Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Jorda er rund på begge sider»: Lettvint visepop for barnekor

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 11. januar 2022

Arild Jensens nye samling barnesanger smaker av allsangvennlige melodier og slapp poesi.

↑ Utsnittet fra platecoveret til «Jorda er rund på begge sider» av Arild Jensen. Foto. Grappa

Å skrive nye låter tilpasset bruk i barnekor fortjener honnør. Arild Jensens visepoplåter i samlingen Jorda er rund på begge sider tilbyr sangbare melodier og overkommelige tekniske utfordringer som kanon, call-and-response og oversiktlig flerstemthet. Det kan by på gode musikalske erfaringer for skolekor og sanggrupper på barnetrinnet.

Jorda er rund på begge sider


Barneplate med singbackversjoner

Tekst og melodi: Arild Jensen

Musikere: Arild Jensen, Tor Egil Kreken, Torjus Nevland, Audun Haugeplass

Øvrige medvirkende: Lene Johansen Kløvstad, Oda Jensen Gåsvik, samt barn fra Nesodden Showteaterfabrikk, Oslo kulturskole og Hemsedal kulturskule

Grappa 2021

Notene finnes også i trykt versjon (Cantando musikkforlag 2021)

«Jorden er rund på begge sider» av Arild Jensen. Foto: Grappa

De tolv låtene i samlingen var først og fremst tenkt som et noteprosjekt til utgivelse på Cantando Musikkforlag. Men ifølge Jensen fikk etter hvert også innspillingen, gjort med Nesodden Teaterfabrikks Showkor, et stort fokus. På plata er alle låtene spilt inn to ganger. En gang med nesoddkoret som sangere og solister, og en gang kun med akkompagnementet – singbackversjoner, klare til bruk for andre kor.

Platen gir en fin presentasjon av låtene, og singbackversjonene vil helt sikkert tas i bruk av kor som er sultne på nye toner og ikke har tilgang til eget husband. Men jeg håper egentlig at låtene kan slippes løs blant kreative korledere som kan gjøre dem til sine egne.

Godt for stemmen

Arild Jensen er komponist og musiker. Han har laget musikk til TV og dokumentarfilm, i tillegg til konsertmusikk for både instrumentalensembler og kor. For barn har han blant annet skrevet julespillet Knut og fjompenissen og stykket «Deres barn» for Det Norske Kammerorkester og ungdomskor – begge tilknyttet prosjekter ved Gol kulturskule i Hallingdal, der han bor.

Jorda er rund på begge sider står han selv både for tekst og melodi. Det er det siste som er styrken i låtene. De er lette å lære seg og ligger godt for mange stemmer, og refrengene er ofte overraskende med noen stilige harmoniske utsving som holder på interessen.

Mest minneverdige er «Fin tid» og «Filmer du nå?». «Fin tid» har fått et lett r’n’b-preg og synges veldig fint av Wilma Waage Slettahjell, mens «Filmer du nå?» har et aldri så lite slør av noe karibisk over seg og et lystig la-la-la-refreng det er lett å kaste seg med på.

Refrengene er ofte overraskende med noen stilige harmoniske utsving

Litt for ofte virker det som om rimet er viktigere enn innholdet

Dette er en sang

På tekstsiden mangler det mer. Alle tekstene er riktignok ukompliserte og tilgjengelige, og samtlige er skrevet fra barneperspektivet. Men litt for ofte virker det som om rimet er viktigere enn innholdet, og til stadighet skifter tekstene funksjon fra å fortelle en historie til å kommentere seg selv.

«Kaninen Snøhvit» er et eksempel, en popete ballade med klangfull stålstreng-gitar som får meg til å tenke på Backstreet Boys cirka 2000:

Her kommer en liten sang om Snøhvit
Og Snøhvit var en kanin
Den trenger ikke bli lang. Om Snøhvit
Som var en kullsvart kanin.
Tre vers burde være bra
Og et refreng som går tra-la-la

 

Jeg skulle likt å høre en historie om Snøhvit. I stedet gjøres låten til en lang variant av «dette er en sang». I refrenget loves vi til og med «den hele, fulle sannheten», men vi blir holdt på pinebenken. At Snøhvit viste seg å være gutt, ikke jente, er ikke nok til å bære grepet. Både historien og virkemiddelet er skuffende.

Lavthengende rimfrukt

Også åpningssporet «Rimordfest er best fest» gjør selve aktiviteten å rime til innholdsmateriale for sangen. Det kan være gøy, og i utgangspunktet er det det. Sangen handler om en gruppe ord som inviterer hver sin venn på fest, «alle inviterte en som rimte på seg selv». Det burde åpne for mange morsomme rim. Dessverre det er i stor grad the usual suspects som dukker opp:

Noen kom for sent og det var rent og pent
Alle tenkte det var leit men greit.

Noen ord tok med sin egen bror
Og dersom slekta nekta dro de likevel, selv.

Heller ikke absurdismen i den lekne låten «Jeg bare tulla» kommer særlig langt med valgene av rim (stua, kua, sekken, bekken). Og i «Fin tid», som musikalsk er en solid sang, består bildene mest av lavthengende frukter om årstidene, som at høsten har «mange fine farger når trærne har kledd seg ut» og «det er blitt mørkere når vinteren er her».

Heller ikke absurdismen i den lekne låten «Jeg bare tulla» kommer særlig langt med valgene av rim

Vil mer

Svakheten blir tydelig både fordi låtene har såpass mye potensial, og fordi det faktisk finnes mange gode dikt (og diktere) for barn, fra André Bjerke til Ruth Lillegraven. I sammenligning blir mye av tekstmaterialet på Jorda er rund på begge sider ganske flatt, og mange av grepene fremstår som enkle utveier når inspirasjonen mangler.

Noen tekster prøver imidlertid på noe mer. «Skal vi hjem snart» synges tilsynelatende fra et flyktningperspektiv, og er en historie om en gutt som håper at reisen han er på snart er slutt. Den er sympatisk og vennskapelig, men føles også litt oppstyltet på grunn av linjer som denne:

Jeg har hørt om et folk, det skal være det fineste folk
som har rikdom til flere. Eller misforstod vår tolk?

Meningen er åpenbart god, men jeg er ikke sikker på om ekte flyktningbarn, som det etter hvert finnes en god del av på norske skoler, egentlig vil føle seg møtt av denne.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Svakheten blir tydelig både fordi låtene har såpass mye potensial

Enkel sound

I tillegg til barnekoret har Jensen fått med seg en rekke gode utøvere på platen, deriblant Tor Egil Kreken, Torjus Nevland og Audun Haugeplass. Musikalsk er kompet variert, med klare sjangertrekk fra jazz, r’n’b, latin, pop og viser – alt i et tydelig musikal-formspråk.

Når man først gikk i studio med disse låtene og i tillegg lagde singbackversjoner, kunne jeg ønske meg en sound som føles litt mer aktuell. Slik det er innspilt, låter mye av kompet som om det er opptak fra en ganske nedstrippet nærteaterproduksjon – i stor grad akustisk, med digitale rytmer og en del syntheffekter.

Kanskje er det tenkt slik med vilje. Skulle et amatørbarnekor laget en forestilling med disse låtene og lokalt band, vil det kanskje låte omtrent sånn. Likevel er det verdt å merke seg at uttrykket ligger langt fra den hyperproduserte popmusikken mange hører på i dag, og ganske frakoblet dagens lydbilde innen sjangrene som refereres. For meg låter det litt gammeldags og konstruert. For et barn låter det kanskje litt fremmed.

Jeg mistenker imidlertid at Jensen har lagt størstedelen av arbeidet i å skrive sangene og få dem til å fungere for uerfarne barnekorister, mer enn å jobbe frem en karakteristisk sound i bandet. Det er også den viktigste jobben. Jeg tror barnekor kan få en del ut av å synge disse låtene. Så kan innspillingen være mer støttefunksjon for en god prosess, snarere enn et stort sluttresultat i seg selv.

Uttrykket ligger langt fra den hyperproduserte popmusikken mange hører på i dag

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·