Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Utfordrende Brahms uten ekstravagante formidlingsgrep

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 21. november 2019

HVOR
Den Norske Opera og Ballett

Dette er ikke musikk man programmerer hvis man tenker at det er vanskelig for barn å lytte til klassisk musikk.

↑ Fra konserten «Brahms for barn og unge» i Operaen. Foto: Kristin Bolgård

Barna lytter konsentrert. Noen sitter på puter tett opp til de unge musikerne. Andre i fanget til foreldre, noen helt selv. Det skal også sies at noen barn etter hvert mister konsentrasjonen og gir seg ut på vandretur i lokalet.

Konserten som Engegårdkvaretten arrangerer i Den Norske Opera og Ballett, er en konsert med klassisk musikk. Den har konferansier, men selve musikken formidles ikke med kostymer eller skuespill eller noe annet enn selve klangen. Grepet handler om å la barna lytte og presentere musikken ren, slik den er.

Nettopp det siste er jo hva som gjør den klassiske musikken så krevende. Den er ikke annet enn klang eller lyd, og ofte antar voksne at barn må underholdes for å kunne ta til seg musikken. På veien mot «den gode formidlingen» kan velmenende konseptskapere iblant legge så mye oppå musikken at den ikke står å kjenne igjen fra partitursiden.

Denne konserten lot imidlertid musikken være «bare» lyttemusikk. Det ble stilt krav til barna om konsentrert lytting. Mange så ut å være helt trollbundet av klangen. Og der var naturlig nok også de som ikke fulgte med hele veien.

Brahms for barn og unge


Konsert i Den norske opera og ballett 9. november, 2019

Arrangert av Engegårdkvartetten i forbindelse med festivalen Brahms på 1-2-3.

 

Kvartett Saphir. Foto: Kristin Bolgård

Har ikke vår kultur ennå noe i seg av Goethes syn på strykekvartetten som en samtale mellom intelligente mennesker?

Brahms-festival med barnekonserter

Strykekvartetten er et av de tydeligste bildene vi har for den klassiske musikken. Og har ikke vår kultur ennå noe i seg av Goethes syn på kvartetten som en samtale mellom intelligente mennesker? Kanskje er det dermed naturlig at Engegårdkvartetten, som står bak arrangementet, prøver å gi barna en mulighet til å lytte til musikkens klang.

Konserten fant sted som en del av Engegårdkvartettens 123-festival. Det er fjerde gang festivalen går av stabelen, hver gang med en ny komponist under lupen gjennom tre dager. Nå var det Brahms som sto i søkelyset, og festivalen ble følgelig kalt Brahms på 123. I tillegg til denne konserten ble Brahms’ Ungarske danser fremført med barn som målgruppe. Her møtte profesjonelle musikere et orkester med 70 unge musikere, ledet av Arvid Engegård.

Engegårdkvartetten arrangerte konserten Brahms for barn og unge i Den Norske Opera og Ballett. Arvid Engegård (t.h.) dirigerte et barne- og ungdomsorkester med 70 musikere. Foto: Blunderbuss/Anna Julia Granberg

Et lyttende musikksyn

Skaare Baden har en engasjerende fortellerstemme. Hun har et nærvær og en innlevelse det er lett la seg rive med av, og presentasjonene hennes beskriver et ganske omfattende musikksyn. Noe går direkte på lytteprosessen, som når hun oppfordrer barna til å lytte fra innsiden, til å føle hva musikken gjør med dem. Annet går på å snakke om musikken gjennom å snakke om tiden komponisten levde i. Dermed får vi høre om en tid der man manglet mobiler, skrev brev på papir, damene gikk i store kjoler og mennene gjerne hadde skjegg og dress. Barna får en forståelse for en annen tid der andre kulturelle regler gjaldt, og vi voksne blir sittende og humre over å se kjente fenomener i et nytt lys.

Ikke minst snakker Skaare Baden om Brahms, og åpner for det klassiske synet der kunstverkene forstås gjennom å forstå kunstneren. Vi får høre om en lidenskapelig gutt som uttrykker sitt sinnelag gjennom å spille piano fra syvårsalderen. Gutten blir til ung mann, et selvkritisk vesen som sliter med å spre sin kunst uten YouTube eller internett. Så besøker han Clara og Robert Schumann, og de utroper han til geni. Fremtiden for Tysklands musikk er reddet, sier de, en hedersbetegnelse som Skaare Baden sammenligner med å vinne Idol eller Norske talenter i dag.

Skaare Baden adresserte også selve konsertformen. Et stykke ut i konserten oppfordret hun oss til å strekke på oss, og rett etterpå kom hun med en mild formaning eller forklaring at vi pleier å sitte i ro i løpet av en konsert.

Ikke minst snakker Skaare Baden om Brahms, og åpner for det klassiske synet der kunstverkene forstås gjennom å forstå kunstneren.

Kanskje vi voksne antar at de har mindre konsentrasjonsevne enn de faktisk har?

Musikalsk krevende

Programmet kunne vært hentet fra hvilken som helst vanlig formiddagskonsert for voksne. Det var krevende verk som skulle fremføres, selv om der også var lettere momenter i form av virtuoserier og underholdende verk.

Et av de aller vanskeligste verkene som ble spilt, var førstesats av Cellosonate i e-moll. Den er godt over ti minutter lang og kan synes vanskelig tilgjengelig med sine introverte og krevende uttrykk og melodier. Dette verket er så utfordrende at det ikke et verk man programmerer hvis man tenker at det er vanskelig for barn å lytte til klassisk musikk. Men konsentrasjonen var stort sett dyp fra barnas side. Kanskje vi voksne antar at de har mindre konsentrasjonsevne enn de faktisk har? Og noe annet kan være at de var såpass små at de ikke har rukket å bli så fastlåste i hva de burde synes om klassisk musikk. Barn har nok også en emosjonell åpenhet for musikk som vi voksne også kunne la oss inspireres av.

Programmet gjorde også skråblikk til vesentlige skikkelser i samtiden og livet til Brahms, noe som ga et bredt syn på komponisten. Vi hørte musikken til vennen Jenő Hubay, og hans Hejre Kati, som er et verk som, lik flere av Brahms’ stykker, avslører komponistens fascinasjon for ungarsk musikk. Videre er Brahms’ relasjon til Clara Schumann kjent og ofte diskutert i litteraturen, og vi hørte hennes Pianotrio i g-moll, op. 17. Og konserten ble avsluttet med wienersk underholdningsstemning gjennom «popmusikken» til Johann Strauss i verket Wiener Blut. Skaare Baden sammenlignet Strauss med Taylor Swift, og musikerne behersket både rytme, klang og dynamikk som gjorde at vi kunne føle en duft av nyttårskonserten.

Foto: Kristin Bolgård

Det var imidlertid ikke hvilke som helst som spilte, men noen av de aller største unge talentene i dag.

Barn og unge musikere

Med unntak av den relativt unge voksne pianisten Ole Christian Haagenrud var alle musikere barn og unge. Det var imidlertid ikke hvilke som helst som spilte, men noen av de aller største unge talentene i dag. Kanskje barna opplever at musikken kommer tettere på dem når den ikke blir spilt av voksne?

Kvartett Saphir presterte tett kammermusikkspill i den innledende satsen til Strykekvartett i c-moll, op. 51, og de skal for øvrig snart spille i semifinalen av nettopp Norske talenter. Owen Davis gikk tett på den følelsesmessige kompleksiteten i e-mollsonaten, og han hadde en tone til å bære opp uttrykket. Fiolinisten Torje Råbu presterte glassklare flageoletter, rytmisk spenstige dobbeltgrep og improvisatoriske løp, og han behersket også den ungarske, fengende tidsfølelsen i Hejre Kati som nesten kunne få deg til å smake gulasj og paprika. Søsknene Eline og Fredrik Heistø Carlsen, som sammen med pianisten kaller seg Carlsen Trio, ga en lyrisk tolkning av Clara Schumanns Pianotrio i g-moll, op. 17. Til sist var der Kvartett Spiritus, som i rytmisk levende samspill skapte en dansende stemning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Festivalen Brahms på 1-2-3 fant sted i Oslo 8.-10. november 2019.

Skal musikk formidles til barn, bør forutsetningene være optimale.

Rom for kammermusikk

Det ligger i kammermusikkens natur at den er liten og intim. Foajeen én etasje opp i Operaen er egnet for å lage en intim stemning, og vifteformen som stolene var oppstilt i ga alle en nærhet til musikerne. Der var også puter lengst fram som barna kunne velge å sitte på.

Men foajeen har også et vesentlig problem, nemlig at den er åpen mot hele det store åpne rommet i Den Norske Opera og Ballett. Dermed forsvinner lyden ut av vårt avgrensede konsertrom. Klangen får ikke liv og etterklang, og selv om vi sitter tett på musikerne føles det som om der er en stor avstand til dem. Skal musikk formidles til barn, bør forutsetningene være optimale. Foajeen blir brukt også for voksenkonserter, men jeg lurer på om det er et godt trekk.

Det som står igjen som hovedinntrykk er at dette var en både krevende og godt programmert konsert. Den krevde konsentrasjon, og barna leverte. Samtidig tenker jeg det ville vært vanskelig å følge med på hva som skjedde hvis det ikke var for Skaare Badens forbilledlige veiledning. Hun gjorde det enkelt å orientere seg i verkene, tiden, uttrykket, konsertens format og de sosiale reglene som gjelder på en konsert.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·