Karsten og Petra på grunt vann




Den nyeste, og muligens siste filminstallasjonen i Karsten og Petra-universet holder et merkbart høyere nivå enn tidligere, men undervurderer likefullt småbarns evne til introspeksjon.

Det skulle ikke gå mer enn drøye ni måneder fra den smått problematiske Karsten og Petra lager teater angrep små og store netthinner til det permanent fem år gamle erteriset var tilbake på lerretet igjen. Karsten og Petra på skattejakt er den syvende (og angivelig siste) filmen i rekken, og heldigvis er den også et markant byks i kvalitet sammenlignet med den forrige. Den klarer for eksempel å fortelle en fullt fungerende dramatisk historie, til glede for de av oss som mener landets førskolebarn fortjener sånt. Bare dét gjør at den automatisk har langt mer å by på som pedagogisk verktøy og veikart til mestring for smårollingene.

Videre unngår den for det meste slike sleivete og uredelige løsninger på relasjonelle konflikter som sist gang ga undertegnede både emmen smak i munnen og akutt behov for å skrike inn i en pute. Men det er kanskje mest fordi årets film bortimot utelater de relasjonelle konfliktene fullstendig.

Norges største syntetiske barneoppdrager etter Peppa Gris og Fantorangen er med andre ord fortsatt ikke helt friskmeldt.

Karsten og Petra på skattejakt


Norgespremiere 10.08.2018
Skuespillere: Alba Ørbech-Nilssen, Oliver Dahl, Ivar Nørve, Sigrun Enge, Hilde Lyrån, Janne Formoe, Anna Celine Bredal, Markus Tønseth
Regi: Aurora Gossé, Arne Lindtner Næss
Manus: Birgitte Bratseth
Språk: Norsk
Lengde: 1 t. 22 min.
Produksjonsår: 2018
Distribusjon: SF Norge
Aldersgrense: Tillatt for alle

Karsten og Petra putrer innaskjærs

Samme rollebesetning og regi-team som sist er på plass, men handlingen er flyttet fra Duestien Barnehage til Hvalers skjærgård. Det er sommerferie, og Karsten er med Petra på hytta til bestefaren hennes. Det putres trivelig innaskjærs mens det synges oppdragende om redningsvestbruk og at regnet snart skal gi seg. De naturskjønne, helnorske omgivelsene skaper en fin midtsommersidyll som selv ikke et litt flatt og prosaisk, tv-aktig visuelt uttrykk klarer å ødelegge.

Så finner Karsten en gammel blikkboks skjult i sanden, som viser seg å være begravet for femti år siden av selveste bestefar. En gåte i boksen viser vei videre, både til en skatt og muligens til Alfred, bestefars barndomsvenn som han aldri så igjen etter at de gravde ned skrinet sammen, en magisk sommer for et halvt århundre siden.

Karsten og Petra kosedyr ex machina

Etter dette er historiens fremdrift sikret. Karsten og Petra prøver å løse gåtene, møter hindre på veien, overvinner dem, og gjør således fremskritt mot målet. Vanskeligere trenger det faktisk ikke være. En del av gangene er de til og med nødt til å løse gåtene selv, uten at bestefar eller andre serverer dem svaret på sølvfat, noe som gjør både progresjonen og læringskurven mer fortjent og dermed mer genuin og tilfredsstillende.

Det er likevel fortsatt et par tilfeller av gudommelig inngripen fra barnas kosedyr, selv om de ikke er like graverende som i forrige film. Som billedliggjøring av barnas følelser og tanker fungerer kosedyrene supert, men med fare for at det er noe vesentlig og konseptuelt som har gått meg hus forbi, skjønner jeg virkelig ikke funksjonen til kosedyrene når de aktivt griper inn i handlingen og løser fysiske problemer barna ikke hadde vært i stand til selv.

Riktignok resulterer dette i en av filmens isolert sett mest spennende og skumle scener, der løven kryper inn i en fjellsprekk for å hente ut en flaskepost, skjærer seg på et glasskår så vatten lekker, og utstøter filmens beste replikk, den smått eksistensielle «jeg skar meg og nå tyter jeg ut.»

Hva er funksjonen til kosedyrene når de aktivt griper inn i handlingen og løser fysiske problemer barna ikke hadde vært i stand til selv? Foto: SF Studios.

Ikke én gang utfordres Karsten og Petra til å vende blikket innover og reflektere over hva deres vennskap er.

Karsten og Petra får bedre tekstmateriale

I det hele tatt er det et merkbart høyere nivå på både replikker, karaktertegninger og bihistorier denne gangen, noe det er grunn til å tro at påtroppende manusforfatter Birgitte Bratseth (Knerten, Side om Side) skal ha æren for.

Spesielt sidehistorien med Karstens fjortissøster som er smittet av en slags sykdom med navn «puberteten», og følgelig er trumpete og vrang inntil hun faller hodestups for gutten i iskremkiosken og dermed blir enda mer uutholdelig i sin klissete sverming, er både morsom og søt. Den gretne, gamle mannen som jobber i fyrtårnet er skummel, men har også en troverdig menneskelighet over seg. Så får det heller være at Karstens far nok en gang ikke har annen funksjon i kjernefamilien enn å falle i vannet.

Dessuten gir grepet med at skattejakten også handler om å finne bestefars tapte barndomsvenn – et vennskap som tidvis løper som en parallell til Karsten og Petras – et ekstra lag av patos til historien. Dette forsterkes av den nostalgiske settingen, en perfekt kontekst til å minne oss på at de skjellsettende opplevelsene vi får i barndommens følelse av evig sommer også er forgjengelige. Selv om akkurat dét aspektet kanskje vil rykke mer i hjertestrengene til de ledsagende foreldrene enn i barnas.

Karsten og Petra pirker i overflaten

For i enden av jakten viser det seg selvsagt at den virkelige skatten er (SPOILERADVARSEL) vennskap. At Karsten og Petra kommer til denne erkjennelsen såpass lett som de gjør, er i og for seg ikke noe problem (i motsetning til i forrige film), men man kan kanskje likevel tillate seg å sukke over at filmserien nok engang ikke tar seg bryet med å grave dypere i sitt eget drama.

Det er selvsagt filmskapernes valg hvilken historie de velger å fortelle, og hvilke temaer de vil vektlegge. Men når det er snakk om et kulturprodukt med så bredt nedslagsfelt i en så påvirkelig gruppe som Karsten og Petra – en serie som formodentlig også ønsker å ta målgruppen sin på alvor – føles det likevel som en forspilt mulighet å vise så lite interesse for sine protagonisters indre liv. Lærdommene om vennskap er generelle, eller kommer indirekte, i form av å observere bestefar og Alfreds historie.

Ikke én gang utfordres Karsten og Petra til å vende blikket innover og reflektere over hva deres vennskap er. Ikke én gang settes vennskapet deres på prøve.

Det ville både økt den dramatiske fallhøyden og nerven, og kanskje fått de avsluttende erkjennelsene til å stikke enda dypere, og til og med nyansert dem: Vennskap er en skatt, men det er ikke en selvfølge. Det må pleies og forvaltes for at det skal blomstre og trives.

Karsten og Petras florlette tilværelse møter aldri reell motstand. Foto: SF Studios.

Karsten og Petra får dårlige vekstvilkår

Selv om dette kanskje fremstår som bagatellmessig pirk (og ikke minst er en anmeldermessig kardinalsynd: å kritisere verket for hva jeg synes det bør være, og ikke for hva det er) nevner jeg det likevel siden det føyer seg inn i en systemisk aversjon for indre konflikter som gjør at filmserien for alltid vil være like fanget i et stagnert utviklingsnivå som perma-femåringene den handler om.

For det er ikke til å komme fra at Karsten og Petras florlette tilværelse aldri møter reell motstand. Og uten motstand, ingen vekst. Dette blir aller tydeligst når man ser hvordan de voksne i serien forholder seg til barna. De er prisverdig oppmerksomme mot sine små øyenstener (selv om de salige smilene de gir hverandre over alle nusselighetene ungene finner på også kan vitne om tung egenmedisinering), og mister aldri besinnelsen eller blir urimelige. Men samtidig gjør de voksnes komplette underkastelse for barnas øyeblikkelige velvære også at barna aldri møter seg selv i døra, eller trenger å ta inn over seg konsekvensene av det de gjør. Nei, her er hva barna til enhver tid føler det riktige.

Karsten og Petra og den komplette forakten for privat eiendomsrett

Når bestefar én gang blir streng fordi de klatret opp i et fyrtårn, er det egentlig fordi han ble redd fordi de utsatte seg for fare, og ikke fordi de stakk av fra ham og i praksis brøt seg inn på en annens eiendom og stjal en kikkert. Likeledes, når skattejakten på et tidspunkt viser seg å være en bomtur og «bare» resulterte i andre halvdel av bestefars gamle vennskapsfotografi, og ikke rikdom og berømmelse, blir de aldri konfrontert med den bortskjemte skuffelsen de utviser. Ei heller at denne skattejakten strengt tatt aldri handlet om dem, men om bestefar. Eller at det kanskje finnes viktigere skatter enn de rent materielle (som nevnt en lærdom de kommer frem til slutt, men ikke på grunn av introspeksjon eller emosjonell erkjennelse, mer som et logisk resonnement som bare går opp).

I stedet vil de voksne gjøre det godt igjen ved å gjemme en ny skatt i sanden. Men Karsten og Petra gjennomskuer og blir krenket og vonbrotne over å bli lurt igjen, og tramper trumpete av gårde (sjokolademyntene skatten består av er det i midlertid ikke under deres verdighet å ta med seg). Og foreldrenes reaksjon? Ikke å ta en prat med barna sine om forventninger, eller hvordan man bearbeider følelser som skuffelse, eller at mamma og pappa tross alt bare prøvde å være greie. Nei, kun en felles formening i voksengruppa om at barna nok «glemmer» at de er sure så snart de får tent sankthansbålet.

Les anmeldelse av den forrige Karsten og Petra-filmen:

Det er forskjell på å empatisere med og anerkjenne følelser, og å forfekte at de bør få herje fritt.

Karsten og Petra blir vingeklippet

Jeg sier ikke her at filmen på noen som helst måte bør si at disse følelsene som barn føler ikke er ok å føle ­– alle kan relatere seg til skuffelsen over ikke å finne skatten man hadde håpet på – jeg bare stusser over at man ikke benytter det som et springbrett til å reflektere rundt hvorfor man føler det. Det er forskjell på å empatisere med og anerkjenne følelser, og å forfekte at de bør få herje fritt. Sistnevnte skaper små tyranner som en dag skal vokse opp til å bli store tyranner, og ingen er tjent med foreldre med stockholmsyndrom, knefallende gisler av sine barns luner.

Det er all grunn til å tro at de voksnes (og seriens) unnfallenhet når det kommer til barnas indre liv er gjort med de beste intensjoner (for mye av det motsatte vil tross alt både kunne bli klamt, moraliserende og autoritært). Sannsynligvis er det et utslag av et ønske om å la filmene operere på barnas premisser, og ta deres følelsesliv på alvor.

Men i virkeligheten er det alt annet enn det.

Det er både å undervurdere småbarns evne til introspeksjon, og å vingeklippe mulighetene deres for å vokse.

Denne teksten er produsert med støtte fra Fritt ord og Norsk filminstitutt.