Til ungdommen fra de voksne




Boka Til ungdommen fremstår ikke som noe generasjonsalbum for min generasjon, men som en ærlig og god kunstbok til unge, tydelig signert «fra de voksne», skriver 16-åringen Nora Heyerdahl om første prosjekt i Motoffentlighet – mønstringen som avslutter Kunstløftet.

Forside av boken Til ungdommen kuratert og redigert av Cornelius Jakhelln. Boka er en del av prosjektet Motoffentlighet.no

Kunstmønstringen og festivalen Motoffentlighet avslutter Kunstløftet (2008-2015) – Kulturrådets initiativ for å heve kvaliteten på kunst til barn og unge. Etter å ha googlet hva en kunstmønstring egentlig er, skulker jeg skolen den 12. mai for å ta bussen til det første arrangementet i prosjektet, en pressekonferanse for boka Til ungdommen på Holocaustsenteret på Bygdøy.

Jeg kommer litt for tidlig til lokalet, og sitter helt alene i konferanserommet ganske lenge. Arrangørene sier hei, og spør om det er greit at vi venter og ser om det kommer noen flere. Når neste buss kommer dukker det opp mange mennesker som klemmer og takker for sist. Alle som skriver om kunst kjenner sikkert hverandre, tenker jeg. Men det viser seg at flere av de kanskje ti menneskene i rommet er bidragsytere til boka: Tenåringen som egentlig ikke er invitert til pressekonferansen, får den plutselig spilt opp helt for seg selv. Jeg kjenner et stikk av ubehag når vi begynner, men slår meg til ro med at det er mer flaut for arrangøren med profileringsansvar, enn for meg.

Les også: Peiler seg mot en elitistisk kunstoffentlighet.

Ny serie: Debattmønstringen


Kulturrådets tiltak for å heve kvaliteten på kunst til barn og unge – Kunstløftet – ble avsluttet i 2015, og i den anledning ble det utlyst midler til en ny mønstring av kunst for det unge publikummet i 2016. Kulturrådet ønsket at mønstringen skulle skape debatt og utfordre begreper og forståelser av kunst for barn og unge.

Gry Ulfeng mottok 5 mill kroner til mønstringen som har fått navnet MOToffentlighet. Prosjektet startet med lansering av nettsiden motoffentlighet.no og lanseringen av boka Til ungdommen 12. mai. Neste arrangement er en forelesning med den franske filosofen Jaques Rancière.

Medkuratorer for prosjektet er:

Tonje Hessen Schei

Anette T. Pettersen

Tommy Olsson

Trond Reinholdtsen

Cornelius Jakhelln

Denne teksten er den første i en serie på flere tekster om prosjektet. I neste tekst i serien reflekterer Kjetil Røed over nettsiden Motoffentlighet.no.

Bokslippet finner sted i et lyst, lite rom noen etasjer over bakken i Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Utenfor vinduet er det utsikt til gamle trær, og en stor fin hage. Vidkun Quisling bodde i den praktfulle bygningen under andre verdenskrig, og etterpå har det både vært sykehus og helsesøsterskole her. Nå er det Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters som bruker bygningen. Symbolsk kunne man neppe funnet et bedre sted å lansere en bok om kamp, som prøver å vekke samfunnsengasjement hos barn og unge.

På prosjektets hjemmeside, motoffentlighet.no, står det at mønstringen vil la være å bruke vanlig målgruppetenkning. I stedet for å velge ut «barnevennlig» kunst og forklare den til oss, vil de voksne denne gangen avdekke og utforske seg selv. Dette skal de gjøre «for de unges blikk». I samme tekst står det også at kuratorene har villet «forskyve fra resultatbestemt til prosessorientert produksjon». Disse setningene beskriver hele prosjektet, og ikke minst pressekonferansen, godt. Fokuset er helt tydelig mye mer hos kuratorene selv og deres ulike faglige begrunnelser for store og mindre store veivalg i prosessen.

Les også: På de unges bekostning.

Symbolsk kunne man neppe funnet et bedre sted å lansere en bok om kamp, som prøver å vekke samfunnsengasjement hos barn og unge.

Oppslag fra boken: Marianne Wiig Storaas, Interiører (2016).

Fakta om boka


Redaktør: Cornelius Jakhelln

Publisert av: MOToffentlighet ved Gry Ulfeng

Formgitt av: Trine + Kim designstudio

Bidrag av:

Dennis Rudolph, Simon Stranger, Jon Ewo, Sindre Foss Skancke,

Sverre Malling, Aslaug Vaa, Marianne Wiig Storaas, Mette Karlsvik,

Christopher Rådlund, Cornelius Jakhelln, Marcus Paus, Erlend Erichsen,

Ivar Mortensson-Egnund, Edy Poppy, Julian Blaue, Kristine Tofte og

Olav Aukrust.

 

En fallgruve kan likevel være om hele prosjektet vipper over til å bli en runkesirkel for kuratorer i tredveårene som ender opp med å bruke mer kulturstøtte på hverandres refleksjoner enn på kunst til barn.

Jeg tviler ikke et sekund på at intensjonene for dette er de beste. Å ta oss på alvor og blottstille seg for oss er i seg selv bra. At boken ikke fordummer ungdommer, og tvinger oss til å «strekke oss litt» tror jeg er sunt for oss. En fallgruve kan likevel være om hele prosjektet vipper over til å bli en runkesirkel for kuratorer i tredveårene som ender opp med å bruke mer kulturstøtte på hverandres refleksjoner enn på kunst til barn.

Selve boken var allikevel verdt innsatsen denne dagen. Til ungdommen er et fint svart/hvitt-album med tekster og bilder som kommuniserer budskapene sine direkte, uten å bli pompøs. Selv om kunstnerne har tatt avstand fra målgruppebegrepet, er boken laget med «ungdom i tankene». Den skal deles ut gratis til tiendeklassinger i Oslo og mindreårige asylsøkere over hele landet. På lanseringen er nesten hele opplaget allerede bestilt av lærere og asylmottak. Det er ikke så rart, for den er en god bok.

De over 250 sidene byr på en god blanding ulike gripende tekster og bra visuell kunst. Cornelius Jakhelln, som er redaktør og bidragsyter, forklarer at han har laget en bok som han gjerne skulle hatt da han var femten. Han vil at den skal være en kunstbok uten forklaringer eller pedagogikk, og med minst mulig tull. Det har han klart. For noen kan den kanskje også vekke samfunnsengasjement, som den er tenkt til å gjøre.

Les også: Festivalen uten likeverd.

Simon Stranger: Flyktningspillet. Oppslag fra boka.

Diktopplesningene fra redaktøren var også fine. Dersom det hadde vært mer plass til denne delen av arrangementet, kunne det vært spennende for mange utenfor kretsen av fagfolk og kunstnerder, som synes å være de arrangementet var myntet på denne gangen.

På pressekonferansen forklarer de at boken handler om transformasjon, som betyr forandring. Dessuten handler den om det hellige, men ikke på en religiøs måte. Jakhelln har i tillegg valgt temaet kamp som en rød tråd. Det er tydelig for eksempel i Jon Ewos novelle om hackerkrigeren Dimma som gjør opprør mot et autoritært regime på det skumle «Supranettet». Leseren møter en helt annet type kamp i teksten Hngr av Mette Karlsvik, som handler om spiseforstyrrelser. Kampen mot seg selv, og kampen mot det dårlige i verden er to ting som kunstnerne har rett i at er relevante tema for min generasjon. Tekstene i boka klarer å snakke til meg om disse tingene på en ærlig og lite jålete måte.

Programmet til festivalen MOToffentlighet finner du her


Åpning 10. juni kl. 10:00 -14.00

“Art and politics: Dissensus and its metamorphoses”

av Jacques Rancière

Astrup Fearnley Museet

29. juni – 8. juli 2016

Festival

7. juli kl 12-15.30

avslutning av mønstringen med

“The Future of Democracy in a Post-Political Age”

av Chantal Mouffe

Gamle Festsal UiO.

I sin presentasjon av prosjektet forteller kunstnerisk leder for prosjektet, Gry Ulfeng, at boken for mange av de som får den, vil være deres eneste møte med samtidskunst. Da kan det være fristende å gjøre boken lettere å tolke, ved å legge til forklaringer, eller luke vekk «vanskelige» ting, som abstrakte bilder og Eldre Edda, i følge henne. Mange som får boka kan nok synes at noen av grepene bekrefter fordommer om kunst som en jålete og elitistisk ting. De som er vant til samtidskunst vil kanskje like boken enda bedre, fordi den gir dem en mulighet til å «strekke seg». Kanskje åpner den også øynene til noen som vanligvis ikke bryr seg om kunst, ved at den ikke fordummer målgruppa.

Min generasjon er kanskje den som er mest opptatt av, og konsumerer mest kunst noensinne. Vi mater hverandre med rå og ærlig kunst på nettet hver dag, og bryr oss lite om teorien bak. Musikk, poesi og bilder er noe alle kan lage på rommet sitt. Voksne som mener de forstår det bedre enn oss, ligger i utgangspunktet dårlig an til å vinne vår gunst. Når det for mange av oss i utgangspunktet kjennes fjernt med gallerier og proff kunst, kan det hende at et prosjekt som involverer oss i liten grad, og bruker mye energi på voksne kunstkjenneres tanker om formidling, kan kjennes litt kleint.

Kuratorene sier selv at mønstringen er på kunstens premisser heller enn våre. At boken lages på denne måten er helt fint når resultatet blir så bra som Til ungdommen er. Men, når boken er ferdig laget bør vi unge få bli med å leke. Jeg skulle ønske at målet om å spre boken til skolelever, kunne overskygge andre hensyn, som for eksempel et symbolsk riktig lokale. Å flytte bokslippet til etter skoletid, og til et lokale det ikke tar førti minutter fra sentrum å komme seg til, vil være en god start. Denne gangen var språkbruken og innholdet også åpenbart tilpasset insidere med peiling på kunstlingo og interesse for prosess. Om boken virkelig er til ungdommen, må kunstnerne klare å snakke med oss om boken så vi forstår noe.

Til ungdommen er ikke noe generasjonsalbum for min generasjon, men en ærlig og god kunstbok til unge, tydelig signert «fra de voksne».

 

Noras førsteutkast til denne teksten finner du her: Noras førsteutkast