Varmt og alvorlig musikkteater om flukt og utenforskap




Den musikalske storsatsingen Æ sa at du sa i Nord-Trøndelag tar i bruk en sinfonietta på 20 personer for å fortelle en historie om et flyktningbarn – et modig prosjekt både i valg av omfang og tematikk.

Konsertmesteren vandrer langsomt frem og tilbake på scenen mens han spiller et vemodig tema. Den dypeste strengen er stemt ned for å gi en mørkere klang. En alvorlig tone slås an helt fra starten av.

Fiolinistens tema representerer den forsvunne onkelen til en av de to rollefigurene, Mirja. Hun er flyktning og venn med norske Sturla. De to skuespillerne har med seg en tjue personers sinfonietta – det lokale Ambulo Ensemble – på scenen i denne helakustiske musikkteaterforestillingen, eller orkesterfortellingen, som den kalles i informasjonsmaterialet. Oppsetningen spilles i 12 kulturhus i hele Nord-Trøndelag, med til sammen 43 forestillinger, skoleforestillinger i Den kulturelle skolesekken (DKS) på dagtid og åpne forestillinger om kveldene. Jeg ser den i Kimen kulturhus i Stjørdal, et kun to år gammelt flerbrukshus som egner seg svært godt til dagens formål. Etter å ha besøkt mange typiske gymsalkonserter med én til tre utøvere, syns jeg det er gøy å se at en satser på et så omfattende og kostbart prosjekt for barn og ungdom og tar i bruk nye kulturbygg.

Sturla og Mirja er omgitt av enkel scenografi, med to kasser på hjul som de klatrer opp på, kryper inn i og triller omkring. I bakgrunnen projiseres tidvis et slags T-banekart som knytter sammen verdensdeler og tidvis barnetegninger av bombefly og ødelagte hus. Musikerne er spredt utover på sidene og bakre del av scenen. Selv om avstandene mellom utøverne er store, er samspillet upåklagelig.

Æ sa at du sa


Orkesterforestilling av Ståle Kvarme Tørring (tekst) og Tormod Tvete Vik (musikk)

Musikere: Ambulo Ensemble

Skuespillere: Ståle Kvarme Tørring og Mari Haugen Smistad

Komponist: Tormod Tvete Vik

Manusforfatter: Ståle Kvarme Tørring

Prosjektleder: Morten Schrøder

Produsent: Kristin Løseth Waade

Regi: Madeleine Nilsen/Ane Aass

Anmeldt i Kimen kulturhus, Stjørdal, 14. november 2017.

Replikken og musikken

Æ sa at du sa tar utgangspunkt i en krangel mellom de to karakterene. Sturla har sagt noe stygt om Mirja på skolen, noe om at hun ikke hører til fordi hun kommer fra et annet sted. Nøyaktig hva han sa får vi ikke vite. Etter mye om og men og «du sa at æ sa at æ sa at du sa…» kommer de to frem til at det går an å føle seg utenfor uansett hvor en kommer fra. Mirja har måttet reise fra sted til sted – hun vet alt om hvor vanskelig det kan være å få innpass. Men Sturla tilsvarer ikke Mirjas fordommer om bortskjemte, norske barn som har blitt kjørt på fotballtrening hele livet – han spiller ikke fotball. Etter hvert kommer det frem at han ikke har noen andre venner enn Mirja. Begge modner i løpet av samtalen de har om utenforskap og vennskap.

En av forestillingens styrker er at den vier mye plass til musikken – noe annet hadde også vært synd når en har kostet på seg en hel sinfonietta. I tillegg til å gi liv til skuespillernes replikker, får tonene tale for seg selv, og musikerne får enkelte ganger skape stemning helt uten skuespillerne på scenen. For eksempel spiller de en slags ouverture i overgangen mellom den innledende fiolinsoloen og Sturlas entré. Jeg lener meg tilbake og nyter, og blir glad for at en lar barna skape sine egne bilder og komme gradvis inn i stemningene før skuespillerne kommer til.

Stilen kan til tider minne om filmmusikk, med store, fyldige klanger og mange spenningsakkorder, men den glir aldri over i det sentimentale eller pompøse. De visuelle innslagene er heldigvis holdt til et minimum: Projeksjoner, kulisser og rekvisitter stjeler aldri oppmerksomheten fra det musikalske.

De visuelle innslagene er heldigvis holdt til et minimum: Projeksjoner, kulisser og rekvisitter stjeler aldri oppmerksomheten fra det musikalske.

Med 20 musikere på scenen er formatet langt større enn klassiske DKS-konserter, skriver Maja Skanding. Foto:

Vi trenger ikke at de forferdelige opplevelsene spilles ut på scenen for oss – vi hører redselen, vi hører de voldsomme bølgene, og ikke minst hører vi stillheten etterpå.

Ambisiøs målgruppetenkning

Ifølge fylkeskommunens nettsider er Æ sa at du sa den største musikksatsingen rettet mot barn og unge i Nord-Trøndelag noensinne. Absolutt alle grunnskoleelever i fylket er invitert til forestillingen. Slikt er uvanlig i Den kulturelle skolesekken. Er det mulig å virkelig nå frem til en førsteklassing og en tiendeklassing samtidig? Er det ikke en viss fare for at de gode intensjonene blir den gode kunstens fiende, at en lar den dagsaktuelle, viktige tematikken rettferdiggjøre nødløsninger i manus- og regiarbeid for å tekkes alle – at en tilpasser stoffet ihjel?

Et par ganger blir det kanskje vel skummelt for de aller minste, for eksempel når Mirja forteller om båtflukt og bomber, og musikken blir riktig heftig. Enkelte replikker blir nok også i barnsligste laget for de eldste, som når Mirja og Sturla avklarer at de ikke er kjærester. Kanskje kan elevene imidlertid lære av å møtes på en forestilling som dette, eventuelt bli bevisste på at de reagerer forskjellig på forskjellige steder og snakke om hvorfor?

Noen av sangtekstene inneholder litt oppbrukte vendinger av typen «tru ka du vil så læng du e snill» og «menneske e menneske uansett farge, uansett land». De yngste har kanskje ikke rukket å høre den slags formuleringer nok ganger til at de oppfattes som klisjeer, men med tanke på ungdomsskolepublikummet kunne en kanskje luket ut de mest oppbrukte frasene og jobbet litt mer med teksten.

Musikalske grep i sentrum

Det musikalske omfanget veier imidlertid opp for slike småting. Tormod Tvete Viks musikk veksler fra stemningsskapende klangtepper til fullverdige satser og handlingsdrivende duetter mellom de to skuespillerne. Det er både filmmusikk, programmusikk og musikal om hverandre. Musikerne får en ekstra synlig rolle når hele ensemblet i en scene synger onkelens melodi unisont. I en annen scene stiller noen av dem seg ute på gulvet mellom skuespillerne – et godt pedagogisk grep.

En av de vakreste scenene er Mirjas duett med onkelen, en call-and-response der han spiller og hun synger. Etter hvert forsvinner han, men Mirja danser videre. Onkelens melodi – den røde tråden i forestillingen – går over i et durtema, og Mirja blir stadig gladere og friere i bevegelsene. Hun gjør musikken hans til sin egen.

Mirjas skildring av krigen og flukten er skrevet så et barn kan leve seg inn i historien hennes. Hun og de andre måtte gjemme seg i tilfluktsrommet på skolen, og da de kom ut var alt annerledes. Fargene var borte, de stille lydene var borte. «Hva er stille lyder?» undrer Sturla, og publikum får tid til å tenke etter selv. Fontener som risler, biler som durer, fugler som synger – alt er stille sammenlignet med bombene.

Iscenesettelsen av båtflukten er dramatisk: Sturla triller en av kassene voldsomt frem og tilbake i bølgende bevegelser mens Mirja klamrer seg fast oppå. Hun forteller om barn som faller i vannet og voksne som hopper etter, alle de som bare blir borte i det mørke havet. Her spiller musikken en viktig rolle: Vi trenger ikke at de forferdelige opplevelsene spilles ut på scenen for oss – vi hører redselen, vi hører de voldsomme bølgene, og ikke minst hører vi stillheten etterpå.

Selv om forestillingen ender med at hun får et brev, er slutten åpen. Fra det øyeblikket Mirja åpner brevet, ytres ikke et ord mer.

Forankring i virkeligheten

Stjørdal er en bosettingskommune, og på noen skoler kan andelen elever med flyktningbakgrunn være opptil en tredjedel, ifølge en av lærerne. Det er hjerteskjærende å se utover de forventningsfulle ansiktene til barna i salen og vite at så mange av dem har lignende historier som Mirja.

Jeg undrer hvordan skolene jobber i for- og etterkant av dette innslaget i skoledagen. Ikke sjelden på DKS-konserter har jeg dessverre opplevd at skolens personale ikke aner hva som venter dem. I forberedelsesmaterialet på fylkeskommunens nettsider legges det opp til å snakke om folkevandring og identitet. For flere trinn oppfordres elever med fluktbakgrunn til å fortelle om sin egen erfaring, innenfor «en god og trygg ramme». Selv om forestillingen kan sies å skape en god og trygg ramme i kulturhuset, kan jeg ikke la være å ønske meg at det gis tydeligere beskjed om at det er en sterk historie som venter elevene.

Politisk tone

Æ sa at du sa gir rom for et stort spenn av følelser og tar opp vanskelige temaer med god balanse mellom humor og alvor. I tillegg våger forestillingen å slå an en politisk tone: Mirja er nødt til å fortelle Sturla at det ikke er sikkert hun og familien hennes kan bli værende. De har ventet lenge på et brev, mens «noen skal finne ut om det er farlig nok der vi kommer fra». Selv om forestillingen ender med at hun får et brev, er slutten åpen. Fra det øyeblikket Mirja åpner brevet, ytres ikke et ord mer. Hun og Sturla kryper stille inn i det lille huset de har bygget sammen, og gir elevene og lærerne mye å snakke om i klasserommene i etterkant.

Enkle rekvisitter og forsiktig bruk av visuelle elementer gjorde at musikken stod i sentrum, skriver vår anmelder. Foto: