Kan en rekke nye tegneserier igjen gjøre mediet appellerende for barn og unge?




Før var det nødvendig å gjøre et poeng ut av at tegneserier også var for voksne. I dag er situasjonen omvendt.

Det siste tiåret har tegneserier vært mest for voksne, der hovedsakelig generasjonen født på 1970- og 80-tallet har holdt liv i tegneseriemarkedet. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser også at tegneseriemediet vil gå glipp av en hel generasjon lesere om ikke de yngre snart begynner å velge tegneserier fremfor skjerm. Noen jobber aktivt for å fenge en ny generasjon lesere, slik som tegneseriefestivalen Raptus i Bergen som evangeliserer for tegneseriemediet.

Samtidig har også endringer skjedd på tegneseriemarkedet, og nye utgivelser fra det siste året har fokusert på barn og unge som målgruppe – noen av dem driftet av en satsning fra Kulturrådet. La oss ta en titt på hva som finnes, og se på hvordan norskproduserte utgivelser markerer seg i konkurransen om de unge leserne.

Appellerer med hverdagslig tone 

En tydelig tendens vi kan se i vinterens utgivelser av tegneserier for barn og unge, er at forlag satser på serier. Fordelene er flere: Barn vil helst ha noe de kjenner til fra før, og for forlagene er økonomien sikrere i å gi ut mer av det de allerede vet vil selge. De hittil syv bindene av tegneserien Amuletten av Kazu Kabuishi har gjort stor suksess blant tiåringer og oppover, men forlaget Fontini markedsfører både denne og flere andre tegneserier de gir ut som lettlest-serier, først og fremst.

Fontini gir også ut Superhelten Arild, en fransk serie signert Emmanuel Guibert og Marc Boutavant som hittil har kommet i tre bind på norsk. Guibert stod også bak den prisbelønnede Fotografen, en tegneserie for voksne som kom på norsk i 2007, og er ellers kjent for å være tilknyttet det toneangivende tegneseriemiljøet rundt forlaget L’association.

På tross av navnet forteller Superhelten Arild om de svært hverdagslige eventyrene til eselet Arild, grisekompisen Armand og kuen Pernille. Guibert og Boutavant gjør en kjempejobb i å ta barndommen på kornet, fra Arilds besettelse med superhelten Lynhesten, til skolehverdagen, småforelskelser som føles enormt store, og ikke minst følelsen av å bare eksistere og henge rundt. Superhelten Arild har ingen store eventyr, ingen utviklingskurver og ingen dramatiske hendelser, og det er denne hverdagslige tonen som gjør serien så appellerende.

Det er den hverdagslige tonen som gjør Superhelten Arild så appellerende. Foto: Fontini forlag.

Inn i mytologien

Om Superhelten Arild fremstiller en realistisk vesteuropeisk barndom, hører serien om Hilda til i den helt andre enden av skalaen. Så langt er det kommet tre Hilda-bøker på norsk fra den britiske serieskaperen Luke Pearson. Bare titlene i seg selv lover noe spennende og mystisk: Hilda og trollet, Hilda og midnattsskjempen (begge utgitt i 2017), og nå i februar: Hilda og fugleparaden. Alle passer for dem som er tolv år og oppover.

Hilda er en ung jente som bor sammen med moren i et mytologisk landskap langt fra nærmeste nabo. Pearsons store styrke er hvor selvfølgelig han turnerer de fantastiske elementene i historien. Dette er en verden hvor troll finnes, hvor vannspøkelser flyter nedover elvene, hvor små pelsballer trekker over himmelen som fugler, og hvor både småfolk og kjemper store som fjell kan bevege seg ubemerket gjennom landskapet. Pearsons palett kretser rundt jordfarger, rustrødt og heltinnens mørkeblå hår, og på tross av en utvikling i streken er uttrykket veldig konsistent gjennom bøkene.

De nye seriene


Superhelten Arild er glad som en gris, Emmanuel Guibert og Marc Boutavant, Fontini forlag, 2018

Superhelten Arild – et lite esel som deg og meg, Emmanuel Guibert og Marc Boutavant, Fontini forlag. 2017

Superhelten Arild redder verden (vel, nesten), Emmanuel Guibert og Marc Boutavant, Fontini forlag, 2017

Hilda og fugleparaden, Luke Pearson, Cappelen Damm, 2018

Hilda og trollet, Luke Pearson, Cappelen Damm, 2017

Hilda og midnattskjempen, Luke Pearson, Cappelen Damm, 2017

Nordlys: Reisen til Jotundalen, Malin Falch, Egmont, 2018

7: Trusselen fra dypet, Ole Bernt Tellefsen, Kristian Landmark og Kenneth Iversen, Cappelen Damm, 2016

7 Bok 2: Monstermanetene, Ole Bernt Tellefsen, Kristian Landmark, Regine Toften Holst, Cappelen Damm, 2017

Alene 1: Forsvinningen, Gazzotti & Vehlmann, QlturRebus forlag, 2017

Alene 2: Knivenes mester. Gazzotti & Vehlmann, QlturRebus forlag, 2017

Mørk overlevelsethriller

Snakker vi først om tegneserier i flere bind for barn og unge, kommer vi heller ikke utenom Alene, som hittil har kommet i to bind på QlturRebus forlag. Denne belgiske serien er signert Bruno Gazzotti og Fabien Vehlmann – sistnevnte kjent for å ha tegnet Sprint-serien det siste tiåret. Alene ble opprinnelig utgitt på fransk allerede i 2006, og er kanskje den mørkeste serien i denne bunken.

En liten gruppe barn våkner opp en morgen hvor alle de voksne har sporløst forsvunnet, og de er tilsynelatende alene i verden. Det som følger er en slags overlevelses-horror hvor de fem veldig forskjellige barna navigerer seg gjennom en storby som plutselig er overtatt av blant annet rømte sirkusdyr.

Tegningene er tiltalende i en moderne og fargerik fransk-belgisk stil, mens serieskaperne klarer å unngå å skape klisjeer av figurene sine selv om de alle har klare karaktertrekk: Her finner du det pliktoppfyllende skolelyset, den ansvarsfulle foreldreløse, rikmannsgutten, det tekniske geniet og barneskolegutten som bare vil leke. Figurene utfyller hverandre i historien, og de spiller godt på hverandre som gruppe. Historien er også spennende, selv om konseptet den er bygget rundt er velbrukt i alt fra romaner til katastrofefilmer og tegneserier.

Spørsmålet er nesten om den er for spennende: Allerede i andre bind, Knivenes mester, er det såpass med vold og psykologiske aspekter inne i bildet at foreldre bør ta en titt over boken før de gir dem til unge lesere.

Oppslag fra Hilda og Fugleparaden. Foto: Cappelen Damn.

Norske superhelter som hangler

Det norske tegneseriemarkedet er lite, og det som har kommet fra norske serieskapere de siste årene har i stor grad vært myntet på eldre lesere.

Dette virker være i ferd med å endre seg, for to nye norske serier kniver plutselig om leserne innenfor to svært gjenkjennelige sjangere: Superhelter og fantasy, henholdsvis serien 7 fra Cappelen Damm, og Egmonts storsatsing Nordlys. 

7 er et samarbeidsprosjekt mellom Ole Bernt Tellefsen, Kristian Landmark, Kenneth Iversen og Regine Toften Holst. Så langt har det kommet to bind, og serieskaperne finner stor glede i å velte seg i klisjeer: Skurkene fra Den sorte orden har navn som Dr. Død, Lillebror og Den sorte enke, og planene deres for verdensherredømme er som hentet ut av en James Bond-film.

Det som starter som en helt vanlig skoledag for trettenåringen Oscar fra Kristiansand, ender med at han blir rekruttert av en hemmelig organisasjon med tilsynelatende uendelige ressurser. Sammen med seks andre i samme alder – alle med hver sin superkraft, tilhørende energifarge og egenskap – blir han nokså raskt satt til å redde verden.

7 kunne hatt fordelen av å legge superhelt-universet til kjente norske trakter, men Karl Johans Minne skole blir raskt byttet ut til fordel for eksotiske Gibraltar, Suezkanalen og Rimini. Serieskaperne går dermed glipp av noe som kunne vært med å gjøre serien spesiell for norske tenåringer, og velger i stedet å konkurrere dermed med en hel rekke lignende serier skapt av store internasjonale stjerner – og der kommer 7 til kort. Selv etter to bøker føles det som om serien knapt er ferdig med introduksjonene. De ulike karakterene er for pappfigurer å regne, og den tekniske utførelsen er på sitt beste gjennomsnittlig. Hvorfor serieskaperne velger å konkurrere på et felt hvor de ikke har et eneste fortrinn, er ikke lett å svare på.

Er Nordlys den første klare eksportkandidaten blant norske tegneserier for ungdommer? Foto: Egmont.

Går Frost i næringen

Der 7 trår feil, gjør Malin Falch det meste riktig. Hun debuterer med første bind i serien Nordlys på Egmont nå i februar, og gjør sin personlige vri på fantasy-sjangeren til en av de mest innbydende seriene jeg har sett på en stund.

I Reisen til Jotundalen møter vi Sonja, en jente fra overklassen i en norsk bygd omkring starten av 1900-tallet. Etter et nattlige møte med den mystiske gutten Espen er Sonja plutselig i en verden hvor det finnes troll og monstre og hvor dyrene kan snakke.

Nordlys startet som en nettserie, og det er tydelig at Falch er inspirert av den visuelle stilen som iblant blir omtalt som disneymanga; én del Disney (i dette tilfellet Frost-filmens nordiske stil) og én del inspirert av japanske tegneserier. Tegningene hennes har sterke farge- og skyggeeffekter som er typisk for digitale tegninger, men de har en varme ved seg som gjør Nordlys til et svært behagelig sted å oppholde seg.

Falch har skapt et interessant persongalleri og en verden som trekker på nordiske landskap og myter. Kanskje er det den første klare eksportkandidaten vi har sett blant norske tegneserier for ungdommer.

Vil de norske bli en suksess?

Med andre ord begynner vi å få et relativt godt utvalg gode tegneserie-serier for barn og unge på markedet. Og selv om de internasjonale produksjonene er i flertall, er det godt å se at forlagene klarer å velge ut serier med gode kvaliteter som også har potensiale til å slå godt an her hjemme.

Kanskje er det også nok til å sikre at barn sakte, men sikkert begynner å oppdage tegneserier igjen. I alle fall om de får litt drahjelp av foreldrene.