Det skjulte teateret viser elevenes sanne ansikt

«Jeg skal i et møte, så dere skal ha en vikar», sier læreren Ingrid kort – og går ut av 10. klassen på Runni ungdomsskole i Nes. Noen sekunder senere kommer lærervikaren Shauna inn. Hun har store solbriller, vått hår og smyger seg langs veggen som om hele november har tatt bolig i kroppen hennes. Shauna forteller at hun kommer fra et vikarbyrå, Proxy Temp Team. 

Men den første performative hendelsen skjer på bakerste rad. Én gutt kaster en bit vaniljebolle til den andre. Guttene, som satt stille da læreren var i rommet, har umiddelbart luktet «usikker vikar». Det var solbrillene som avslørte henne, forklarer de meg senere. Hun så direkte fyllesyk ut. Jeg tenker at Cici Henriksen også gjør noe interessant med kroppsspråket. Hun signaliserer med hele seg at hun ikke er som vikarene før henne. Hun stiller seg ikke ved tavlen, men finner en tenåringsgutt som skal tørke håret hennes med en medbragt føner. Hun setter ikke i gang med undervisningen, men ber i stedet klassen om å lukke øynene.

Det er da tenåringsguttene på bakerste rad lukter lunta. Dette er teater, fordi alle ekte vikarer vil bli sett, forteller de meg senere. 

En vikartime er jo en slags teaterforestilling i seg selv. En person kommer inn i et rom, står foran en gruppe mennesker og utfører en rekke planlagte handlinger. For at skuespillerne skal bygge en ny kontrakt med elevene, må de lage et slags antiteater. Be elevene lukke øynene. Bevege seg mistrøstig og tilsynelatende tilfeldig rundt i rommet. De må gjøre det motsatte av undervisning, det motsatte av autoritet. «Nå går vi utenfor pensum her,» sier vikaren isteden – og begynner å fortelle om seg selv. Antiteatret kan begynne. 

Reisen til andres rom 

Proxy Temp Team er regissør Claire de Wangens første forestilling for Den kulturelle skolesekken. Siden hun gikk ut av Scenekunstakademiet i Fredrikstad for over 20 år siden, har hun spesialisert seg på altomslukende teater, eller immersive theatre, som det heter på engelsk. De Wangens forestillinger er stedsspesifikt teater der publikum er med på en slags oppdagelsesferd sammen med skuespillerne. Vi får et sted, og møter en rekke arketyper som guider publikum gjennom rommene.

Men i motsetning til andre grupper som driver med det samme (for eksempel Tigerstadsteatret i Oslo eller Punchdrunk i England), bygger ikke de Wangen et univers fra grunnen av. Isteden bruker hun stedet som en karakter. Det gjør at forestillingene hennes ofte har én fot i fiksjonen, og én i stedets historie. Til Unge Viken Teaters nettside forteller de Wangen at hun må tenke annerledes i Den kulturelle skolesekken. Rommet er helt satt (her er ingen medbragte effekter), og det er skuespillerne som kommer på besøk. Likevel er Proxy Temp Team ikke helt ulikt de Wangens tidligere forestillinger. Hver klasse får sin egen vikar, og forestillingen de får, kommer an på hvem de følger.

Gapet mellom kapitalismekritikken og elevenes hverdag  

Selv så jeg to forestillinger på Runni ungdomsskole, og fikk dermed fulgt to forskjellige vikarer. Den ene var Shauna. Den andre var en nervøs mann i dress, Marco, spilt av Fredrik Petrov, som jeg så sammen med en åttendeklasse. De to andre vikarene er en kvinne med en død fugl i bur (Ida Sofie Straume), og en fyr i joggedress som trekker en oksygenbeholder etter seg (Felipe Orellana Castro).

Den femte figuren i fortellingen er helsebror, spilt av Gaute Næsheim. Han kommer inn i hver av de fire klassene, og med hans éntre kommer også konflikten. Helsebror har noe på hver av vikarene. Det gjør at de føler seg presset til å jobbe i vikarbyrået. Byrået har for eksempel en kompromitterende video av Shauna og en nedbetalingsordning for Marco. Det er imidlertid ikke så åpenbart for ungdommene – eller for meg – at det er helsebror som er sjefen til vikarene. Han presenterer seg som en slags helsesykepleier (derav navnet). I 10. klassen var det en elev som spurte om han var sjefen. I 8. klassen ble han spurt om han var skuespiller. Begge spørsmålene ble tøyset vekk, men etter hvert som forestillingen skrider frem, skjønner vi jo at han er begge deler. 

Jeg undrer meg imidlertid over hvorfor karakteren må gå omveien om helsesykepleieren for å etablere maktkarakteren. Når han kommer inn i klasserommet, begynner han å tilby et privat helseopplegg til elevene. Deretter starter han et slags motivasjonskurs der alle skal være happy.

Jeg skjønner at dette er en kritikk av både helse-, motivasjons- og vikarindustrien. At de Wangen vil lage et slags proxy-vikarbyrå, som til forveksling ligner på flyindustrien. Her er det ingen sjefer, men mange regler. Som en telefonsentral uten mennesker, og med en ansiktsløs kapitalist i bakgrunnen. Ingen dårlig idé for en forestilling, men det går over hodet på elevene. Det er også litt søkt. Elevene går på en offentlig skole, og det er vanskelig for dem å se vikaren som en slags duracellkanin uten rettigheter. «Kan du ikke bare bli fastlærer?» spør en av elevene Shauna. Hun svarer med å legge ut om den uheldige videoen – slik at spørsmålet driver forestillingen videre. Men spørsmålet viser også gapet mellom de Wangens kapitalismekritikk og elevenes skolehverdag.

Vekker empati på uforklarlig vis 

Andre deler av samfunnskritikken går rett hjem i de to klassene jeg besøkte. Da Gaute Næsheim presenterer seg som «helsebror», vekker det motstand hos elevene. De vet godt at det heter «helsesykepleier», og en oppvakt 8. klassing spør helsebroren ut om utdannelsen hans. Han svarer at man ikke trenger utdannelse, fordi det viktigste er å være god med mennesker.

Åttendeklassen godtar dette, mens tiendeklassen forstår instinktivt at dette er maktmisbruk forkledd som kameratskap. «Tenk å bli rejecta av en bro», utbryter en elev etter en konfrontasjonsscene mellom Shauna og helsebroren. Elevene tar også vikarens parti, selv om de i utgangspunktet var kritiske til hvor lite forberedt vikaren var. «Du er blant venner, du er trygg her,», sier en elev til Shauna.

Det er ikke bare rørende å se hvordan vikarene vekker ungdommens empati, men også interessant å se hvordan Fredrik Petrov og Cici Henriksen får det til. De har som sagt ingen autoritet. Shauna er nydumpa. Marco er i gjeld og tør ikke åpne konvoluttene han får i posten. Han legger seg ned på gulvet, klarer ikke se elevene i øynene og må ta flere pauser. Som anmelder, sittende i vinduskarmen, er jeg imponert over hvordan de tar rommet ved bare å sose rundt. Og hvordan de klarer å vekke empati når bare halve klassen deltar i opplegget – og de heller ikke får tid til å etablere en hel historielinje.  Proxy Temp Team beviser dermed at de Wangens metode er slitesterk nok til å møte tyve intetanende tenåringer.

Frykten for fortellingen

Til teatrets nettside sier Claire de Wangen at karakterene hennes har en tilstand, og ikke en historie. De som går til hennes forestillinger for å få en fortelling, vil dermed bli skuffet. Mange fremoverlente scenekunstgrupper kjemper i dag aktivt mot fortellingen. De bryter med klassisk dramaturgi, og vil være en motvekt til algoritmestyrte Netflix. Likevel tror jeg ikke jeg er alene om å ønske meg mer fortelling i scenekunsten.

I vikartimene til Proxy Temp Team spør flere av ungdommene om bakhistorien til karakterene. Skuespillerne gir dem smuler til svar, og jeg lurer litt på hvorfor. Hadde det ikke vært gøy å høre hele historien om eksen til Shauna? Eller ikke minst om videoen hun er så redd for? Og hva skjedde egentlig i Marcos bulgarske familiebedrift, som har satt ham i gjeld? Jeg tror forestillingen hadde tjent på å møte ungdommenes forventninger. Da kunne kanskje også ungdommens egne erfaringer kommet tydeligere frem. De kunne snakket om egne kjæresteerfaringer eller luftet hva de tenker man skal gjøre med ubehandlet gjeld.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Endelig uten voksne

Proxy Temp Team spilles uten voksne i klasserommet. Det tror jeg er viktig, for det skaper et rom der elevene kan utøve motstand og kanskje tre ut av sine vanlige roller. Skuespillerne fortalte meg i friminuttet at noen lærere syntes det var vanskelig å forlate klassen. Men hvis lærere leser dette, kan jeg imidlertid betrygge dem: De kan trygt overlate elevene til dette vikarbyrået. Elevene vil neppe oppnå læringsmål, og helt sikkert ikke sitte stille. Men de vil lære noe om motstand, om empati – og om at kunst kan komme i de merkeligste former. Også i form av en fortapt vikar med vått hår.