Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Musikalsk frosk med uforløste muligheter

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag, 11 juni 2018

HVOR
Litteraturhuset

Kan en tuba eller et valthorn være en frosk? Klart de kan! Men de som blåser i dem trenger nok et mimekurs først.

↑ Kristin Bolstad har skrevet musikken til figurteaterforestillingen«Eg er ein frosk», fremført av NyNorsk messingkvintett og Sean Bell. Illustrasjon: Daniel Weiseth Kjellesvik

Performanceartisten Kurt Johannesen er en nestor innen norsk performancekunst. I 35 år har han drevet med sine finurlige kunstprosjekter, han har gitt ut en mengde bøker og gjør performancer over hele verden. Selv har jeg hatt stor glede av bøkene hans med ulike Øvingar: Bak eit brød som ser ut som eit fly. Eller: Et tusen frø og drikk eit stort glas vatn. Gå så ut og legg deg i sola. Eller: Førestill deg at du er ein stein og at steinen er deg. Ta den tida du treng.

NyNorsk Messingkvintett har tatt for seg én av Johannesens bøker, Eg er ein frosk, gitt ut på Johannessens eget forlag og som barnebok på Omnipax i 2010 i samarbeid med illustratøren Øyvind Torseter. Komponist Kristin Bolstad har i all hovedsak tatt utgangspunkt i boka om frosken (men også Johannessens bok Det) og laget en musikalsk fortelling for messingkvintett og kontratenor av materialet. I utgangspunktet en match som kan passe Johannesens univers godt.

Eg er ein frosk


Barneforestilling med figurteater for messingkvintett og kontratenor

Musikk av Kristin Bolstad etter boka «Eg er ein frosk» av Kurt Johannessen

Med NyNorsk Messingkvintett og kontratenor Sean Bell

Urfremføring 27. mai kl 14 på Litteraturhuset i Oslo

Spennende hendelser

Boka Eg er ein frosk er bygd opp av en tekst med setningsdeler som gjentas og utvides for hvert oppslag: «Eg er ein frosk / Eg er ein frosk som akkurat skal til å ete / Eg er ein frosk som akkurat skal til å ete ei fluge (…)» Det ender opp med elefanter som kan danse og drømme om rare hatter som svever over et tårn ­­– en surrealistisk og filosofisk historie som gjør at tanken springer. Innholdsmessig er den ikke ulik måten barn dikter impulsive historier på. Da er ingen ting umulig.

Det er ingen tvil om at det finnes spennende sceniske muligheter i denne teksten, men slik forestillingen er nå, viser den først og fremst det uforløste potensialet. Noe av problemet har med utøvernes kompetansefelt å gjøre: Man skal vite hva man gjør når man setter opp en figur- og musikkforestilling utelukkende med aktører som i utgangspunktet er musikere.

Det begynner spennende. Kravlende, krypende og maivarme oslobarn finner seg til rette i Wergelandsalen i Litteraturhuset i Oslo, og kontratenor Sean Bell kommer inn og synger ordet «frosk» om igjen og om igjen. Én etter én entrer musikerne scenen, de akkompagnerer Bell med klanger som gir assosiasjoner til noe stort, noe rart og noe insektaktig. Musikerne sleper notestativene etter seg – gøy! – og alle er kledd i pysj. Hvorfor får vi aldri vite. Med så mange spennende hendelser i musikken, er dette definitivt ingen nattafortelling.

Musikere i komfortsonen

Kvintettens funksjon er å spille frem teksten og bistå med figurteater. I dette ligger det et stort og uforløst potensial. Fantastiske musikere metter fortellingen med klanger som er så spennende at barna sitter som tente lys – og det gjør de bare når det er musikken som råder grunnen. Med én gang musikerne forsøker å agere som skuespillere, forsvinner noe av konsentrasjonen hos barna, og musikerne må jobbe hardt for å få den tilbake igjen.

Potensialet ligger i instrumentenes sceniske muligheter. Hvordan beveger en trompet seg? Hvordan ler den? Hva gjør den i møte med en elefant? Hvordan dette høres ut, kan disse musikerne helt sikkert spille frem i søvne. Men en bevisstgjøring hos utøverne av typen «er jeg musikeren eller er jeg instrumentet nå» kan åpne mange mulighetsrom for en forestilling som denne. Hvordan høres en redd trombone ut? Hvordan ser den ut?

Saken er at musikerne mister barnas oppmerksomhet når de beveger seg utenfor sitt kompetanseområde. Kroppsspråket blir et annet når de skal agere enn når de spiller instrumentet sitt. Mye forestillingsenergi kan beholdes på å gjøre noe med dette.

Samtidig blir det mer enn en historie om frosken når tubaisten gjentatte ganger diskret forsøker å stille seg i midten av rommet. Kanskje han tenker at han er midtpunktet? Kontratenoren setter ham mildt på plass, men dette uforløste ønsket roter til forestillingen og er ett av mange elementer som bidrar til en løs dramaturgi.

Trekker barna inn i landskapet

Johannessens tekst om frosken som «skal til å ete ei fluge og ein elefant som kan danse og drøyme om rare hattar som svever over eit tårn (…)» er underordnet i denne forestillingen.  Teksten synges sammenhengende av Sean Bell, men den er vanskelig å få med seg. Fra forfatterens side er det en tekst med en helhet som krever konsentrasjon hos den som leser eller lytter, da den består av stadig nye og surrealistiske elementer. I forestillingen drukner disse konseptuelle sprangene i det at det skjer for mange ting på en gang.

Forestillingen har også elementer av figurteater. Figurer hentet fra boken (en frosk, en gris, kaffikopper) hentes opp fra en sekk av musikerne og festes til en tavle som står plassert på scenen. Men en bør ha lest boken for å skjønne hvor alle figurene kommer fra. Det er lekent håndtert av musikerne, men i stor grad uten sammenheng for publikum.

Kontratenor Sean Bell gjør en solid jobb som forestillingens fortellende stemme.  Fra første øyeblikk oppretter han en god kontakt med publikum, og han sitter interessert og iakttar barna når han i noen passasjer ikke er på scenen. Som om han leter etter noe i dem, det er en oppriktighet i fremtoningen hans, noe som gjør at vi umiddelbart tror ham når han synger at han er en frosk (dog i pysj). Måten han håndterer ordene «pust» og «stein» på trekker barna inn i landskapet som spilles og synges frem.

Trenger et puff i overskridende retning

Forestillingen trenger en dramaturg, særlig i forhold til tekstmaterialet som synges (man kan ikke forvente at barna har lest denne boken). Hva vil denne forestillingen? Spør man et barn hva dette handler om, vil svaret trolig være «en frosk» eller «en som er en frosk». Det unike i den springende historien kan i større grad utnyttes. Teksten er full av muligheter, det samme er både sanger og instrumenter. Hvordan høres det ut når kaffikopper begynner å le?

Og skal en først være sjangeroverskridende, kan en like gjerne se til alle performancekunsten. Der er mulighetene uendelige for en kvintett som viser at de har lekenheten med seg, men som kanskje trenger et puff i en overskridende retning.


Stikkord:
· · · · · ·