Aktuelt og godt om prestasjonssamfunnet




Barneforestillingen Snill er ikke bare ambisiøs i sitt sceniske uttrykk – den lykkes også med å ta det visuelle og tekstlige universet fra boken den er basert på til teaterscenen.

Snill er en barneforestilling basert på Gro Dahle og Svein Nyhus sin Brageprisvinnende bok fra 2002 med samme tittel. Alene på scenen står skuespiller Dominika Minkacz Sira og formidler historien om Lussi: den snille, flinke og stille jenta som aldri åpner munnen og snakker før hun blir spurt. Publikum følger henne gjennom hverdagen som flink elev og flink pike, fram til hun omsider ikke bare er usynlig i ordets overførte betydning, men blir usynlig, bokstavelig talt, i fysisk forstand, idet hun forsvinner og blir sittende fast inne i veggen, uten mulighet til å si et eneste ord fordi hun er sperret inne i sitt eget smil. I det som kanskje best kan beskrives som Lussis dannelsesreise tematiseres Lussis bevegelse fra flinkhetens og snillhetens altomfattende grenseløshet og utvisking til en tilstand der hun er sterk, selvstendig og sier at nok er nok i forestillingens høydepunkt: det befriende brølet der hun for første gang viser hele kjeften og skriker «ÆÆÆÆÆÆ!». Fra usynlig til synlig.

Sterkt visuelt språk

I forestillingen overføres Gro Dahles poetiske, lydmalende tekst og billedspråket fra Svein Nyhus’ illustrasjoner til teaterscenen gjennom figurteater, skuespill, og animasjon. Selv om animasjonene og scenografien i oppsetningen er laget av Mateusz Mirowski, er det umiskjennelige trekk ved Nyhus’ illustrasjoner bevart, slik at de visuelle kvalitetene ved boka ikke går tapt, men lever videre i forestillingen. Lussis store, kulerunde hode og overdimensjonerte, smilende munn er gjengitt i animasjonene og i figurteaterets ulike dukker, samt at blandingen av akvarell og collage går igjen i Mirowskis behandling av de ulike teksturene i scenografien. De stringente linjene og rutearkene fra boka er montert inn i flere av animasjonene og flere av rommene i animasjonene er påfallende like dem vi finner i bokversjonen. Tegningen av Lussis hode inne klokkens midtpunkt i Dahles og Nyhus’ versjon, har blitt videreutviklet og forsterket i Open Window Teaters forestilling hvor time- og minuttviseren har blitt til Lussis armer og bein i den ene animasjonen og disse går rundt og rundt. Når Nyhus’ bildespråk settes i bevegelse på denne måten, er det effektfullt og morsomt.

Dramatiseringen av Snill ligger nær den opprinnelige teksten i boka, uten at dette er noen ulempe. Et spørsmål som melder seg er likevel om en adapsjon trenger å legge seg så tett opptil forelegget sitt? Samtidig er det vanskelig ikke å la seg overtale av Open Window Teaters oppsetning. Som tilsiktet forsøk på overføring av et materiale fra et medium til et annet, er dette svært grundig arbeid som evner å fange selve fortellingens essens og kraft.

Open Window Teater klarer nettopp gjennom overføringen fra bok til teater å utnytte assosiasjonsrommet Dahles poetiske språk åpner opp for i samspillet mellom de tre virkemidlene skuespill – figurteater og animasjon. Kanskje kan man si at forestillingen åpner dette assosiasjonsrommet spesielt ved å bruke teaterrommets fysiske kvaliteter i formidlingen av historien om Lussi.

De sceniske løsningene der skuespill, figurteater og animasjon veksler og utfyller hverandre er elegante og vellykkede. Den slående visualiteten i forestillingen kommer av at nettopp overgangene mellom de ulike mediene fungerer så godt og at bruken av dem formidler fortellingens undertekst. Midt på scenen er det plassert en skjerm der animasjonene vises. Animasjonene lager tablåer og etablerer enkle scenebilder og sceneskift, slik som Lussis bad, klasserommet og liknende, samt at deler av selve handlingen av og til foregår i animasjonene. Når Lussi forsvinner inn i veggen og blir borte ser vi bildet av henne og hvordan hun sitter fast. Slik illustreres det metaforiske i Dahles fortelling på en konkret, fysisk og presis måte.

Spesielt interessant og virkningsfullt er effekten som oppstår ved innslag av figurteater og hvordan dette virkemiddelet balanseres med skuespillerens fysiske kropp. I åpningsscenen spiller Minkacz Sira selv Lussi. Hun er kledd i sort og sitter bak en kasse på scenen, men har hendene stukket inn i en liten dukkekjole med sko og ansiktet hennes er Lussi. Slik skapes en fascinerende illusjon og samtidig en fysisk representasjon av Lussi som liten, søt og flink. Senere i forestillingen har Minkacz Sira rollen som forteller og hun bruker da to ulike versjoner av dukken Lussi og flytter disse rundt på scenen. Når Lussi forsvinner, finnes hun bare som animasjon på skjermen foran oss. Ved Lussis tilbakekomst som selvstendig og sterk, spiller Minkacz Sira selv Lussi, uten noen av figurteaterets virkemidler. Slik blir Lussis utviklingshistorie med forvandlingen fra liten og snill til sterk og opprørsk forsterket og kroppsliggjort i teaterrommet.

For mye musikk

Periskops anmelder har latt seg overbevise av barneforestillingen Snill.

Bilde fra forestillingen.

Minkacz Sira er en skuespiller som klarer å bruke hele teaterrommet, gjennom rommets og kroppens virkemidler. Hun glir ganske sømløst mellom fortellingens ulike nivåer. Hun veksler mellom selv å spille fortelleren, deretter Lussi, deretter Lussis far, mor, lærer også videre gjennom å ta på seg masker. Hun kommuniserer også med en fortellerstemme som snakker gjennom høytalerne og hun inviterer publikum til interaksjon, for eksempel når Lussi er borte og publikum oppfordres til å rope på henne.

Til tross for Minkacz Siras jevnt over gode prestasjon og formidlingsevne og den fine sammensetningen av animasjon, figurteater og skuespill, er det dessverre problemer med balansen mellom musikk og tekst i Snill. Musikken går og går nesten utelukkende gjennom de 40 minuttene forestillingen varer og er et virkemiddel som fungerer bare delvis. For det første er musikken alt for høy og den blir et forstyrrende element som faktisk konkurrerer med skuespillerens stemmevolum fordi hun ikke har noen mikrofon. Det virker som hun bruker mye krefter på å overdøve musikken. For det andre har ikke musikken bestandig noen funksjon. Meningen er at den skal understreke den dramatiske handlingen og virke sammen i en helhet med de andre visuelle elementene, men ofte synes jeg heller den er unødvendig støyende og tar fokus vekk fra de lydmalende og suggererende trekkene ved Dahles tekst. I enkelte deler er den selvsagt virkningsfull, med sine bankende rytmer eller skjøre klokkespill, men dessverre blir musikken som virkemiddel utvannet gjennom sin stadige messende og ofte umotiverte tilstedeværelse i Snill. En så lydlig sterk tekst som Dahles bør få lov til å fylle teaterrommet alene et øyeblikk. Hør bare på dette:

Hun blir til en hammer. Hun slår og hun slår. / Hun blir til en syl og et bor og en hakke. / Hun stanger med hodet. / Hun blir til en okse. / Hun slenger med halen. / Hun blir til en kølle. / Hun blir til en slegge. / Hun spenner og sparker. / Hun blir til en plog. / Hun brøyter seg fram. / Og murpussen raser. (Dahle og Nyhus, 2002)

Fakta


Snill av Gro Dahle
Alder: 7+
Regi: Przemyslaw Jaszczak
Scenogarfi og animasjon:Mateusz Mirowski
Musikk: Felix Laband
Skuespiller, dukkefører:Dominika Minkacz – Sira
Teknisk ansvarlig: Jon Eirik Sira
Produsent: Camilla Svingen

Forestillingen ble vist ved Cornerteateret i Bergen 4. – 8. september, men settes opp igjen 28. og 29. november ved samme teater. Det holdes også DKS-forestillinger i forbindelse med Mini Midi Maxi Festival Bergen 10. og 11. november.

Statisk og langdrygt

Foruten ubalansen mellom tekst og musikk, er en annen utfordring ved forestillingens dramaturgi og regi at særlig sluttdelen er langdryg med for lite variasjon. Her har repetisjonene i Dahles tekst en tendens til å bli statiske og kanskje kunne man gjort mer tekstarbeid eller kortet forestillingen noe ned. Forestillingen bar også preg av at det var premiere og at det siste som skal til for at teksten sitter helt gjennom skuespillerens kropp og stemme ikke var helt på plass.

Snill er beregnet på barn fra syv år og oppover, men jeg tror faktisk at den kan egne seg for barn ned i femårsalderen, fordi historien har et enkelt, klart språk og er lett å følge. Siden den ligger så tett opptil Dahles opprinnelige tekst henvender den seg godt til denne målgruppen både i form og tematikk. At Open Window Teater gjør bruk av virkemidler som animasjon gir den også en fin visualitet som kan appellere til barn fra femårsalderen.

Også for voksne

I kjølvannet av debatten om prestasjonssamfunnet er denne forestillingen svært aktuell. I det evige jaget etter å prestere og bli flinkere, i et samfunn som tilsynelatende krever mye av både jenter og gutter på alle livets arenaer, er Snill et uhyre viktig bevisstgjøringsprosjekt som inviterer til refleksjon. Den kommuniserer også til meg som voksen tilskuer og det stikker i meg når en haug med jenter og til slutt også Lussis oldemor kommer ut av veggen fordi Dahle med dette grepet utvider fortellingen og lar den handle om flere generasjoner kvinner. De som også har vært usynlige, flinke og stille. Dersom jenter skal få være seg selv, trenger de rollemodeller som ikke bare er flinke. Samtidig skulle jeg ønske at forestillingen ikke handlet om en jente med rosa klær som gjør opprør, og at de kvalitetene Lussi tillegges når hun gjennomgår forvandlingen og sier stopp, ikke hadde vært så sterkt koblet mot det «maskuline» eller «guttete». Jeg ser for meg en verden i fremtiden hvor det går an å tenke seg at disse kategoriene ikke lenger er styrende faktorer.

Fakta


Snill av Gro Dahle Alder: 7+ Regi: Przemyslaw Jaszczak Scenogarfi og animasjon: Mateusz Mirowski Musikk: Felix Laband Skuespiller, dukkefører: Dominika Minkacz – Sira Teknisk ansvarlig: Jon Eirik Sira Produsent: Camilla Svingen Forestillingen ble vist ved Cornerteateret i Bergen 4. - 8. september, men settes opp igjen 28. og 29. november ved samme teater. Det holdes også DKS-forestillinger i forbindelse med Mini Midi Maxi Festival Bergen 10. og 11. november.