Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Filharmonisk mickey-mousing

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 11. mars 2020

«Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken» er et ambisiøst, flermedialt samarbeid mellom Riksteatret og Oslo-Filharmonien, hvor de mange elementene gjør det utfordrende å feste blikket.

↑ Fra «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken». Foto: Riksteatret.

En streng mann gir formaninger om mobilbruk og sal-etikette før han ber alle reise seg. Hva skjer? Jo, dukkeversjonene av Kong Harald og Dronning Sonja trer ærverdig frem, men begynner snart å hoppe opp og ned, oppmuntret av respons fra publikum. Det holdes en respektfull-parodisk tale, innledet av «Kjære alle sammen» og med stikkord som «godteri» og «trampoline».

På scenen ser vi enden av et samlebånd, noen kontrollspaker, et flygel, trestubber, pauker, en vibrafon og en dør. På veggen ovenfor scenen, et filmlerret som snart skal vise en stjernehimmel.

Hva slags funksjon er kongeparet tiltenkt i stykket? Vil de vise seg som godlynte utgaver av de sure gubbene på galleriet i Muppet Show? Vil de komme eventuelle kritikere i forkjøpet?

Svaret på det første spørsmålet skal vise seg å være «ingen». Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken er et samarbeid med Riksteatret i anledning at Oslo-Filharmonien fyller 100 år. Forestillingen er en minimalistisk ikke-historie, der dukke-hovedpersonen er en turkishåret nysgjerrigpetrine med Karlsson på taket-propell. Hun introduserer ulike orkesterinstrumenter for publikum.

Hva slags funksjon er kongeparet tiltenkt i stykket? Vil de vise seg som godlynte utgaver av de sure gubbene på galleriet i Muppet Show?

Fakta: Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken


Passer for barn fra 3 år.

Forestillingslengde: 40 minutter (ingen pause).

Manus og konsept av Wakka Wakka ved Gwendolyn Warnock og Kirjan Waage. Etter et originalkonsept av Sigurd Slåttebrekk.

Produsert av Riksteatret og Oslo-Filharmonien i samarbeid med Wakka Wakka og Animando

Animasjon ved Animando. Tilrettelagt av Expanse.

Basert på «Musikkfabrikken» av Oslo-Filharmonien og Animando, som hadde urpremiere 27. oktober 2017.

Premiere: Oslo / Nydalen 5. mars 2020

Turnépremiere: Tromsø 11. mars 2020.

Totalt 26 forestillinger på turné.

Produksjon og turné av «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken» er støttet av Sparebankstiftelsen DNB.

Fra «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken». Foto: Erika Hebbert / Riksteatret.

Maskineriet ser ut som en lettversjon av steampunk, med damp og rullende tannhjul.

Junior-steampunk

Hva holder hun i hånden? En dirigentpinne, ingen tryllestav. Klara snakker til et flyvende noteark og introduserer en gallakledd pianist med rød blomst i knapphullet. Tonen slås an med festlig-spennende Den unge Julie av Prokofjev og Beethovens Pastorale-symfoni.

På lerretet bak erstattes stjernehimmelen av en fabrikkhall i målgruppevennlige farger, skapt med dataanimasjon – i likhet med brorparten av all film- og strømmeunderholdning for de minste. Ved samlebåndet lages instrumenter, av noen skapninger som likner Klara, bortsett fra mangelen på ord og propell. Maskineriet ser ut som en lettversjon av steampunk, med damp og rullende tannhjul, og styres med et jernbeslått nettbrett.

Slik ønsker Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken å være et interaktivt stykke, som også skal by på «massevis av referanser fra TV, film og data-spill som barna kan kjenne seg igjen i».

Fra «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken». Foto: Stephan Mehl / Riksteatret.

Bilder i rytme

Animasjon og klassisk musikk har en lang felleshistorie. For filmstudioene var det billig og effektivt å bruke royalty-frie, gjenkjennbare stykker i tegnefilm. Alvorstung og arkaisk musikk ble en utsøkt kontrast til tullballet i handlingen. «Mickey Mousing» ble et begrep når animasjonen var synkronisert med rytmen og stemningen i musikken. Gullstandarden er Disney-filmen Fantasia fra 1940, med åtte tegnefilmsnutter ledsaget av klassisk musikk, dirigert av den legendariske Leopold Stokowski. Mest kjent er Goethe-adaptasjonen Trollmannens læregutt, der Mikke Mus beveger seg i perfekt symbiose med Paul Ducas’ 1890-komposisjon ved samme navn.

Utdrag fra Disneyfilmen «Fantasia» (1940).

«Mickey Mousing» ble et begrep når animasjonen var synkronisert med rytmen og stemningen i musikken.

Musikkfabrikken kommer ikke helskinnet gjennom en sammenligning med den åtti år gamle filmen.

Musikkfabrikken kommer ikke helskinnet gjennom en sammenligning med den åtti år gamle filmen. Her er lite samspill mellom elementene, mellom rytmen i musikken og de ofte stivbente bevegelsene på lerretet. For aktørene på scenen blir det mye å holde styr på, det skal kommuniseres med medspillere, med fabrikkarbeiderne på lerretet og med publikum. Fra salen må man prioritere knallhardt: Hvor skal man feste blikket? På hovedpersonen, musikerne eller lerretet?

Skummel-slapstick

Klara styres imidlertid kyndig av svartkledde dukkemestere med bie-briller. Hun verbaliserer publikums spenning om hvem som kommer gjennom døra neste gang. Det går pyntelig for seg helt til et enormt villsvin med skrikestemme og overdrevne fakter forsøker å entre scenen – et monstrøst zombie-dyr i istykkerrevet filharmoniker-dress. Kommer vesenet seg ut døra i det hele tatt? Det dunkes og presses og ramles på slapstick-vis, til fornøyd latter fra de yngste. Når skapningen endelig ser ut til å ha presset seg gjennom, begynnes det på nytt igjen. Det akkurat passe skumle villsvinet tar seg tid og får uttelling for det. Det rockes med en tyvlånt fiolin («That’s allright mama») og synges «opera» så klarinettisten holder seg for ørene.

Villsvinets ønske om å bli inkludert utgjør fremdriften i oppsetningen. Det er ingen egentlig historie, mer isolerte visualiseringer av de ulike musikkstykkene. De spilles uten hentydninger til den opprinnelige dramaturgiske sammenhengen, det er for eksempel ingen peergyntsk ørken eller dansende beduin-døtre under Anitras dans, men det hjelper med en luftig ballett fra Klara og villsvin-svinsing i ballerinaskjørt. Når en sombrerokledd sel tuter på horn til tonene av An der Schönen Blauen Donau, er det i en løsrevet sketsj, uten relevans eller konsekvens for den øvrige handlingen.

Villsvinet i «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken». Foto: Erika Hebbert / Riksteatret.

Det går pyntelig for seg helt til et enormt villsvin med skrikestemme og overdrevne fakter forsøker å entre scenen. Villsvinets ønske om å bli inkludert utgjør fremdriften i oppsetningen.

Det busete, usosiale villsvinet kunne ha blitt brukt til å fortelle om utenforskap og musikkens inkluderende potensiale. Antydningene er der, men handlingen lar i høy grad sjansen gå fra seg.

Pedagogikk og utenforskap

Men forestillingen kunne fint ha tillatt seg en viss pedagogikk. I motsetning til i Fantasia får vi ingen informasjon om stykkenes tilblivelse eller deres komponister, knapt om instrumentene. Fremføringen av Humlens flukt kunne fått sterkere gjennomslagskraft hvis det var blitt opplyst at musikken søker å etterligne et insekts ferd gjennom luften.

Oppsetningen lykkes bare delvis i å fortelle en historie. Rollefigurene er anonyme, hvem de er og hva de vil forblir uklart. De fire animerte arbeiderne i fabrikken er ensartede, de skilles kun fra hverandre ved høyde og hårfarge.

Det busete, usosiale villsvinet kunne ha blitt brukt til å fortelle om utenforskap og musikkens inkluderende potensiale. Antydningene er der, men handlingen lar i høy grad sjansen gå fra seg.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og faktaboksen.

Fra «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken». Foto: Erika Hebbert / Riksteatret.

Musikken i forestillingen


I «Klara, villsvinet og den lille Musikkfabrikken» spiller Oslo Filharmonien utdrag fra følgende klassiske verker.

Sergej Prokofjev – Den unge Julie, fra Romeo og Julie

Ludvig van Beethoven – 1. sats fra Beethoven symfoni nr. 6

Igor Stravinskij – Danse russe, fra Petrusjka

Nikolaj Rimskij-Korsakov – Humlens flukt, fra Tsar Saltan

Eugène Ysaÿe – Allemande, fra Fiolinsonate nr. 4

Edvard Grieg – Anitras dans, fra Peer Gynt

Richard Strauss – Preludium, fra Also Sprach Zarathustra

Johann Sebastian Bach – Preludium nr. 2 i c moll, fra Das Wohltemperierte Klavier

Johann Strauss II – An der schönen blauen Donau

Pjotr Tsjajkovskij – Scene nr 1, fra Svanesjøen

Wolfgang Amadeus Mozart – Tolv variasjoner i C over «Ah, vous dirai.je Maman», K. 265

Igor Stravinskij – Finale, fra Ildfuglen

Referanser?

Utfordringene med hvor man skal feste blikket forvitrer i det en perkusjonist med rocka solbriller entrer scenen og inviterer Klara til å tromme med føttene. Så følger oppsetningens høydepunkt, en imponerende, karibisk-lydende vibrafonversjon av Also Sprach Zarathustra. Det hele ville imponert ytterligere om lerretet igjen hadde vist de innledende verdensrombildene, og dermed skapt en forbindelse til filmen 2001: En romodysse, vår kulturs sterkeste visuelle assosiasjon til de bombastiske Strauss-tonene. Var vi ikke lovet referanser?

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene og annonsene.

Oppsetningens høydepunkt er en imponerende, karibisk-lydende vibrafonversjon av Richard Strauss’ Also Sprach Zarathustra.

Musikkutvalget virker perfekt for målgruppen, utførelsen er gjort med showmanship, overskudd og teknisk briljans.

Show trumfer nysgjerrighet

Det er kanskje urimelig å kreve fortellermessig og populærkulturell styrke av en oppsetning som nok er mer tenkt som konsert enn som teater. Musikkutvalget virker perfekt for målgruppen, utførelsen er gjort med showmanship, overskudd og teknisk briljans. Dette er underholdning og ikke noe som nødvendigvis ansporer til nye tanker, pirret nysgjerrighet eller fornyet klassisk musikk-appetitt. Til det er rollefigurene for anonyme, handlingen for uspennende og dynamikken mellom sal, lerret og publikum for lite gjennomtenkt. Publikummet hadde heller ikke hatt vondt av barnevennlige passasjer om musikkens skapere, samtid og setting.

Leser man imidlertid Musikkfabrikken som en klassisk konsert for barn, jazzet opp med iøynefallende typer og lystige situasjoner, fungerer den utmerket. Og tilgjengeliggjøring av filharmonisk musikk er prisverdig i seg selv.  Men det eneste klassiske med Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken er musikken.

Fra «Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken». Foto: Erika Hebbert / Riksteatret.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·