Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Fagfornyelsen styrker ikke de estetiske fagene slik den fremstår i dag

KATEGORI

Skole, Tverrestetisk,

SJANGER

Kronikk,

PUBLISERT

tirsdag 9. april 2019

Den varslede styrkingen av estetiske fag i skolen uteblir.

↑ Foto: Pixabay

Fagfornyelsen av det norske læreplanverket er nå ute på høring. Fornyelsen kommer som et resultat av flere utredninger som har understreket behovet for å styrke kompetanser som kreativitet, skaperevne og utforskningsevne. Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og nåværende minister Jan Tore Sanner (H) har begge pekt på kunstfagene som viktige arenaer for å utvikle slik kompetanse. Man skulle derfor tro at fagfornyelsen skulle bringe med seg en annen holdning til praktiske og estetiske fag enn hva som har vært situasjonen i mange år.

Det er likevel ikke tilfellet. Selv om planene som nå er på høring har begrenset antallet kompetansemål og i større grad fokuserer på hvordan elevene skal beherske kunnskap fremfor detaljer rundt faglige læringsmål, utnyttes ikke potensialet som ligger i kunstfagene, hverken som metode eller innhold. Tvert imot. Slik det er nå så man må lete lenge og tolke svært fritt for å finne en plass for kunst som læringsmetode, estetisk opplevelse eller kunnskap.

Et av de største problemene er at dramafaget slik det ser ut nå er helt ute av skolen. Det er underlig at et læreplanverk som i så stor grad legger vekt på den aktive eleven og dens kreativitet, ikke legger til rette for å bruke og stimulere den viktigste komponenten i kreative prosesser, nemlig forestillingsevne. Forestillingsevne er dramaets essens.

Fagfornyelsen


  • Ludviksenrapporten «Elevenes læring i fremtidens skole» (NOU 2014:7) førte til at regjeringen laget Stortingsmelding 28 (2015-2016), «Fag – Fordypning – Forståelse».
  • Det er denne stortingsmeldingen som ligger til grunn for fagfornyelsen som vi når står midt opp i.
  • En ny overordnet del av læreplanen ble utviklet og vedtatt i 2017.
  • De nye læreplanene for fag er nå ute på høring.
  • Målet er å innføre det nye læreplanverket fra 2020.

I denne fagfornyelsen er disse ordene – dramatisering, drama og drama-aktiviteter – fjernet fra norskfaget. Og slik er dramafaget nå ute av skolen.

Drama som forsvant

Vi kan si at vi har seks kunstfag i skolen i dag, kunst og håndverk, musikk, dans, mediefag, litteratur og drama. Bare de to førstnevnte har egne læreplaner for fag. De andre er integrert i andre læreplaner og som læringsformer: Dans opptrer i både musikk- og kroppsøvingsfaget og litteratur ligger i norskfaget. Mediefag er inne i flere læreplaner knyttet til digital kompetanse. Dramafaget har historisk sett lenge vært knyttet til norskfaget både faglig gjennom drama som litterær sjanger – men også som læringsform.

De tidligere læreplanverkene var dramafagets rolle og posisjon i norskfaget og som læringsform vært helt eksplisitt uttalt. Dette endret seg med Kunnskapsløftet som gikk bort i fra å beskrive læringsformene, og kunstfag som tidligere var blitt eksplisitt nevnt, som innhold og som metode, måtte famle i blinde etter sin rolle og posisjon i læreplanverket.

Likevel kunne man gjenkjenne dramafaget gjennom ord og formuleringer i kompetansemålene i Kunnskapsløftet. Der er dramafaget aktivt gjennom formuleringer som at elevene skal samhandle med andre gjennom lek, dramatisering, samtale og diskusjon, og at de skal opptre i ulike roller gjennom drama-aktiviteter, opplesing og presentasjon.

I denne fagfornyelsen er disse ordene – dramatisering, drama og drama-aktiviteter – fjernet fra norskfaget. Og slik er dramafaget nå ute av skolen.

Eleven skal leke, undre seg over, de skal samtale, de skal utvikle og utforske, de skal beskrive og reflektere, de skal finne og bruke, de skal presentere, drøfte, sammenligne, gjøre rede for, forklare, og delta – bare for å nevne noe ord som beskriver den aktive eleven i fagfornyelsen.

Men de skal ikke lenger dramatisere.

Hege Knarvik Sande. Foto: Lillian Hjellum.

En som virkelig legger godviljen til, kan tolke seg frem til at å oppleve kunst er et resultat av noen av kompetansemålene i kunst og håndverk.

Følger ikke opp overordnet del av læreplanen

Da den generelle delen av læreplanen kom ut på høring i 2017, var det mye som tydet på at den humanistiske dannelsestradisjonen som vi til nå har hatt i den norske skolen var over.

Resultatet ble heldigvis annerledes, og selv om den generelle delen er knapp og fortsatt fokuserer mest på kompetanser i fremtidens samfunn – ikke på å danne mennesker – så beskriver den at skolen skal utvikle elevenes estetiske sans ved å legge til rette for møter med ulike kulturelle uttrykk og skapende læringsprosesser blant annet gjennom estetiske uttrykksformer.

Det er likevel vanskelig å se at dette er forankret gjennom læreplanene for fag. Det at man skal oppleve kunst for dens egenverdi ble etter høringene til slutt forankret i den generelle delen av læreplanen. Men dette kommer ikke til syne i de enkelte fagplanene – ikke en gang som en eksplisitt aktiv handling for elevene.

En som virkelig legger godviljen til, kan tolke seg frem til at å oppleve kunst er et resultat av noen av kompetansemålene i kunst og håndverk. Som for eksempel når man leser at elevene skal «analysere hvordan identitet og stedstilhørighet kommuniseres i arkitektur, klestradisjoner, kunst og gjenstander, og eksperimentere med kulturelle referanser i eget skapende arbeid». Men er det eksplisitt nok til at skoleeiere og lærerutdanningene ser verdien i at læreren har kompetanse om kunst- og kunstopplevelser?

Er handlingsrommet for stort?

Det var Ludvigsenutvalgets rapport (NOU 2014:7) som identifiserte kreativitet, skaperevne og utforskerevnen som sentrale elementer. Rapporten er et av grunnlagene for fagfornyelsen, og derfor hadde nok mange forventet vært at kunstfagene skulle være mer eksplisitt tilstede som læringsformer i flere fag. De tverrfaglige temaene som pekes ut overordnet del, «demokrati og medborgerskap», «bærekraftig utvikling» og «folkehelse og livsmestring» er mer enn kompatible med kunstfagene, og kunstfag kunne være med på å nå målet om å gjøre alle fag mer praktiske.

Ved at drama har blitt fjernet fra norskfaget har det motsatte skjedd. Man kan spørre seg om handlingsrommet fagfornyelsen gir, er for stor.

Metodefrihet her bra, men lærere må ha knagger å henge metodemulighetene på. Da er ordene som beskriver den aktive eleven essensielle. Disse kan si noe om den hvilken kompetanse man trenger for å lede elevene gjennom ulike kreative prosesser. Verbet «å forestille seg» var tidligere et begrep som både var knyttet til litteratur og drama i norskfaget. I den fremlagte fagfornyelsen blir det kun nevnt én gang, i kunst og håndverksfaget i forbindelse med skapende prosesser. Men det er ikke bare i kunst og håndverk man trenger å bruke forestillingsevnen sin – det trenger man vel så mye i for eksempel norsk, samfunnsfag og i KRLE, som metode for å lære å undre seg over kunnskap og fenomener, for å opparbeide seg kompetanse til å samtale om et emne, eller til å utvikle og utforske, beskrive og reflektere. Dette er ikke tydelig slik læreplanen nå fremstår.

Alle fag kan utforskes gjennom estetiske læringsprosesser – og det må man kunne kjenne igjen gjennom begreper i læreplanen. Det som står i læreplanen får ringvirkninger for undervisningen, og videre for lærerutdanningen. Ved å nevne de kunstneriske og estetiske prosesser som aktiviteter og metoder lærerne må kjenne til, så styrker man kunstfagene i skolen.

De tverrfaglige temaene som pekes ut overordnet del, «demokrati og medborgerskap», «bærekraftig utvikling» og «folkehelse og livsmestring» er mer enn kompatible med kunstfagene, og kunstfag kunne være med på å nå målet om å gjøre alle fag mer praktiske.

Ikke nok med utdanningskrav

Til tross for en svak kunstfaglig helhet, er det mye positivt å finne i læreplanene for kunst og håndverk og musikk, som begge i mye større grad legger vekt på den praktiske siden ved faget. Det vil understreke behovet for håndverksfaglig kompetanse for å undervise i disse fagene. Man kan tenke seg at dette vil kunne få ringvirkninger også i de andre estetiske fagene, der et stort problem er at ufaglærte underviser.

Regjeringen lanserte sist uke at de skal innføre femårig masterutdanning for de praktiske og estetiske fag, som de tenker vil øke status og kvalitet i de estetiske fagene i skolen, og likestille fagutdanningene med lærerutdanningen. Men som mange i fagmiljøet påpeker: Dersom det ikke er kompetansekrav i de estetiske fagene i skolen, så vil ikke master hjelpe. Det er i skolen og blant skoleeierne og lærerutdanningene det må skje en endringsholdning dersom status og kvalitet skal økes.

Under behandlingen av Stortingsmelding 28 (2015-2016) ble det vedtatt at regjeringen skulle komme tilbake med en plan for hvordan de praktiske og estetiske fagene i skolen kan styrkes. Fagmiljøet har ventet lenge på denne planen – og det er med en viss utålmodighet at vi kan slå fast at fagfornyelsen slik den fremstår i dag ikke styrker de estetiske fagene i skolen, og at en femårig masterutdanning for de praktiske og estetiske fag dessverre ikke er nok.

Vi venter fortsatt på planen som styrker de praktiske og estetiske fagene. Den må både beskrive hvordan lærerens kompetanse i de estetiske fagene skal styrkes i skolen og gjennom lærerutdanningene, og om hvordan kunsten i dag skal synliggjøres i skolen både som fag, læringsformer, og estetiske opplevelser – ikke fordi det først og fremt gir kompetanser som er viktig i et fremtidig arbeidsliv, men fordi det er helt uløselig knyttet det å være menneske.


Stikkord:
· · · ·