Noen selger kakelodd for å finansiere skoleturen. Andre kan finansiere den med kremjobb for Kulturrådet.




Den generøse pengebruken til Kulturrådet hadde framstått mer rettferdig dersom det å bli en «litteraturskapende klasse» hadde vært litt mer som å vinne i lotto.

Kulturrådet har satt av 4,4 millioner kroner til forfattere og illustratører som vil bidra til «Litteraturskaping med barn og unge». Fire skoleklasser skal vurdere hver sin omgang av søknader fra utøverne. I Periskop er Lisa Nagel blant dem som har stilt seg kritisk til om det er rett å la barn og unge avgjøre hvilke forfattere som skal få penger. Jeg er ikke like bekymra. Det å tilhøre målgruppa bidrar med en kompetanse Kulturrådet selv ikke har. Så lenge rådets fagutvalg for litteratur forholder seg kritisk til innstillingen fra elevene og tar det endelige ansvaret, synes jeg det er interessant at mindreårige involveres i å forvalte disse millionene. Hovedproblemet er ikke hvordan kunstnerne velges ut. Problemet er hvordan man velger elevene.

Uformell forespørsel

Kulturrådet har lang tradisjon for å rekruttere til sine råd og utvalg gjennom egne nettverk og gjennom organisasjoner de samarbeider med. Betegnende nok får jeg ingen treff når jeg søker i deres elektroniske postjournal på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Det er ikke registrert noen formell forespørsel fra Kulturrådet til klasse 1sfb. Læreren deres har derimot fått en uformell e-post etter at Kulturrådet visstnok har innhenta tips fra Foreningen les om at dette er en spesielt engasjert og dyktig lærer. Slik har klassen fått ansvaret for å vurdere søknadene i denne behandlingsrunden.

Søker jeg opp Ekeberg skole, som vurderte søknadene i den forrige runden, får jeg opp kontrakten Kulturrådet har inngått med femteklassingene. De fikk et honorar på 10.000 kroner. Mens noen selger kakelodd for å finansiere skoleturen, kan andre altså finansiere den med kremjobb for Kulturrådet. Kanskje kan ikke hvilken som helst klasse klare et slikt vurderingsoppdrag. Og sannsynligvis er det sløsing med Kulturrådets ressurser om de skal knytte en egen søknadsprosess til disse fire elevoppdragene. Honoraret er dessuten for småpenger å regne mot de 4,4 millionene som skal ut i stipender. Spørsmålet er heller hvilke elever de utvalgte forfatterne og illustratørene velger til sine samarbeid.

Elevene som kunstnere

I stipendutlysningen fra Kulturrådet er elevene i fokus: «Målet er å lete frem prosjekter som etterstreber kunstnerisk autonomi for de unge medvirkende, slik at de gis en frihet til selv å uttrykke seg gjennom litterære uttrykk i samarbeid med profesjonelle aktører.» Det er ikke helt ukjent at forfattere lar barn bidra i idéutviklingen og bruker elever som konsulenter. Favoritteksempelet mitt er Malin og Kong Gurra av svenske Peter Pohl (1994), opprinnelig en opplesingsserie for radio, som ble omarbeida til bok etter innspill fra lytterne. Men da er det altså elevene som bistår kunstneren, ikke omvendt. Kulturrådet skriver derimot: «Det er prosessen, og ikke nødvendigvis det litterære resultatet som er vurderingsobjekt i disse prosjektene.» Det personlige utbyttet til elevene (og sikkert også de involverte forfatterne og illustratørene) er med andre ord viktigere enn om resultatet blir publiseringsverdig. Dermed tråkker Kulturrådet et godt stykke inn i ansvarsområdet til Kulturtanken.

Spørsmålet er hvilke elever de utvalgte forfatterne og illustratørene velger til sine samarbeid.

Sammenlignbart med DKS

Denne satsinga på samarbeid mellom elever, forfattere og illustratører kan for eksempel ligne på de musikalske deltakerprosjektene til BIT20 Ensemble. I 2017 betalte Den kulturelle skolesekken i Bergen 336 000 kroner for deres prosjekt «Vi komponerer!». 14 klasser fordelt på sju barneskoler fikk hjelp av et profesjonelt komponistteam til å lage samtidsmusikk. I løpet av fire dager bygde elevene instrumenter, testa ut musikalske muligheter og diskuterte hvilket lydmateriale som skulle få være med i den ferdige komposisjonen. «Meningen er å vise frem en hel komposisjonsprosess», skrev ensemblet i invitasjonen. Den femte dagen holdt de konsert for hele skolen sammen med en musiker fra utøverensemblet. Prislappen ble 24 000 kroner pr. klasse.

Til sammenligning har forfatter og illustratør Lene Ask fått 300 000 kroner fra Kulturrådets «Litteraturskaping med barn og unge» til sitt prosjekt for tredjeklassinger. «På Majas kne ligger en by» går ut på at elevene skal få hjelp til å skrive tekster som skal illustreres av profesjonelle og til slutt leses for klassen. Aller mest eksklusivt virker prosjektet til illustratør Stina Langlo Ørdal, «Historien om meg og …» Det er øremerka femteklassingene ved Bjølsen skole i Oslo og er tilgodesett med 180 000 kroner.

Man kan undre seg over hva som er den egentlige motivasjonen bak støtten til såpass dyre prosjekter.

– Er det en gulrot til forfattere og illustratører for sikre dem bedre kjennskapen til målgruppa de skriver for?

– Er det en hjelp til Den kulturelle skolesekken for at de ikke selv har klart å utvikle kreative nok formidlingsopplegg med forfattere og illustratører i skolen?

– Er det et ønske om å skape mer genuin kunst for barn av høy kvalitet?

Satsinga passer i alle fall inn i trenden av prosjekter som gir barn mer innflytelse på områder i samfunnet som tidligere har vært forbeholdt voksne.

Er det rett bruk av penger å fordele dem på såpass få forfattere, illustratører – og ikke minst elever?

Dyrt og deilig

Er det rett bruk av penger å fordele dem på såpass få forfattere, illustratører – og ikke minst elever? Ressursbruken kan forsvares hvis Kulturrådets intensjon er å gi alle parter størst mulig kunstnerisk utbytte av prosessen. Kvalitet koster. Og hvis kunsten er fri, må ikke også kunstnerne stå fritt til å velge hvilke klasser de vil samarbeide med? Her oppstår ubehaget. Det er lagt opp til at kunstnerne velger seg klasser på samme uformelle måte som Kulturrådet. Da er det ikke lenger tilfeldig hvem som nyter godt av godene. Å bli litteraturskapende klasse er ikke det samme som å vinne i lotto. Det er et spørsmål om å ha en lærer eller en rektor som kjenner noen som kjenner den rette kunstneren. Elevene er langt på vei prisgitt lærerens nettverk.

Her skiller Kulturrådets «Litteraturskaping med barn og unge» seg fra Den kulturelle skolesekken på en måte som gir kraftig bismak. Enhver skole i Bergen har lik mulighet til å få med en klasse i «Vi komponerer!» fordi invitasjonen er åpen. De har ikke samme mulighet til å få en litteraturskapende klasse.

Ingvild Herzog i Norsk forfattersentrum etterlyser en systematisk måte å samle erfaringer fra dette prosjektet på. Jeg skulle ønske Kulturtanken fikk oppdraget. Dersom noen av prosjektene skulle vise seg som store suksesser er det i Den kulturelle skolesekken de bør videreføres. Da først vil de komme elevene til gode på en mest mulig demokratisk måte.