«Trollheim»: Som troll i eske

Trollheim-serien til forfatter Arne Lindmo har på kort tid seilt opp som en av barnas store favoritter. Den ble tildelt ARKs barnebokpris for 2022 og Kulturdepartementets illustrasjonspris fredag, og er i tillegg blant NORLAs fokustitler våren 2023. Trollheim er Lindmos bokdebut. Tross suksessen har bøkene knapt blitt anmeldt.

Fredag 24. mars gikk Kulturdepartementets illustrasjonspris til Trollheim-illustratør Ida Skjelbakken. Med det åpnes litteraturen opp for Game Concept Art – og kanskje gjør kulturministeren spillestetikken stueren i barnelitteraturen med denne prisutdelingen?

Litteraturfeltet har ristet på hodet lenge over gamification-trenden. Nå slår den tilbake som troll i eske.

Kioskvelteren

Tett på julestria i fjor stod jeg i en bokhandel på St. Hanshaugen i Oslo. Jeg synes alltid det er gøy å slå av en prat med bokhandlere som har tid – og her hadde de det. Litt sånn tilforlatelig spurte jeg om hvordan salget av Familien Brattbakk av Julia Kahrs gikk sånn inn mot jul – litt fordi jeg satt i bragejuryen i fjor og var nysgjerrig, og litt fordi Kahrs er en forfatter omtrent ingen hadde hørt om før Brattbakk-boka kom ut.

Joda, sa bokhandleren, vi selger litt av den også.

– Men det som virkelig går unna, er Trollheim-bøkene til Arne Lindmo.

Hvorfor det? spurte jeg. Hva tror du gjør at denne serien selger?

Svaret jeg ventet på, var «fordi den er spennende». Jeg tror bokhandleren sa det også, men dette bet jeg meg merke i:

– Fordi den har så fine illustrasjoner.

Virtuelt og virkelig

Bokhandleren hadde nok rett. Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur vurderer svært mange verk, og årets illustrasjonspris gikk altså til Trollheim-illustratør Skjelbakken. For meg virker det som at flere av KUD-prisene i år er delt ut med en særlig forståelse for barnelesernes preferanser – for Trollheims del tror jeg det handler om flere ting: Fargebruk, detaljrikdom og kombinasjonen av det fotografiske, det realistiske og det overnaturlige i hvert bilde. Ikke minst har naturbildene og likheten til verdener man går inn i når man spiller dataspill trolig mye å si. Med andre ord: Vi snakker om spillestetikk, eller Game Concept Art. Og det er ikke et fenomen Lindmos forlag Figenschou er ukjent med – boken Evighetsspillet av Hanne Buch og Jenny Synnøve Austan kom ut i 2022 og handler om hvordan en gutt møter sin avdøde mor i et spill og får tatt skikkelig farvel i det virtuelle.

Samtidig er ikke dette det vanlige visuelle miljøet den voksne leseren venter å finne i en illustrert roman for 9-12-åringer.

Like fullt: Det appellerer. Denne estetikken finnes i tillegg i fantasyfilmer, og kanskje også til en viss grad i tegneserier, og den har fått vokse frem nokså uforstyrret fra bokverdenens gjøren og laden. Nå smitter det over på bøkene. Og slike visuelle univers er noe barn kjenner igjen fra andre ting de driver med. Jeg tror det er en av flere nøkler til Trollheims suksess.

Jord og underverden

De tre Trollheim-bøkene Kråkeslottets hemmelighet, Hevneren fra Helheim og Underjordisk oppdrag er preget av action både visuelt og i historiefortellingen. Oppskriften den følger, er klassisk: 12 år gamle Adam flytter til Trollheim og blir kjent med Tara og Tobias. De tre er outsidere på hver sine vis. Vennene knyttes sammen gjennom hendelser i det underlige Kråkeslottet, og jord og underverden settes i bevegelse. Historien er dramatisk og inneholder blant annet et troll som portvokter til det underjordiske. Der nede sitter den norrøne halvguden Loke og vil hevne seg på menneskene. Bare noen få portaler er åpne – en av dem er altså via Kråkeslottet – og Loke må for alt i verden ikke slippe gjennom, det vil forårsake verdens undergang.

Portvokter-trollet Kark utruster Adam, Tara og Tobias til å bli portalens forsvarere, og det fører dem ut i blodige angrep og kamp med guder og andre underjordiske vesener fra norrøn mytologi. Barna får ansvar for å berge verden og hverandre, må hente krefter i seg selv, stole på hverandre – og vokser på dette. Fremdriften er hastig og oppgjørene nærmest splatter-aktige: Her hugges, skytes og drepes det – trygt innenfor rammen av fiksjon. Og viktigst: Barna klarer brasene.

Perfekt eller tykk?

Karakterbyggingen og hoveddrivet i historien handler om at barna skal hente styrke i seg selv tross de begrensningene de opplever at de bærer på. Samtidig fremstår Adam som gruppens snusfornuftige leder. I første bok forteller han at å flytte til Trollheim skulle bli en ny start for ham, at han var kjip og ikke uvant med slagsmål da han bodde i Oslo. Men i Trollheim kan ikke noe vippe ham av pinnen. Han er så å si et mønsterbarn. Troverdigheten tenderer til å slå sprekker: Bærer han ikke lenger med seg den kjipe fyren han var? Klarer han alltid å velge rett, holde hodet kaldt og være fornuftig?

Underlig er det også at Lindmo stadig gjentar i teksten hvor tykk Tobias er. Jeg er usikker på om det er ment som en spøk, men både troll, underjordiske vesener og andre som møter Tobias for første gang, karakteriserer ham som tykk. Adam og Tara har ikke samme typen beskrivelser hengende ved seg, og slik det blir nevnt, er det vanskelig å lese det som noe annet enn negativt.

Så kan en kanskje si at dette føyer seg inn i en klassisk trio: Den vågale, den stødige og den lærde som finner sammen. Men hvorfor må det påpekes at den boksmarte er tjukk? Heldigvis er illustrasjonene på Tobias’ side her. Der teksten trekker ham ned, trekker illustrasjonene ham opp.  

Som om hverdagen kan utvide seg

Skjelbakkens bilder er fulle av stemning og fart. De gjør alt det fortellingen sier og legger til en imponerende mengde detaljer – men ut over dette er de ikke handlingsdrivende i nevneverdig grad. De er likevel sentrale for stemningen og for leserens innlevelse i universet. Det fotografiske og detaljrikdommen setter noe virkelighetsnært og gjenkjennelig inn i en fantasykontekst, inn i noe overskridende og uvirkelig. Som om hverdagen kan utvide seg når som helst, og at alt dette fargerike, nesten lysende og skinnende vaker rett under overflaten – ikke bare i fiksjonen, men i det virkelige livet. Det illustrerte universet er nok mer gjenkjennelig enn originalt for mange av leserne i målgruppen – men nettopp dette kan være noe de setter pris på.

Det Lindmo og Skjelbakken gjør, er å benytte en velbrukt formel for spenning og karakterutvikling og kombinere det med fantasy og spillestetikk. Barna får magiske våpen og modnes til å gå i krigen for den verdenen de tror på. I et univers rikt på perspektiver, farger og detaljer oppstår spenning knyttet til vanskelige oppdrag, oppgaver som fordrer at de tar frem det innerste av mot i seg selv når alt står på spill.

Saken fortsetter etter annonsene.

Å redde verden og seg selv

Selv om Arne Lindmo har mer å gå på når det kommer til språklig presisjon og kompleksitet, har han skrevet noe målgruppen har omfavnet: Spennende, lettleste cliffhanger-pregede bøker om å møte det ukjente og å hente frem motet i seg selv når det virkelig trengs. Adam, Tara og Tobias får gå inn i en overnaturlig og høyst fiktiv verden og kjempe mot noe demonisk – inn i en fiksjon der hverdagsproblemene blir små fordi verden står på spill. Og fikser de dette, gir det håp om at leserne kan klare å fikse sine egne liv og den turbulente kriblinga som kropper som nærmer seg tenårene kjenner på.

Alt i et univers som lyser av fantasy- og spillestetikk.