagogisk gjennomtenkt at både barn og voksne er fengslet fra første stund. Han har et unikt blikk for barna, og tilpasser seg publikum underveis i konserten på en beundringsverdig måte. I festspillteltet overvant han avstanden til publikummerne ved å sette seg på scenekanten eller vandre rundt blant dem.

Stor variasjon i Skolesekkens innhold til tross, la oss på ny ta «voksentesten»: Dersom Festspillene hadde kjøpt inn ferdigproduserte konserter med norske musikere til «voksenprogrammet», produksjoner der musikerne allerede hadde turnert landet rundt med akkurat samme konsept, hva slags reaksjoner ville dette vakt? Hvorfor er en slik gjenbrukstankegang mer akseptabel i barneprogrammeringen? Igjen kan en få inntrykk av at sparetiltakene går ut over de yngstes tilbud.

Fra Silja Sols fortellerkonsert "Mikke Pus dagbok" ved Festspillene i Bergen. Foto: Johanne Karlsrud.

Publikum under VR-forestillingen "Frogman" ved Festspillene i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

Nysatsinger

De siste årene har Festspillene satset på å la publikum prøve ut VR-teknologi i en liten lounge i Grieghallens foajé, der enkeltpersoner kan oppleve en symfonisk konsert gjennom VR-briller og hodetelefoner. I år tok de satsingen et steg lenger med teaterforestillingen «Frogman», som rettet seg mot ungdom. Forestillingen vekslet mellom VR-film og levende skuespill, og publikum fikk instrukser om å ta av og på brillene underveis.

Dessverre virket det ikke som om den enkle krimfortellingen om en tenåringsjente som forsvinner ved et korallrev engasjerte publikum. Skuespillerens dialog med en forhåndsinnspilt stemme var også tamt fremført, og overgangene mellom scenen og VR-universet ikke alltid like velfungerende. Når det som skulle være det unike ved opplevelsen, nemlig filmopptakene fra korallrevene, var uskarpe og langt fra så spektakulære som forhåndsomtalen skulle tilsi, fikk jeg en følelse av at teknologien har vært viktigere enn det kunstneriske resultatet, i motsetning til hva Peersen lovet i intervjuet i forkant.

Nye føringer

Mye forventning har vært knyttet til Carte Blanches forestilling «Echo Flux», Annabelle Bonnérys første produksjon etter at hun tiltrådte som ny leder for dansekompaniet Carte Blanche. Bonnéry har varslet at hun vil satse på familieforestillinger fremover. Riktignok har hun ikke sagt spesifikt om hun vil lage egne produksjoner for de yngste eller om hun vil åpne en «vanlig» forestilling for familier, slik tilfellet var under Festspillene. «Echo Flux» besto av to verk skapt av to forskjellige koreografer og komponister, og andredelen «Primal» ble satt opp tidligere på dagen og kategorisert som familieforestiling.

Jeg hadde sett for meg at publikum skulle sitte på gulvet, at danserne skulle endre litt på koreografien og komme nærmere, men vi hadde normale plassbilletter og forestillingen var som enhver forestilling ved Carte Blanche. Langs radene satt hele familier, med alt fra barnehagebarn til tenåringer, og det syntes til å begynne med å fungere ganske godt.

Verket tok utgangspunkt i urbevegelser og urlyder, og lydbildet besto av alt fra sjamantromming til lyden av urskog. Etter hvert som danserne skar underlige grimaser, imiterte aper og peste, ble jeg overrasket over hvor lite barna lo. Kanskje var avstanden til scenen litt for stor, tross alt? Det blir spennende å følge med på hva Carte Blanches familiesatsing kommer til å utgjøre fremover.

Fra Carte Blanches forestilling "Primal" ved Festspillene i Bergen. Foto: Tale Hendnes.

Stikkord medvirkning

Noe av det gøyeste ved Festspillene er livet i byrommet som utenlandske gateteaterkompanier skaper. I år var det den nederlandske forestillingen «Saurus» som laget mest baluba, idet utøvere på stylter ikledd store, bevegelige dinosaurfigurer nærmest gikk løs på tilfeldige forbipasserende og lot seg klappe av barna. Selv om dette utvilsomt var morsomt, føltes «Saurus» mer som underholdning enn kunst, i og med at det ikke skjedde noe særlig mer.

At medvirkning er viktig for Festspillenes barne-, ungdoms- og familieprogram kom frem i intervjuet nylig, der Peersen trakk frem arrangementet «Gåsehud». Dirigent Berit Cardas’ øvinger med femteklassinger fra fire bergensskoler ga imponerede resultater, og den musikalske gjennomføringen gikk knirkefritt. Ikke bare hadde Cardas lært de bergenske barna å synge med ordentlig kor-rulle-r, de sang også på fem forskjellige språk. Barnas iver i sangen og koreografien og den gode kontakten deres med orkesteret var en fryd å oppleve også for meg som ikke kjente noen på scenen.

Jeg var imidlertid svært forbløffet over at det ikke var noen konferansier under denne konserten. Som Peersen selv påpekte, var dette kanskje første gang mange av foreldrene til de medvirkende barna var i Grieghallen, og arrangementet kunne vært en utmerket mulighet til å gjøre den klassiske musikken tilgjengelig og gi mersmak til å besøke konserthuset igjen. Dersom en konferansier – for eksempel Bergen Filharmoniske Orkesters egen konsertpedagog – hadde fortalt om øvingsprosessen og presentert verkene, kunne dette medført en nærhet som viste at Festspillene mener alvor når de hevder å ville åpne opp den klassiske musikken.

Fra konserten "Gåsehud" ved Festspillene i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

At Griegs a-mollkonsert – som tidligere var en fast del av Festspillenes avslutningskonsert – var flyttet til denne konserten og ble fremført før pause, var ikke akkurat et sjakktrekk. Publikum besto hovedsakelig av foreldre, besteforeldre og søsken til de medvirkende, og ventetiden ble lang. En familie på raden foran meg var helt tydelig uvant med å være på klassisk konsert i en stor sal. De kjente ikke kodene, hadde vanskelig for å finne seg til rette med stemningen og ble hysjet på av publikummere rundt. En konferansier kunne bidratt til at konsertsituasjonen ble mindre fremmed for dem.

I tilfelle «Gåsehud» hadde det utvilsomt vært en fordel dersom festspilladministrasjonen hadde en barne- og ungdomsansvarlig med kunstfaglig kompetanse og erfaring med produksjonsarbeid for barn – en som så behovet for å skape en ramme for konserten både kunstnerisk og formidlingsmessig.

Festspillene bør komme forbi flosklene om å skape «magiske opplevelser» for barna og familiene, og jobbe for en mer helhetlig programmering der de viser like høye kunstneriske ambisjoner som det skrytes av i resten av programkatalogen.

Annonser

Stikkord:
· · · · · ·