Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ninjababy: Morsom sex og manglende morsinstinkter

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 19. januar 2021

En uønsket graviditet er blitt rørende og røff komikk i filmen «Ninjababy».

↑ Ninjababy dukker opp som en animert figur i Rakels indre monolog. Foto: Motlys / Arthaus.

Rakels graviditet er ikke bare uønsket. Hun vet ikke om den engang. Ikke før hun er seks måneder på vei, og abort ikke lenger er et alternativ.

Hun er 23, og til ære for dem som allerede nå sier «det der tror jeg ikke på!» kan det anføres at jo, det hender at magen ikke vokser noe særlig før i siste trimester. Rakel (Kristine Kujath Thorp) begynte dessuten med p-piller omtrent på den tiden unnfangelsen fant sted, og for mange endrer syklusen seg radikalt med den type prevensjon. Og ikke minst: Rakel er ikke en type som lytter noe særlig til kroppens signaler, om det ikke er akutt.

Rakel er ikke en type som lytter noe særlig til kroppens signaler, om det ikke er akutt.

Ninjababy


Norsk spillefilm med animerte sekvenser

Regi: Yngvild Sve Flikke

Manus: Johan Fasting

Basert på boka «Fallteknikk» (2011) av Inga H. Sætre

Lengde: 113 minutter

Passer for ungdom og voksne

Foreløpig aldersgrense 12 år

Åpningsfilm på Tromsø Internasjonale Filmfestival (heldigital utgave 2021) 18. januar. Ordinær premiere 26. februar.

Distributør: Arthaus

Skuespillere:

  • Rakel: Kristine Kujath Thorp
  • Mos: Nader Khademi
  • Pikk-Jesus: Arthur Berning

Regissør og skuespillere har klart å overføre det umiddelbare, keitete, komiske og voldsomme og ømme ved en one night stand – som kanskje blir til flere.

Hvem er faren?

Det hender for eksempel at lysten på sex er akutt. Hun lå med Mos (Nader Khademi) fordi han luktet smør, og med Pikk-Jesus (Arthur Berning) fordi han maste så innmari. Navnet fikk han fordi samkvemmet må sies å ha vært vellykket. To kandidater til farsrollen, altså. Den ene liker hun veldig godt, den andre er, vel, Pikk-Jesus.

Men så er det jo slik at man ikke alltid har sex for forplantningens skyld. Rakel har det definitivt ikke. Hun har sex fordi hun har lyst.

Regissør Yngvild Sve Flikke (Kvinner med for store herreskjorter) har sammen med skuespillerne klart å overføre lyst og ekstase – det umiddelbare, keitete, komiske og voldsomme og ømme ved en one night stand – som kanskje blir til flere. Men den er kommet i stand på grunn av ønsket om å ha sex, og ikke nødvendigvis et ønske om tilhørighet utover det.

Forelska? Nader Khademi og Kristine Kujath Torp i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.

Ikke-spekulativ filmsex

Det ene utelukker ikke det andre, men filmsex ser oftest annerledes ut. Misjonærstilling. Hun nederst. Litt frekkere om hun er øverst. Han trekker seg ut i det øyeblikket orgasmen er over. Er det snakk om hodeløs lidenskap, så står de kanskje. Men veldig, veldig sjelden havner paret stønnende og prustende opp ned på toalettet før de ramler ut i entreen.

Det gjør de her. Og ikke et øyeblikk snakker vi spekulativ nakenhet. Scenene er ikke engang særlig sexy, samtidig som det ikke er noen tvil om at de to som holder på har det aldeles utmerket.

Disse scenene er viktige, ikke bare fordi de representerer et brudd med den tradisjonelle filmsexen, men fordi de er en kontrast til senere situasjoner: Én der Rakel har sex utfra ønsket om at det skal bli ekstatisk, men ikke blir det, fordi både hun og partneren er på et helt annet sted emosjonelt der og da. Og én der hun er i ferd med å knytte et sterkere bånd, en dypere samhørighet, og tilnærmingen blir annerledes.

Scenene er ikke engang særlig sexy, men det er ingen tvil om at de to som holder på har det aldeles utmerket.

Arthur Berning som Pikk-Jesus i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.

Rakel har aldri gredd håret bak, hun har konstant, halvfet sovesveis, hun er alltid sent ute.

Null morsinstinkt?

Gravide kvinner i filmfortellinger følger vanligvis en nokså fastlagt kurve. Selv om graviditeten i utgangspunktet skulle være uønsket, vil kvinnens morsinstinkt våkne til liv i løpet av nitti minutter. Hun kommer til å forstå det. Hun er født til oppgaven.

For Rakel er det ikke sånn. Hun har «null lyst» til å være mor. Hun er ikke klar for det nå, og det er slett ikke sikkert hun kommer til å være klar for det senere. Rakel har aldri gredd håret bak, hun har konstant, halvfet sovesveis, hun er alltid sent ute, hun river på seg de klærne som ligger slengt på hybelen, er impulsiv.

Men hun er til stede i øyeblikket, når hun snakker med folk eller tegner. Når hun lar blyanten fare over papiret dukker den hun kaller en «fuckings ninjababy» opp, i animert versjon. Og byr på argumenter og innfallsvinkler til situasjonen hun – de, begge to! – er i.

Rakel (Kristine Kujath Torp) og Mos (Nader Khademi) i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.

Basert på tegneserieroman

Det er Inga H. Sætre som står for animasjonen, og Ninjababy er inspirert av hennes tegneserieroman Fallteknikk fra 2011. I den var hovedpersonen yngre, og problemstillingen ble dermed annerledes.

I Ninjababy berøres det unevnelige, nemlig mangelen på ønske om, endog vilje til, å bli mor, samtidig som hovedpersonen på ingen måte er samvittighetsløs. Den animerte ninjababyen representerer Rakels indre samtale med seg selv, der babyen ikke bare selvfølgelig gjerne vil bli født, men også vite hva slags liv han (i animasjonen er han en gutt) kommer til å få etter å ha trukket sitt første åndedrag. Skal han bo på Rakels hybel? Hvem er faren hans? Skal han adopteres bort? Til hvem? Hvis de er rike, kan de kjøpe alt han trenger.

Anmeldelsen fortsetter etter anbefalingene og bildet.

Den animerte ninjababyen representerer Rakels indre samtale med seg selv.

Kristine Kujath Torp og Tora Dietrichson i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.

Tv-reportasje-estetikken står ikke i veien for handlingen, men gjør heller ingenting for å løfte den.

Snublende parodi

Og akkurat her snubler Ninjababy i sine parodiske virkemidler og faller litt utenfor eget toneleie. Vordende adoptivforeldre presenteres som om de vil ha au pair og ikke barn. Scenen mangler den umiddelbare, men nyanserte diskursen som ellers setter sitt fine preg på filmen.

Og skulle jeg pirke på én ting til, så må det være at Ninjababy tross animasjonen ikke har noen egen, visuell signatur. Det er proft, ingenting er galt, klipp og lyd er utmerket, men det er lite eller ingenting i bildene som sier film. Tv-reportasje-estetikken står ikke i veien for handlingen, men gjør heller ingenting for å løfte den.

Mos (Nader Khademi) og Rakel (Kristine Kujath Torp) i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.

Kristine Kujath Torp som Rakel i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.

Kristine Kujath Thorp har et ansikt som kameraet elsker, og bruker det med stålkontroll på mimikk og stemme.

Thorp er suveren

Det virkelige løftet heter imidlertid Kristine Kujath Thorp. Hun har et ansikt som kameraet elsker, og bruker det med stålkontroll på mimikk og stemme. Som type fremstår hun sterk og klar i rollen, og kanskje vil man spørre seg hvor man har sett henne før?

Hun er sist sett i krigsdramaet Den største forbrytelsen som Ragnhild Boyesen, kona til Jakob Oftebros rollefigur Charles Braude. Dette en rolle av en helt annen karakter. Den unge kvinnen gifter seg inn i en jødisk familie, og møter først andre verdenskrig med vantro, men fatning. Prøvelsene er imidlertid hardere enn hun har forutsett. Thorp spiller både forelskelsen og alvoret med fine, gripende nyanser.

Om castingansvarlige landet over – eller hvor som helst, for den saks skyld – kjenner sin besøkelsestid, får Kristine Kujath Thorp et langt og mangslungent liv på lerretet. Hun har også andre talenter, og debuterte ifjor som sakprosaforfatter for barn med boka Hjelp småkrypene, som hun også illustrerte.

Rundt seg i filmen har Thorp et fint ensemble der særlig Nader Khademi skal nevnes. Han har vist i flere roller at han har usedvanlig god timing og er i stand til å være nyansert både når han er høylytt og når han er lavmælt. Som når han er fotballspilleren Mons i Heimebane, lagets klovn, men også fornuftens stemme. Eller i finansthrilleren Heksejakt, der han tilsynelatende er en god kompis, men også feig og ynkelig.

Kristine Kujath Thorp debuterte ifjor som sakprosaforfatter for barn, med den miljøbevisste boka «Hjelp småkrypene» (2020). Foto: Ena forlag.

Det går bra, men ikke på den tradisjonelle film-måten.

Den beste slutten

Men hvordan går det med ninjababyen og moren? Igjen utmerker Ninjababy seg med en slutt som er sjeldent kompromissløs for en kvinnelig hovedrolle. Det går bra, men ikke på den tradisjonelle film-måten.

Ninjababy er en historie der mange må gi avkall på noe, men kanskje får de dermed noe annet, som de ikke engang visste at de ønsket seg. Dette er en film som er mer ettertenksom enn den kan virke ved første øyekast, og det står det stor respekt av.

Kristine Kujath Torp som Rakel i «Ninjababy». Foto: Motlys / Arthaus.
Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·