Vask som sivilisasjon




Antropologen Marianne Gullestad skriver at norske ektepar pusser opp for å gjøre noe morsomt sammen kamuflert som nytte. Etter samme logikk ser det ut til at Fiske mener husvask er en god løsning for familier som vil danne meningsfylte fellesskap i en ren og sivilisert verden.

Les den første artikkelen i samme serie her.

I tegneserieromanen Vaskedamen klarer Anna Fiske å sette i gang tanker om en rekke tunge temaer uten at historien i seg selv blir kronglete og drøy.[1] Fortellingen rommer både hærverk og død, men det vondeste er hvordan lille Lotten og hennes eldre søsken lever i en familie hvor foreldrenes krangling om arbeidsoppgavene står i veien for at de klarer å bry seg om hverandre. Familien skaffer seg «vaskedame», og livet blir lettere for Lotten. Vaskedamen ordner ikke først og fremst opp ved å frita familien for vaskeoppgaver, det er mestringskunnskapen hun lærer bort som er det vesentlige. Vaskedamen rydder både utenfor og inni familien hun jobber for.

Vask, moral og samfunnsyn

At Fiske kan bruke vasking som utgangspunkt for å vise eksistensielle problemer, skyldes at spørsmål om vasking også er spørsmål om moral og samfunnssyn. Omgivelsene mistenker ofte at det er noe galt med familier som ikke vasker riktig, utover det faktiske rotet de omgir seg med. «For meg er det lett å sjå at faren er ganske deprimert», har Fiske sagt til Klassekampen om faren som sliter med oppgaver i hjemmet. Rådet for psykisk helse skriver på sine nettsider at depresjon gjør at «det kan føles som et ork å utføre daglige oppgaver som tidligere gikk greit». I tegneserien går også faren sukkende rundt og «trenger ro», mens moren sier gjennom veggen at «[d]et er ikke bare jeg som skal gjøre alt hele tiden». Fiskes tegninger viser en jenterygg som krummes under vekten av den dårlige stemningen, mens broren har flyktet til den verden som headsetet tar ham til. Men det vi nå ser på som møkk i hjemmet, har ikke alltid vært et negativt og kraftfullt tegn på en tilværelse i forfall.

Gjennom det meste av menneskets historie har ikke det å få vasket gulv og fjernet støv vært noen daglig oppgave. «Bondekona på første del av 1800-tallet var bare måtelig interessert i å føre en aktiv kamp mot smusset», forteller etnologene Jonas Frykman og Orvar Løfgren.[2] «Mennesker bodde i omgivelser som vi i dag ville oppfatte som helt umulig skitne. I bondesamfunnet var det for eksempel vanlig at husdyr bodde sammen med mennesker. Ikke bare hunder og katter, som i dag, men buskapen, slik som lam, kalver, geiter, griser og duer … og det som er minst morsomt, unge griser» var i samme rom som menneskene.[3] Utover på 1800-tallet ble, med etnologenes ord, mennesker i Skandinavia kultiverte. Det fantes kultur før og, men nå ble en bestemt kultur dominerende. Dette perspektivet henter etnologene fra sosiologen Norbert Elias, som skriver om siviliseringsprosessen, som i økende grad fremmer en kultur som pålegger mennesker å ta kontroll over driftene sine.[4] Når Frykman og Löfgren i Det kultiverte mennesket beskriver ting som i dag virker skittent, er det for å vise hvordan renslighetsidealene var en del av denne spesifikke kulturen som spredte seg fra borgerskapet til bondestanden i Skandinavia på 1800-tallet.

Forsidebilde av Anna Fiskes «Vaskedamen», 2015

Fakta


SERIE:

Hva vi snakker om når vi snakker om barn

Periskop har invitert sosiolog Lisbeth Fullu Skyberg og samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen til å utforske hva samfunnsfaglig teori kan bidra med i diskusjonene om kunst og kultur for barn og unge. Målet er å forstå bedre hva som gjøres for hvem på kulturfeltet.

Et klasseperspektiv

Rensligheten hadde altså et klasseperspektiv på 1800-tallet, og også i dag er praksis og idealer i forbindelse med renhold knyttet til sosial posisjon. Ikke overraskende er det for eksempel slik at vaskehjelp er vanligst i høystatusgrupper.[5] Men at familien i Anna Fiskes bok må forsvare seg mot påstander om at de er rike, sier noe om at de antakelig har relativt sett mer av en annen type kapital enn den økonomiske. For forholdet til vask henger ikke bare sammen med penger. Også utdannelse og kulturell kapital virker inn på hvordan vaskejobben forstås. Generelt drar høy kulturell kapital i retning av et ideal om arbeidsdeling, hvor mannen gjør sin del av arbeidet også hjemme.[6] Men folk med kulturell kapital synes også ofte at det er greit å ha det litt rotete.[7] En klassisk barnebok demonstrerer renslighetens dobbelthet.

Da den velkjente røvergjengen Kasper og Jesper og Jonatan røver tante Sofie ut av Kardemomme by for å få orden i kaoset, viser det seg at ting ikke er helt på stell for Sofie heller. Hun er for renslig, og det inviterer også til psykologisering. Ifølge «Webpsykologene» kan overdreven renslighet og ryddighet i et hjem ofte gå «hånd i hånd med dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Av og til kan rydding og orden være noe familien tyr til som en symbolsk eller vikarierende handling for å holde følelsesmessig kaos på avstand.»[8] For å få harmoni i Kardemommeby må ikke bare røverne få orden på huset sitt. For at vesle Kamomilla skal få en lykkelig barndom, må tante Sofie bli mindre striks. Trangen til renhet må balanseres med aksepten for det skitne. Altså gifter Thorbjørn Egner henne bort til Kasper.[9]

Ikke for mye, ikke for lite

For familien til Lotten ordner alt seg når vaskedamen kommer. Foto: No Comprendo Press.

Familier sliter altså dersom det vaskes for lite, dersom det vaskes for mye og dersom vasking fordeles for ujevnt. For Lotten og familien ordner det seg når vaskedamen kommer. Men at det er skittent, er bare et symptom, og fraværet av arbeidsoppgaver er ikke den egentlige kuren for familien. Det er hva Lotten lærer om tilstedeværelse, fellesskap og pågangsmot som er viktig. Mer ubehagelig enn at rotet tar over, er det at foreldrene i fortellingen heller ikke klarer å holde kranglene sine på plass. De evner ikke å skjule problemene for barna. Og siviliseringsprosessen kom ikke bare med et krav om ryddighet og orden, den kom med et krav om at barn skulle beskyttes. Foreldre skulle ikke bare holde orden på huset sitt, voksenproblemer skulle ikke blandes med barneliv. «[K]rangelen bak lukkede dører, de fiendtlige blikkene ved matbordet eller de sarkastiske antydningene», ble derfor angstfremkallende tegn på sammenbrudd av orden.[10] Mot denne delingen av voksenliv og barneliv stiller Frykman og Løfgren bondesamfunnets barneoppdragelse. Her deltok barna i de voksnes arbeid, og imiterte dem. «[T]ukt eller plutselig voksensinne» var konsekvensen hvis grenser ble overtrådt. Mot borgerskapets undertrykking av følelser sto bondesamfunnets underordning av jeget til fordel for kollektivet.

Vaskedamen går rett inn i mange av dilemmaene livet med barn reiser. Et av dem er hvordan mennesker i en familie skal involveres i hverandres liv når foreldrenes produktive virksomhet og barnas institusjonaliserte liv i barnehage og skole reduserer muligheten for samvær som ikke har som hovedoppgave å være følelsesmessig meningsfylt. Barnefamilier er i dag sjelden et produksjonsfellesskap. Men det er ved å få til noe sammen med Lotten at vaskedamen løfter henne og gjør henne mektig i eget liv. «Nå har vi vasket rasket» sier vaskedamen, og etter hvert Lotten, med et smil. Som seierherrer i kampen for tilværelsen får Lotten og vaskedamen mening, nærhet og fritid med på kjøpet. Antropologen Marianne Gullestad skriver at norske ektepar pusser opp for å gjøre noe morsomt sammen kamuflert som nytte.[11] Etter samme logikk ser det ut til at Fiske mener husvask med barna er en god løsning for familier som vil danne meningsfylte fellesskap i en ren og sivilisert verden.

 

[1]Anna Fiske, Vaskedamen (Oslo: No Comprendo Press, 2015).

[2]Jonas Frykman og Orvar Løfgren,. Det kultiverte mennesket (Oslo: Pax, 1994), 158.

[3] Jonas Frykman og Orvar Løfgren,. Det kultiverte mennesket (Oslo: Pax, 1994), 155.

[4]Norbert Elias, The Civilizing Process. Sociogenetic and Psychogenetic Investigations. Revised edition of 1994 (Oxford: Basil, 2000).

[5] https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/vaskehjelp-vanligst-i-hoystatusgrupper . Oppsøkt 23.04.15

[6] https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/69727?_ts=137dab5f190. Oppsøkt 23.04.15

[7] Lennart Rosenlund, «Social Structures and Change: Applying Pierre Bourdieu’s Approach and Analytical Framework», Working Papers from Stavanger University College, no. 85 (2000). (Dr.philos thesis).

[8] http://www.webpsykologen.no/familieproblemer-selvhjelp/. Oppsøkt 23.04.15

[9]Thorbjørn Egner, Folk og røvere i Kardemomme by (Oslo: Cappelen, 2008).

[10]Jonas Frykman og Orvar Løfgren, .Det kultiverte mennesket (Oslo: Pax, 1994), 92..

[11]Marianne Gullestad, Kultur og hverdagsliv (Oslo: Universitetsforlaget, 1989).