Samtidsmusikk som skummelt virkemiddel




Eivind Buenes komposisjon neoN Notebook blir til skremmende lydeffekter når 100 ungdomsskoleelever får gjøre hva de vil med den. Kanskje kunne uttrykksspennet vært større dersom de voksne hadde problematisert skrekkfilmklisjeen i samtidsmusikken mer?

Med utgangspunkt i det spesialbestilte verket neoN Notebook av komponist Eivind Buene, har elever ved Holt ungdomsskole i Hedmark i hele høst arbeidet med å mikse sammen elementer av musikk, dans, tekst og visuelle elementer til en collage-liknende forestilling.

En innspilling av det 19 minutter lange verket med fire musikere fra ensemble neoN har dannet utgangspunkt for Holt-elevenes arbeid i et tekstverksted, et danseverksted og et modelleringsverksted. Verkstedene har vært ledet av profesjonelle: en forfatter, en slampoet, en keramiker og representanter for et danseteater.

Resultatet er en times vandreforestilling hvor publikum – søsken, foreldre, medelever og lærere – blir ledet fra rom til rom, gjennom en rekke ulike scener. Noen steder blir et av verkets syv satser fremført av neoN som en live konsert. Andre steder blir musikken avspilt som stemningsskapende lydkulisser for forskjellige levende tablåer. Sammen med musikerne fra Ensemble neoN, er det elevene selv som er tekstforfattere, kunstnere, iscenesettere og utøvere.

LES OGSÅ: Eivind Buene svarer på anmeldelsen i serien Svar en kritiker.

neoN Notebook


neoN Notebook er en forestilling laget av elever ved Holt ungdomsskole i Hedmark, med utgangspunkt i et musikkverk med samme navn, skrevet av komponisten Eivind Buene.

Elever på Holt har satt sammen en forestilling bestående av Buenes musikk, samt egne tekster og andre uttrykk jobbet frem i workshops ledet av profesjonelle kunstnere.

Forestillingen er en del av festivalen Kunst underveis, Turnéorganisasjonens markering av 25 år med formidling av profesjonell kunst og kultur til barn og unge med Den kulturelle skolesekken i Hedmark.

Kunst underveis på Holt ungdomsskole er den første av i alt tre likelydende jubileumsfestivaler i fylket.

Sett 8. Desember 2016

 

Medvirkende: Elever på 8. og 9. trinn, komponist Eivind Buene, forfatter Monica Isakstuen, keramiker Jim Darbu, slampoet Evelyn Rasmussen Osazuwa, danseteateret Panta Rei.

Ensemble neoN: Hanne Rekdal, fløyte, Kristine Tjøgersen, klarinett, Karin Hellqvist, filolin og Inga Byrkjeland,cello.

Ida Marie Vik (regissør), Tara Sofie Fox (lysdesigner), Pål Terje Antonsen (lydtekniker, Turnéorganisasjonen), Håkon Skoge (Turnéorganisasjonen), Tone Fredheim (produksjonsansvarlig, Holt).

Angst, ensomhet, svik, nød, krig og drap

Ut fra det til dels voldsomme uttrykket elevene har valgt å uttrykke neoN Notebook med, kan det virke som de fleste av dem har blitt rystet til sine grunnvoller av musikken.

En mulig forklaring knyttet til denne homogene tilnærmingen er at Buenes musikk, grovt sagt, er påfallende lik musikk og lydbilder som mange kun kjenner igjen som klangbilder brukt for å antesipere vold og uhygge i mainstream filmproduksjon.

Og nå: Elevenes assosiasjoner til Buenes musikk kom til uttrykk i forestillingen gjennom en rekke svært gode tekster, tablåer, danse-bevegelser og keramiske objekter og installasjoner. Det oppsiktsvekkende var at alle uttrykkene var relatert til angst, ensomhet, svik, nød, krig, drap på slagmarken og endog industrielt mord i gasskamre.

Det er kanskje klisjeaktig, men det er ikke uten effekt. En gruppe publikummere ble på et tidspunkt kommandert inn et rom med skiltet «Duschen» på døren. Da døren smalt igjen, forstod jeg virkelig graden av uro en atonal komposisjon for fløyte, klarinett, en fiolin og en cello kan vekke.

Forståelsen ble ytterligere forsterket da publikum ble ledet inn i et verksted der elever med svarte hetter over hodet satt og utformet figurer i leire. Spor av bloddryppende hender dratt nedover veggene. Avspilling av en sats fra neoN Notebook som uhyggelig lydkulisse, paret med gult, giftig lys. Først etter å ha kommet hjem og hørt på verket i sin helhet tilsendt på lydfil fra arrangørene, lot det seg gjøre å oppleve nyanserikdommen, uttrykksmangfoldet og, ikke minst, den melankolske skjønnheten som faktisk ligger i neoN Notebook.

Det oppsiktsvekkende var at alle uttrykkene var relatert til angst, ensomhet, svik, nød, krig, drap på slagmarken og endog industrielt mord i gasskamre.

Fra neoN Notebook av Eivind Buene. Foto: Lars Opstad, Kulturtanken

Kanskje kunne en grundigere innføring i samtidsmusikk, herunder Buenes aktuelle verk, brakt publikum - og elevene - litt dypere inn i originalmaterialet?

Hvorfor ikke beholde hanskene på?

Buene ga i utgangspunktet elever og lærere ved Holt full frihet til å klippe og lime og bruke musikken hans til det de ville. I Turnéorganisasjonens programhefte formidles det begeistret at elevene gjennom hele høsten «uten silkehansker» har gått løs på bestillingsverket med dans, visuell kunst, tekstskriving og slampoesi.

Mon tro om ikke det endelige resultatet, altså selve forestillingen, likevel ville ha blitt mer interessant dersom elevene i noen grad hadde valgt å beholde hanskene på. Kanskje kunne en grundigere innføring i samtidsmusikk, herunder Buenes aktuelle verk, brakt publikum – og elevene – litt dypere inn i originalmaterialet?

Og når jeg først er inne på forestillingens forbedringspotensiale: hvorfor ikke spandere på seg å problematisere film, TV og dataspillbransjens klisjefylte bruk av et samtidsmusikk-liknende uttrykk? Når man først har en slik gruppe profesjonelle kunstnere som arbeider aktivt med elevene, kunne man ikke benyttet anledningen til å trekke oppmerksomheten lenger inn i musikken enn den overfladiske klisjeen?

Like så viktig som elevenes fargerike og kreative blomstring ved å uttrykke seg gjennom kunst er elevenes erkjennelsesmessige vekst gjennom tenkning.

Å tenke kan også være en skapende aktivitet

Og hvorfor ikke – i opplysningsøyemed – trekke veksel på mye av den interessante musikkvitenskapelige forskningen som pågår: innen musikksosiologi, musikkpsykologi og musikkfenomenologi? Like så viktig som elevenes fargerike og kreative blomstring ved å uttrykke seg gjennom kunst er elevenes erkjennelsesmessige vekst gjennom tenkning. Å tenke kan, som kjent, også være en skapende aktivitet.

Det ville for øvrig vært nokså sammenfallende med et viktig avsnitt i Utdanningsdirektoratets Læreplan i musikk: «Musikkopplevelse er uforutsigbar, men ikke forutsetningsløs.» Betydningen blir tindrende klar i neste, lange setning: «I dette ligger erkjennelsen av at musikkopplevelsen ikke bare er intuitiv, men at kjennskap til musikk, kunnskap om musikk, utvikling av musikalske ferdigheter og refleksjon om musikk til sammen danner grunnlag for musikkopplevelsen forstått både som estetisk opplevelse og eksistensiell erfaring».

Det er riktignok ikke Turnéorganisasjonen eller DKS´ oppdrag å oppfylle læreplanen. Men jeg ser for meg at både det kreative uttrykket og lærdommen elevene tar med seg videre antakelig kunne ha blitt bedre dersom det var blitt brukt mer tid på å gå dypere enn den velkjente, «skumle effekten».

Foto: Lars Opstad, Kulturtanken.

Elevtekstene var høydepunkter i forestillingen

Men ved siden av Buenes musikk har også de elevskrevne tekstene mange kvaliteter. Den gripende teksten til Edina Adzemovic leses av en medelev i et grønt og blått opplyst trapperom med en svevende uro av keramiske objekter badet i lyden av den fløyelsmyke, mørke sats nummer 3 fra neoN Notebook: «Har jeg et hjem? Hvorfor føler jeg meg så tung? Stranden kjennes uendelig. Det føles som om jeg går i sirkel, rundt og rundt uten slutt.»

Angela Holmsens rørende ord runder av hele forestillingen: «De er alene sammen. Og om man er alene sammen med noen, så er man ikke lenger helt alene».

Men det er av Nora Moen Hagens tekst «Fire nyanser av aning» som skaper størst begeistring. Utendørs i mørket var ropes det sprutende fra toppen av en opplyst trappeavsats: «Jeg står på hvitt, jeg puster hvitt, alt er hvitt. Foran meg dukker det opp en gnist, en rød gnist. Gnisten sprer seg som ilden». Det fine med de tre forskjellige tekstene som det er gitt korte utdrag fra her, er at de holder høy temperatur, at de virker personlig forankret og at de vil noe. Alle tekstene som ble brukt i forestillingen er forøvrig trykket i hefter som publikum kunne ta med seg hjem.

Ensemble neoN. Foto: Lars Opstad, Kulturtanken.

Det fine med de tre forskjellige tekstene som det er gitt korte utdrag fra her, er at de holder høy temperatur, at de virker personlig forankret og at de vil noe.

Problematisk blanding av profesjonell kunst og elevarbeid

Det er ingen tvil om at musikken til forestillingen neoN Notebook hadde kommet bedre til sin rett dersom den hadde blitt avspilt eller fremført i sin helhet. Men forestillingen på Holt er ikke Eivind Buenes verk. Det er en blanding av Buenes musikk, og elevenes egne kreative prosess. I seg selv er musikken underordnet forestillingens egentlige mål: nemlig elevenes arbeid og tolkning av verket.

Som materiale til dette, virker det imidlertid som Buene har truffet flere nerver hos elevene. Alvoret i tekstene, den gjennomførte oppsetningen, inderligheten i alt det vonde som de fremstiller, tyder på at elevene har tatt musikken, og dens potensial som uttrykksform, på alvor.

Samtidig kan man lure på om de involverte kunstnerne og lærerne har gått glipp av en mulighet her. Det aner meg at litt mer inngående kjennskap til musikken kunne ha resultert i et større uttrykksregister.

Hovedinntrykket av Holt-elevenes tolkning av neoN Notebook er imidlertid veldig positivt: som skoleforestilling er den rett og slett veldig god.