Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Når museer vil gi barn og unge en stemme

KATEGORI

SJANGER

Intervju, Reportasje,

PUBLISERT

tirsdag 13. oktober 2020

Stadig flere museer etterlyser kritikk fra barn og unge. Hvordan få de unge til å våge å snakke fritt?

↑ Fra en kartworkshop for ungdom i prosjektet «Ung i Land». Foto: Randsfjordmuseet.

Kan barn og unge spille en rolle i kritikk av kunst og kultur? Dette ble diskutert på et seminar i regi av Norges museumsforbund, der hovedmålet var å finne ut hvordan andre museer enn kunstmuseer kan få økt oppmerksomhet. Flere av innleggene handlet om å gi stemme til barn og unge.

I Museumsforbundets eget prosjekt Unge Kritikere henvendte de kulturhistoriske museene seg direkte til barn og ungdom for å få utstillingskritikk. Museene ønsket å få innblikk i hvordan utstillingene kunne bli mer aktuelle for en yngre målgruppe. De håpet i tillegg å bruke de unges stemmer for å nå ut til et bredere publikum. Hvilke erfaringer gjorde de seg i prosessen? Er det plass til barn og unge i kritikkens verden?

Blant prosjektene som ble presentert handlet flere om å gi stemme til barn og unge.

Mer museumskritikk!


Seminar i regi av Museumsforbundet og tidsskriftet Museumsnytt.

10. september 2020, Interkulturelt Museum, Oslo.

Formålet var ta temperaturen på kulturkritikkens tilstand, særlig utfra prosjektene Unge kritikere og KAM (Kritikk av museumsutstillinger), som begge ble gjennomført for å utvikle og spre kritikk som sjanger.

Hovedtema for seminaret var økt synlighet for museene i samfunnsdebatten. De fleste anmeldte utstillinger er kunstutstillinger, men hva med natur- og kulturhistoriske museer? Hvorfor blir de så sjelden gjenstand for offentlig samtale om utstillingenes kvaliteter, og hvordan museene bidrar til meningsdannelse?

Bidragsytere på scene og nett: Signy Norendal, Liv Ramskjær, Kjell Lars Berge, Christine Haugsten Ellefsen, Anne Elin Kleva, Bernhard Ellefsen, Per Magnus Finnanger Sandsmark, Mode Steinkjer, Carline Tromp, Per A.D. Jynge, Trond Erik Bjorli, Amy Koppen Padgett, Sigrid Tveiten Roholdt, Christer Dynna, Maja Museum, Veslemøy Østrem, Cecilie Asker, Oda Bhar og Helle Christine Ravn.

Les mer om programmet og prosjektene her:

https://museumsforbundet.no/nyheter/mer-museumskritikk-unge-kritikere-museumsforbundet-kam-museumsnytt/

Kjell Lars Berge er professor i retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO. Foto: Annica Thomsson / Forskning.no

Unges kritikk viktig for demokratiet

Seminarets første innleder var Kjell Lars Berge, professor i retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO. Han mener å se en tendens til at unge deltar mindre i offentligheten enn før, og spesielt innen kritikk. Berge foreslår at kritikk må inn i skolen, for at det skal bli en trygg arena for unge.

– På lærerplanen fra 2006 ble det forventet at elevenes skriftlige og muntlige ferdigheter, samt deres leseevner, måtte bli bedre for at de skulle kunne delta mer aktivt i samfunnet,.

Berge mener at det er essensielt å få de unge på banen, og at dette er selve bærebjelken i et demokratisk samfunn.

– Samfunnet er mer komplekst enn noensinne og det kreves mer av de unge for å delta. Det er ikke lett for dem å ta ordet, snakke eller skrive slik voksne forventer av dem. Kritikerne må tilskrives autoritet, slik at vi andre kan lytte til dem og få kunnskap til å selv ta gode valg. Følgelig er det ikke hvem som helst gitt å bli kritiker.

Det kreves mer enn før av de unge for å delta. Det er ikke lett for dem å ta ordet, snakke eller skrive slik voksne forventer av dem.

Ifølge Berge er kritikerens rolle som samfunnsoppdrager, både gjennom negativ og positiv omtale, ikke nødvendigvis en lett posisjon for noen å innta. Han mener at ved å koble skolene på kritikermiljøet, eller å få opp deltagelsen i de politiske ungdomsorganisasjonene, kan vi hjelpe den unge generasjonen til kritisk tenkning.

– Kritikeren skal bidra til å utvikle kvaliteten på det de kritiserer. Utfordringen er å være saklig, redelig, tøff, tydelig og kunnskapsorientert.

Når det kommer til museumskritikk, mener Berge at prosjektet Unge Kritikere var et skritt i riktig retning, og at valget av metode fungerte godt.

– Ungdom og barn må få være kritiske, diskuterende og reflekterende, også når det gjelder hva som skjer på museer, sier Berge.

Utfordringen er å være saklig, redelig, tøff, tydelig og kunnskapsorientert.

Utstillinger og familieopplegg bør i mye større grad møtes med kritikk og evaluering.

Museene vil lytte til de unge

I prosjektet Unge Kritikere ønsket Norges museumsforbund å lage en verktøykasse for hvordan man kunne engasjere barn og unge til å utøve museumskritikk. Prosjektet skulle berøre institusjonskritikk, utstillingskritikk, kritikk av formidlingsaktiviteter til barn og en integrering av barns kritikk av utstillingskonsepter.

I en rapport som ble utgitt av Norges museumsforbund i forbindelse med prosjektet skriver Liv Ramskjær, generalsekretær i Norges museumsforbund:

– Museenes utøvelse av sitt samfunnsoppdrag kommer tydeligst til syne i utstillinger og familieopplegg, og disse bør i mye større grad møtes med kritikk og evaluering. Dette kan gjøres ved utstillingskritikk i mediene, men også gjennom samtaler mellom barn og unge. Disse samtalene vil bli viktige på andre måter enn samtalene mellom voksne.

Liv Ramskjær er generalsekretær i Norges museumsforbund. Foto: Museumsforbundet.

Anne Elin Kleva. Foto: Privat / Twitter.

Barn og ungdom utgjør 25 prosent av museenes besøkstall og bør derfor ha rett til en mening om og innflytelse på hva som skjer i museene. Men hvordan de unge får utøve sin museumskritikk kan variere veldig. I samme publikasjon skriver Anne Elin Kleva, skolerådgiver Redd Barna:

– Medvirkning er å ha innflytelse. Hvis museer inviterer barn og unge inn for å få tilbakemeldinger om museenes utstillinger, må innspillene bli tatt på alvor og fulgt opp i museenes videre arbeid.

Hvis museer inviterer barn og unge inn, må innspillene bli tatt på alvor og fulgt opp i videre arbeid.

Deler av prosjektgruppen bak Unge Kritikere på befaring hos Borgarsyssel museum i 2019. Fra venstre: Amy Koppen Padgett (Museum Stavanger), Anne Elin Kleva (Redd Barna), Christine Haugsten Ellefsen (Borgarsyssel Museum) og Helle Ravn (Museumsforbundet). Foto: Museumsforbundet.

Christine Haugsten Ellefsen. Foto: Litteraturhuset i Fredrikstad.

Å utforske på egen hånd

Et eksempel fra Unge Kritikere var delprosjektet «Borgarsyssel: Unge stemmer i gamle hus» ved Borgarsyssel Museum i Sarpsborg. Her tilrettela formidler Christine Haugsten Ellefsen for at barna skulle bidra med kritikk av museets formidling. Museets mål var å gjøre utstillingene mer relevante for barn og unge.

– Først lot vi ungdommen oppleve husene og interiørene med en guide. Deretter gjorde vi noe så radikalt som å låse opp dørene for ungdommen, slik at de kunne gå rundt alene uten tilsyn, forteller Ellefsen.

Ifølge prosjektets konklusjon hadde ungdommen størst utbytte av å utforske museet uten omviser, i grupper hvor de kunne dele egne tanker og kunnskap seg imellom.

Oppgavene elevene fikk var å sammenligne disse to erfaringene og notere hvordan de opplevde det hele. Ifølge Ellefsen var det i første fase utfordrende å få respons fra ungdommene, men etterhvert som tilliten økte ble det mer rom for ærlig respons.

– Det var veldig fine prosesser og samtaler. De unge sa at de aldri ville vært hos oss av fri vilje utenom skolen, men at det var fint å få slippe til og bli spurt.

Ungdommene hadde størst utbytte av å utforske museet uten omviser, i grupper hvor de kunne dele egne tanker og kunnskap.

Museenes sanselige erfaringsrom kan åpne opp for ny tenkning som ikke er basert på kunnskap, men egen erfaring.

Tillit og tid til ungdommen

Ellefsen påpeker at tematisering av kritisk tenkning for unge i dag ofte er redusert til skriftlig materiale gjennom skoleverket.

– Museenes sanselige erfaringsrom kan hjelpe til å åpne opp for ny tenkning som ikke er basert på kunnskap, men egen erfaring, mener hun.

Som en nøkkel til suksess trekker Ellefsen frem viktigheten av tillit og tid mellom prosjektgruppen og ungdommen. Hvem vil vel kritisere noen man ikke er trygg på?

– Det var vanskelig for ungdommene å forstå at dette ikke var en oppgave de skulle bli vurdert på, men heller at de skulle vurdere oss.

Ved Borgarsyssel museum ønsker man å bruke ungdommens tilbakemelding til å konkretisere formidlingsgrep rettet mot fremtidens publikum.

Fra Borgarsyssels utstilling «Sanselige Snekkenes», der et kjøkken fra 1700-tallet er rekonstruert for lukt, hørsel, syn og berøring. Foto: Christine Haugsten Ellefsen.

Ville museet omfavnet kritikken om den ikke var initiert av museet selv?

Om sin egen erfaring med prosjektet Unge Kritikere sier Ellefsen:

– Det var veldig fint. Slike prosjekter er med på å gjøre museene til de demokratiske og tilgjengelige institusjonene som de faktisk skal være.

Prosjektet ved Borgarsyssel museum viser at ungdommens tilbakemelding kan hjelpe et museum til å tilrettelegge for gode opplevelser. I dette tilfellet ble ungdommens kritikk gitt direkte til museet selv. Men ville museet omfavnet denne kritikken om den ikke ble initiert av museet selv, men heller vært en del av den offentlige debatten?

Det er mange måter å gjøre ungdom kjent med en museumsutstilling på. Her «utsettes» en gruppe skoleelever for tradisjonell omvisning ved Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Foto: Christine Haugsten Ellefsen.

Christer Dynna. Foto: Museumsnytt.

Ungdom skeptiske til Instagram

Prosjektene Unge Kritikere og KAM (Kritikk av museumsutstillinger) møtte hverandre i kritikken av utstillingen Meg på Hadeland folkemuseum. Den etablerte kunstkritikeren Christer Dynna ble invitert av KAM til å legge ut sin kritikk på Instagram, mens elever fra medielinjen på Hadeland videregående skole stilte for Unge Kritikere.

– Det var i utgangspunktet vanskelig å få ungdom til å stille opp. Vi endte til slutt opp med å avtale direkte med en lærer på skolen, og sørge for at elevene fikk bruke skoletiden. De fikk også betalt for oppdraget. Siden det foregikk i skoletiden måtte vi gi dem klare rammer for innhold og form på oppgaven, forteller Sigrid Tveiten Roholdt, tidligere formidlingsansvarlig ved Hadeland Folkemuseum.

Det var i utgangspunktet vanskelig å få ungdom til å stille opp.

Ungdommen selv mente først at Instagram slett ikke var noe ideelt forum for å bedrive kritikk.

Oppdraget var å vurdere utstillingen Meg, som handler om unge mennesker med mangfoldig bakgrunn. Tanken var å bruke museets Instagram-kanal, der også Christer Dynnas kritikk for KAM skulle publiseres.

– Hensikten med å bruke Instagram var at det er en selvpubliserende kanal, med mulighet for respons der og da. Muligens lå det noen muligheter i akkurat dette formatet til å endre kritikken? Kanskje man kunne treffe et nytt publikum, forklarer Dynna.

Sigrid Tveiten Roholdt. Foto: Ullensaker museum / MiA.

Oversiktsbilde fra utstillingen «Meg» på Hadeland folkemuseum, tatt av ungdommene selv. Foto: Skjermdump fra Instagram.

Maja Leonardsen Musum. Foto: Privat / Dagsavisen.

Fra museets side fantes det et ønske om å teste ut Instagram som plattform. Interessant nok mente ungdommen selv at det slett ikke var noe ideelt forum for å bedrive kritikk. I ettertid betegner både Roholt  og utstillingens prosjektleder Maja Musum prosessen som skummel og krevende.

– Ungdommenes Instagram-poster gjorde det bra. De leverte etter premissene våre. Skulle vi fått mer eksperimentelt innhold fra ungdommen, ville det ha krevd at vi selv var mer tilstede. Skulle de vært mer frie, måtte vi ha lagt inn mye hardt arbeid.

Fra utstillingen «Meg» på Hadeland folkemuseum, bilde tatt av ungdommene selv. Foto: Skjermdump fra Instagram.

Skulle vi fått mer eksperimentelt innhold fra ungdommen, ville det ha krevd at vi selv var mer tilstede.

Fra utstillingen «Meg» på Hadeland folkemuseum, bilde tatt av ungdommene selv. Foto: Skjermdump fra Instagram.

Her hadde vi en voksen mann som kan kunstkritikk, men ikke Instagram. Ungdommen kunne Instagram, men ikke kunstkritikk. Det kunne blitt mer synergi.

Voksne digitalt nysgjerrige

Den voksne kritikeren Dynna synes Instagram ga ham nye muligheter til å poste film, bilde og tekst samtidig. Samtidig ser han svakheter ved prosjektet.

– Postene ble lagt på museumsforbundets egen side. Dette innebar muligens at det ikke ble mange unge lesere, eller lesere som var nye når det gjaldt å lese kunstkritikk. Jeg opplevde ikke kanalen som noe springbrett ut til et større publikum. I tillegg må nok formen etableres bedre før man kan kalle dette en anmeldelse på Instagram.

Prosjektgruppen ved Hadeland folkemuseum mener også at prosjektene kunne ha blitt mer fruktbare ved å utnytte mulighetene som lå i Unge Kritikere og KAM.

– Her hadde vi en voksen mann som kan kunstkritikk, men ikke Instagram. Ungdommen kunne Instagram, men ikke kunstkritikk. Det kunne blitt mer synergi ved å utforske disse mulighetene, sier Musum.

Dynna trekker også frem det uheldige i at elevene ble bedt om å kritisere sin egen oppdragsgiver i prosjektet.

– Ungdommen hadde muligens sluppet seg mer løs og uttrykt seg friere i sitt eget språk hvis oppdraget kom fra noen andre, eller ble initiert av meg, mener Dynna.

Jeg opplevde ikke den kanalen som noe springbrett ut til et større publikum.

De unge kritikerne som deltok i MEG-prosjektet: Jakob (18), Vetle (17), Kasper (18), Elise (18) og Hermela (17). Nils Jørund (17) var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Randsfjordmuseet.

Fange opp kritikken

Musum var også bekymret for at bruken av Instagram ikke skulle fungere troverdig.

– Jeg tenkte som prosjektleder på utstillingen at det kom til å virke krampaktig. Litt sånn at man tenker ungdom, Instagram, ferdig. Jeg endret mening om dette underveis. Men det jeg fortsatt synes at vi ikke var gode på, var å følge opp kritikken vi fikk der og da. Med Instagram har man jo faktisk den muligheten.

Dynna påpeker at det som skrives på internett aldri blir borte. I noen tilfeller kan dette utgjøre et hinder for å våge å bringe meningene sine ut, i den store offentligheten som sosiale medier utgjør.

Fra utstillingen «Meg» på Hadeland folkemuseum, bilde tatt av ungdommene selv. Foto: Skjermdump fra Instagram.

Utdrag fra Instagram-kritikk av Elise (18) og Hermela (17): «Vi likte at det var stille i rommet, dette ga en følelse av respekt til historiene deres. (…) At lyset fokuserte på hver enkel person (…) ga oss en følelse at dette er viktig. Dessverre er det litt mye tekst, som er skrevet med samme skrifttype. Tips: Tydeligere avsnitt, uthev ordtak/viktige setninger.»

På seminaret stiller Kulturtankens Kristin Stoltz Thomassen følgende spørsmål til prosjektgruppen:

– Hadde dere noen dialog med de unge om valg av kanal for kritikken? Instagram er jo en voksen kanal, mens unge er større brukere av TikTok og Snapchat. Hva skal til for at flere kan få lyst til å kritisere, uten at de er engasjert av museet?

Dynna forteller at det ble kjørt en innsalgsrunde fra museet til ungdommen, og de endte med å velge Instagram, fordi museet allerede hadde en konto.

– Dessuten lå vår kompetanse i bruk av denne kanalen, supplerer Roholdt.

– Ungdommen burde kanskje fått vurdere kritikkens suksess med noe som baserte seg på de sosiale medienes premisser, slik som likes og delinger. Skoleelever i dag har en tendens til å gjøre akkurat det de blir bedt om, i dette tilfellet å skrive en formal kritikk, utfyller Dynna.

Fra utstillingen «Meg» på Hadeland folkemuseum, bilde tatt av ungdommene selv. Foto: Skjermdump fra Instagram.

Fra Periskops eget videokritikkprosjekt med ungdommer fra Drømtorp vgs i Ski, filmet i februar 2020. Her møter de kunstneren Sayed Sattar Hasan på Grønland i Oslo. Foto: Oda Bhar.

Målet var hele tiden å nærme seg en situasjon der ungdom får snakke på egne premisser.

Periskops erfaringer

Erfaringene fra Hadeland folkemuseum ligner mye på utfordringene Periskop opplevde i det pågående prosjektet Periskop-samtaler. Periskops redaktør Oda Bhar forteller at en av målsetningene har vært å gi ungdom mulighet til å dele erfaringer om kunst i det offentlige rom. Prosjektet har hittil hatt tre faser, og filmene er blant annet delt på Instagram.

– Vi begynte med å lage raske kortkritikker, men oppdaget at det var vanskelig for ungdom å komme på annet enn det de nettopp var blitt fortalt, når de bare hadde et par setninger å gjøre det på. Deretter forsøkte vi å lage korte, scriptede samtalefilmer, det vil si at en ungdom og en kunstner hadde forberedt seg på et tema, og snakket om det de hadde planlagt. Dette kom det mye interessant ut av, men det ble kanskje litt stivt. I tredje fase gjorde vi dybdeintervjuer, og klippet sammen høydepunkter til mer redigerte filmer. Målet var hele tiden å nærme seg en situasjon der ungdom får snakke på egne premisser, sier Bhar.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Periskops redaktør Oda Bhar. Foto: Carsten Aniksdal.

De fire ungdommene fra Drømtorp vgs som deltok i tredje etappe av Periskops samtaleserie om ungdom og kritikk. Foto: Carsten Aniksdal.

Nøye kuratert selveksponering

En viktig erfaring fra Periskops prosjekt var at ungdom ikke nødvendigvis er så selveksponerende som voksne liker å tro. Bhar forteller at ungdommene i siste runde, som alle var medieelever fra Drømtorp videregående skole i Ski, stort sett hadde private brukere i sosiale medier, og bare i liten grad delte ting offentlig. Flere fortalte at de brukte kontoene mest som en inngang til å betrakte andre, eller dele nøye kuraterte bilder selv.

– Vi opplevde at ungdommene synes det var en trygg ramme at innleggene ble delt fra Periskops konto. Vi startet vår Instagram-konto mye for å nå en yngre aldersgruppe, og vi har inntrykk av at det er flere unge som følger oss der, enn på de vanlige nettsidene våre, forteller Bhar.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

En viktig erfaring var at ungdom ikke nødvendigvis er så selveksponerende som voksne liker å tro.

Å utføre kritikk av den som har invitert deg inn, er en vanskelig posisjon å befinne seg i.

Idealet om fri tale

En mulig konklusjon på seminaret, er at selv om museene ønsker å bruke unge stemmer til å utøve kritikk og styrke tilbudet til denne målgruppen, er det viktig å gjøre det på ungdommens egne premisser. I så fall er det behov for å skape tillit og være lydhør. Ungdom er heller ikke de eneste som kan formidle til annen ungdom.

Å gi ungdom autonomi og autoritet i museums- og kunstkritikken, kan være en god begynnelse. Å utføre kritikk av den som har invitert dem inn, er en vanskelig posisjon å befinne seg i. Det er viktig at museene og institusjonene som initierer samarbeid med ungdom, forstår sin posisjon og er villig til å hegne om ungdommens krav på personvern og frihet. Først når vi klarer å fylle kløften mellom de voksnes forventninger og ungdommens prestasjoner, kan de våge å snakke fritt.

Fra seminaret «Mer museumskritikk!» på Interkulturelt museum i Oslo, 10. september 2020. Foto: Museumsforbundet.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·