Om å se det som ikke er der




Et loppesirkus det er vanskelig å engasjere seg i.

rene Ahnéll har en sympatisk innstilling til kunst rettet mot barn og unge. Hun tar dem på alvor, og jobber mot en statusøkning for feltet. Hun har tidligere laget riktig gode forestillinger, som blant annet uteteatret «Kaptein Knurr og Mareminemysteriet» i Gamle Bergen. «Madam Masjenkas Loppesirkus» spilles for byens barnehager på den lille black box- scenen på Barnas hus, og Ahnéll tar opp en gammel forestilling som også ble vist i 2009.

På scenen står et enkelt, lite, fargerikt sirkustelt, og når salen faller til ro kommer Masjenka ut i morgenkåpen, forskrekket over at publikum er kommet allerede. Hun snakker en blanding av gebrokkent norsk og strilamål. Masjenka er småstresset, men alltid sjarmerende. Loppesirkus skal det bli, selv om hun ikke har stått opp, og smella går i ett om hennes imponerende sirkus.

Fakta


«Madam Masjenkas Loppesirkus»

Krabatene

Barnas hus, Bergen

Med: Irene Ahnéll og Yvonne Algrøy
Idé og manus: Irene Ahnéll
Regi: Lars Sørhus / Irene Ahnéll
Varighet: ca. 40 minutter
Fra: ca. 3–10 år

Loppa liker popcorn

Musikken i forestillingen har et balkansk preg over seg. Estetikken og dialekten til Masjenka gir meg assosiasjoner til den tsjekkiske delen av barne-tv på NRK som gjerne dukket opp på tidlig nittitall. Forestillingen kjennes sparsommelig og nøktern, og ikke-vestlig og amerikanisert som den delen av barne-tv vi med dekoder fikk med TV3. Den er tydelig retropreget og noe nostalgisk i stilen.

Masjenka har altså en loppe, som vi ikke ser fordi den er så liten. Det sprer seg forvirring i salen når Masjenka, som endelig får litt orden på den usynlige umulige loppa, viser frem nettopp ingenting til ungene. Noen får holde dette ikke-eksisterende insektet, og både forvirringen og nysgjerrigheten er stor. Få barn har et forhold til ordet loppesirkus (jeg vet knapt hva det er selv), og når denne loppa vi ikke ser (eller kanskje ikke forstår hva er) skal skytes i hatter, hoppe og gjøre andre triks, er ikke underhodningsverdien særlig høy.

Litt hektisk og uforståelig

Ahnélls karakter er både rar og vittig, men det hun holder på med er ikke helt lett å få tak på. Vi får høre at loppa liker popcorn, og når det legges frem, later det til at noen av de mer frempå barna vier sitt fokus først og fremst til det de faktisk kan se. Jeg er vanligvis stor fan av når man, ved hjelp av teatersalens triks og publikums forestillingsevne, klarer å iscenesette noe som ikke er der, slik at fantasien bygger ut det som mangler og tankene kan løpe løpsk.

Forestillingens mimesekvenser ser rett og slett ikke bra nok ut, og det blir tidvis litt hektisk og uforståelig. Levendegjøringen av denne loppa funker dessverre ikke og dessuten mangler det litt på utvikling i forholdet mellom denne vrange loppa med navn Pochoclo og loppas mester. Den korte forestillingen oppleves som for stillestående til tross for at den bare varer i førti minutter.

Fine akrobatiske scener 

Skikkelig eksplosjon blir det først etter en stund, da Masjenka ved et uhell dreper popcornelskende Pochoclo og skal prøve å vekke henne til live ved hjelp av en gammel formel. Loppa våkner igjen, men noe har likevel gått feil. Fra den usynlige loppa kommer det nå ut et beist av et loppedyr i menneskestørrelse, og den loppa er ikke grei. Hun vil heller styre mesteren sin, og det skjer en vending der loppa får Masjenka til gjøre ulike triks. Disse akrobatiske scenene er fine, og deres krangler og konflikter skaper mye bevegelse.

Problemet med den nye loppevarianten, spilt av Yvonne Algrøy, er at den verken er søt, morsom, skummel, vennlig eller fiendeinnstilt. Den er først og fremst veldig kjip. Den vil helst bare ødelegge og aldri samarbeide, den er vanskelig å le av, bli sint på eller bli glad i, fordi den først og fremst er veldig irriterende. Jeg ser for meg store muligheter for dynamisk spill og hendelser som kunne utspilt seg når denne karakteren (i et fantastisk kostyme) dukker opp, men det uteblir. Til slutt sender loppa sin eier til Sovjetunionen i en eske, mens den selv tar en koffert med amerikaflagget på og stikker vestover etter en heftig vannkrig med vodka.

Ideen om å la barna selv forestille seg elementer på scenen er god, men viser seg å ikke fungere i praksis med så små fremmede elementer og knotete detaljer.