12 monstre i slottskjelleren og 27 spirits i kirken

For det handler egentlig om det samme: Å finne tilbake til den indre barne-verden der alt var mulig og leken og nysgjerrigheten var i sentrum. Før fornuften tok over og ga deg faste sannheter. Den gangen en kopp kunne være en bil, et fjell og et svømmebasseng.  

Å leke i hemmelighet

Det jeg trodde skulle bli en historie om den annerledes, skamfulle gutten som lekte i hemmelighet uten venner og som skjulte hvem han var, som ble en kul designer, deretter Danmarks barnekunstner-kjendis og nå en begavet samtidskunstner, har også en annen tidslinje: Samtidskunstneren som igjen er det lekende barnet i sin indre verden.  

– Skal vi snakke engelsk, dansk eller norsk? spør Shane og bytter over til kav nord-norsk før jeg har fått svare – og forklarer at barndommen fra han var tre til atten år var i Tromsø. 

Vi sitter i kafeen i det som engang var en kirke fra 1800-tallet, men som nå har blitt forvandlet til et av Københavns viktigste visningsrom for kunst: Nikolaj Kunsthall. 

– Ja, du kan si at utstillingen vi skal se er resultatene av alle traumene mine fra Norge, ler Shane med en undertone – og legger til: 

– Jeg ble født i Canada – og foreldrene mine døpte meg Shane så jeg skulle passe inn. Da jeg var tre år flyttet vi til Tromsø – der visste alle hvem Shane var for å si det sånn. Å hete Shane, å være homofil (noe alle andre visste før meg) og en kunstnersjel på starten av 1980-tallet i Nord-Norge førte til mye skam og erting. Jeg var annerledes, og i mangel på venner, lekte jeg lenge – i hemmelighet! Jeg måtte skjule hvem jeg var. 18 år gammel rømte jeg så å si fra Norge, og kom inn på en anerkjent design-skole i Kolding. Etter eksamen ble jeg headhuntet til Levi’s, og var den «kule designeren» på det Europeiske hovedkontoret i Brussel i 9 år. Men de siste årene var jeg ikke glad. I dag ser jeg at jeg prøvde å være noe jeg ikke var og at det var starten på en depresjon jeg undertrykte i mange år. En dag sa kropp og hjerne stopp, og jeg endte på branntrappen på jobb og gråt, og dagen etter sa jeg opp.  

Det er en historie om Shane som intuitivt viste han måtte finne leken igjen og lytte til magefølelsen sin: Han hadde lenge tenkt å skrive barnebøker. Han ville tilbake til det indre leke-barnet fra Tromsø. Og han tenkte at det var et hull i barne-TV-markedet i Danmark som han kunne prøve å fylle. 

– Jeg dro tilbake til København og skrev min første bok. To forlag sa ja, og boken solgte kjempebra. I 2006 førte dette meg inn i TV – og Shanes verden ble født der jeg laget kreative ting av gjenbruk som doruller, melkekartonger og ting voksne kaster ut. Jeg fikk trolig alle barn i Danmark til å kjøpe seg en limpistol; det var en nøkkel. Den kunne jo lime alt fortere enn lim-stiften. Du kan kanskje si at jeg jobbet med å vokse opp på ny. Jeg fant tilbake til den verdenen jeg selv skapte som barn i hemmelighet på gutterommet. Jeg omfavnet igjen det kreative, fantasien og trengte ikke å gjemme meg. 

Var det for barna der ute eller for den lille gutten i deg at du skapte dette markedet? 

– Begge. Det var en terapi for meg selv, ingen tvil. Men jeg ville også inspirere barn kreativt. Jeg har ikke egne barn, og kommer ikke til å få det. Men jeg husker selv hvor deilig det var når barn og voksne hadde tid sammen. Nærværet. Side om side. Da oppstår det samtaler, det man ikke planlegger og man kan dikte sammen hva man bygger. Ja, det er en fin god gammeldagset lek. Det er dette Shanes verden handlet om. Jeg holdt på med dette i 20 år, og ga ut 25 bøker, utallige episoder og klippe-klistre- workshops for barn og voksne rundt omkring i Danmark. 

Fra barnekunstner til ekte voksen-kunstner

I 2021 ble det brått stille.  

– Covid kom til Danmark. Jeg har aldri vært flink til å selge meg selv og jeg er ikke god med teknikk, youtube og tiktok. Jeg hadde vært leke-onkel for en hel generasjon i 15 år på radio, TV og i bøker. Nå var epoken over, og etter arbeidet med en annen større utstilling Monster, Stygge Skapninger med Store Følelser (som vi kommer tilbake til senere), sto det ingen kunder og banket på døren. Jeg var frilanser, så med hjertet i halsen innså jeg at jeg hadde to valg: Få panikk, legge meg i fosterstilling og slepe meg ut i skogen for å dø – eller jeg kunne se dette som en gave. Jeg visste det var mer inne i meg som jeg ikke hadde fått ut. Jeg har ville være kunstner siden jeg var liten, men er jo nok litt av en late bloomer. Og nu hadde jeg tid, tid til å føde det jeg altid har visst men ikke turt. En kveld gikk jeg forbi en kjempe skumgummi madrass på gaten. Jeg passerte – men gikk tilbake. Gå vekk, tenkte jeg – men det endte med at jeg måtte ta den med hjem. Jeg hadde også nylig sett en mann sy apekatter på gaten i India. De var så hjemmelaget gjort, med klønete sting. Men det var noe med dem. Så jeg satte meg ned i studioet mitt, og begynte på noe jeg ikke ante hva skulle bli. Jeg skisser aldri på papir, men brukte ståltråd til å lage skjeletter. Hele tiden pirket perfeksjonisme-beistet mitt meg på skulderen. Jeg er en kontrollfrik og janteloven summet i ørene: Ka i Satan å hælvete e det du lage? Du e jo ikkje go nok til å lage kunst! Den første skulpturen ble en slags edderkopp med metall skjold på ryggen. I ettertid ser jeg at den har en rustning på, at den beskytter seg. 

Gjennombruddet

En dag fikk Shane en invitasjon til å stille ut på Nikolai Kunsthall; en kirke et steinkast unna leiligheten hans. Den kreative leder ønsket at han skulle lage dukkehus fordi det året var Kjøpenhavn World Capital of Architecture, og Shane var kjent for å interessere seg for miniature verdener. Men det var for tidlig og heldigvis var Kunsthallen med på en annen idé. 

– Jeg vet at jeg kommer inn med et stempel som barnekunstneren. For noen vil jeg alltid være han leke-onkelen som brukte limpistol og laget kunst for barn. Er det bra nok? Hva vil kritikerne si? Så jeg måtte predikere på en ny måte. Jeg hadde bruk for at vise en mer abstrakt side av meg selv. Dukkehusene må komme senere. Men de er inne i meg og venter på å finne formen. 

Hva tenker du om å gå fra barnekunst til voksenkunst? Er det en klasse-reise? 

– Ikke for meg, jeg har en enorm respekt for barns kreativitet. Jeg kommer fra barne-kunsten. Jeg er opptatt av det som kalles direktiv tenkning. Vi er alle født kreative med like muligheter. Som 5-6 åring har du 90 % av kreativiteten inntakt. Du ser mange muligheter i alt. Men visste du at som 19 åring har de fleste kun 2 % igjen av en slik type tekning? Vi må lære bli bedre til å beholde den kreative tekningen. Den behøves enten du er kokk eller sykepleier eller regnskapsfører … nei, kanskje som regnskapsfører skal du passe litt på, ler Shane. 

Beauty in the beast

Kjære depresjon, jeg kan ikke komme til din 1 års fødesldag, kan man lese på første side i utstillingskatalogen til Shanes utstilling på Nikolaj Kunsthal. Kritikerne har ros den i skyene. Teksten spør videre: Hva er du redd for? Hvilke forsvarsmekanismer bruker du for å beskytte deg selv? Hindrer frykten deg i å leve? Shane legger ikke skjul på at prosessen med å få bort barndommens skam har vært lang og hard.  

– Ser du den blomstrete skulpturen, som ligner den har store øyne, og står på tre ben? Det er som om den ikke helt vet hvilket ben den skal stå på og den er altfor blomstrete i hele sitt vesen? Det er jo meg 14 år! Skulpturen ved siden av er kanskje meg nå – pink med strittende følehorn. Pink er min favoritt-farge! 

Vi har gått fire etasjer med trappetrinn oppover i kirkerommet. Det er som å stige opp til noe annet – ja – en nesten sakral øvelse. Inn i kunsten. Inn i Shanes underbevissthet.

Under det gotiske hvitkalkete kirketaket åpenbarer nemlig Shanes verden seg. Det er som å ankomme en utstilling av typer fra en rase som ikke finnes; en blanding av en flora fra svunnen tid, en reise under vann, sjø-fauna vi ikke viste fantes med tentakler og antenner, et Star-wars-galleri og en sårbarhet tolket i organiske former og nesten-menneskelige skulpturer med en slags kroppslighet. Det er forbi ord og setninger. De bare er, i sine farger, tekstiler og sanselighet.

Jeg får empati for vesenene og kreaturene, på en rar måte, samtidig som det er vakkert og lokkende. Et kaldt blått teppe er spesialdesignet for utstillingen og samler hele scenen. Shane ber oss ta av skoene før vi entrer inn i hans verden. Musikken er komponeret til utstillingen av seks toner fra den originale Solfeggio skalaen, og frekvenserne skal ifølge gammel viten ha forskjellige helbredende effekter.  

– Alle skulpturene har hatt en tur i skammekroken; de har godt av det. Der har de stått før jeg, med ofte raseri, har jobbet dem videre frem. Noen får jeg pyntesyken på – og må så krølle de sammen. Tittelen Beauty in the Beast handler om å danse med demonene sine. Å se skjønnheten i det mørke. Ta av maska. Være autentisk og tro. Å finne skjønnhet selv når alt er tungt og vanskelig.  

Gjenbruk, levd liv og dronningens badematter

Alle skulpturene er laget av gjenbruk. Det andre kanskje ser som søppel, blir vakkert i Shanes øyne. Levd liv. Estetikk. Avtrykk. Shane tar oss med til et garn-nøste-monster som bryter med designet i mange av de andre verkene og karakterene på scenen rundt oss: 

– Ser du garnnøstene? De fant vi da vi ryddet opp etter moren til en venninne som døde. Hun var en garn-hamstrer. Det var rom etter rom med garn. Det føltes fint å bruke dette – og jeg måtte gå noen runder med meg selv for å tørre å la det stå så ubehandlet som du ser det her – akkurat som om jeg bare har tatt hånden ned i en pose med garn og dratt nøster og floker opp. Jeg har en sterk intuisjon, som jeg ofte dytter ned i magen igjen, men jeg arbeider bevist på å bli bedre til å lytte til den. Du kan også se strimmel rester fra kjoler etter min mor som hun brukte i mine brødres brylluper. Og dette er egentlig ikke noe jeg forteller, men her er stykker av dronningens badematter som jeg fikk etter en utstilling jeg var med til å skape med gamle ting fra det kongelige loft! Det slo meg; å bruke tekstil er ofte sett på som en kvinnesyssel. Noe feminint og lenger ned på rangstigen i kunsten. Og er det noe jeg har fryktet hele mitt liv– er å bli sett på som feminin. Alt komme opp … 

Utstillingen besøkes av barn som også får se et rom ved siden som er omskapt til en rekonstruksjon av Shanes atelier. Oppgaven til elevene er å tegne akt; de velger seg en skulptur, og skal tegne den først på fem minutter, så to og tilslutt på 30 sekunder – og uten viskelær. Det er nesten alltid den på 30 sekunder som oppleves som sterkest. 

– Det handler om lekenhet – og ikke det barnslige. Man må se på verden med et lekent blikk. Jeg vil ikke ned i det mørke hullet igjen. Det behøver ikke være svart. Jeg kan vise voksne at verden kan være leken. Jeg trenger ikke fokusere på min tunge prosess. Jeg ønsker heller ikke å fremstille meg klok. Alt dette er fra magen; et sted dypt der inne. Jeg søker tilbake til det uspolerte. Den gangen man trodde på de voksne, på det uskyldige, på det gode i mennesker, da pappkassen var artigere enn julegaven som lå i den og man var søt mot alle dyrene. Hvordan beholde denne kreativiteten som vi er født med? Å komme tilbake til dette flowet, der tid og rom stopper opp. Så for meg har det handlet om å avlære betinget opdragelse og ikke la frykten styre. 

Fra kirketak til slottskjeller

Det er altså ingen tette skodd eller motsetninger mellom kunsten Shane skaper for voksen og den han lager for barn. 

– Jeg bruker å si at utstillingen her, i Nikolaj Kunsthal er for voksne der barn er svært velkomne, mens på min annen utstilling som jeg har med de 12 monstrene, som nå er å finne på Kronborg Slot, er det fokus på barn der voksne er svært velkommen. Utstillingen står på 4. året og boken vi ga ut er i sitt fjerde opplag! 

Rett før covid sendte kunstnerne i isolasjon, ble Shane nemlig spurt om å skape en utstilling for barn i ruinene under Christiansborg Slot i samarbeid med Nathionalmuseet. Her befinner resterne av Middelalderens Absalon Borg seg, forløperen til Renessansens kongeslot og nåtidens parlament.  

– Da vi hadde en befaring, datt hele tiden ordet monster, troll og djevelen ned i hodet mitt. Tilslutt måtte jeg bare si det høyt, og kuratoren var excited. For historiskt har vi mennesker alltid brukt monstre som både oppdragere og syndebukker. Det er moralske monstre som man finner i religioner og så er det de monstre som fikk skylden for alt det man ikke hadde en forklaring på. Jeg vokste opp i Nord-Norge med naturen som frirom, og en generasjon voksne som ikke la seg i hver småting vi gjorde så lenge vi oppførte oss bra, kom til middag og gikk på skolen. Vi fikk også lov til å kjede oss – det var vårt eget ansvar å finne på, og da oppstår narrativene og fantasien får boltreplass. Men jeg husker også hvor sensitiv jeg var som barn og hvor redd jeg kunne bli for voksen-verdenen. Da jeg var 7 år hørte jeg på radioen om Nostradamus sin spådom om 3. verdenskrig og at den trolig ville være sann. Jeg var livredd. Og fordi barn idag får mye mer barsk, ufiltreret information fra media ville jeg levendliggjøre alle disse følelsene i form av monstre i ruinene. Hvert monster representerer en følelse: Angst, sinne, sjalusi, frykt, glede … Glede og kjærlighet kan også gjøre oss til monstre hvis de er påtatte eller omklamrende. Jeg vil at vi skal kunne snakke om følelser – det er viktig i den tiden vi lever. Alle de 12 monstre ble så laget av gjenbruksmaterialer. I ett år bodde jeg med de i leiligheten min her i København. Grådig var bare en stor kropp med ansiktet sitt på magen. For det grådige trollet var også trist – og måtte fylle på med mer og mer for å døyve tomheten sin.  

Rekonstruksjon av atelieret

Vi avslutter samtalen i rekonstruksjonen av Shanes atelier. Her er apen fra India og rester fra madrassen som førte han inn på sporet av utstillingen i Nikolaj Kunsthall. Men også et hattehode med en gul hjelm av rya og gule flue solbriller fra Masteroppgaven hans, en naiv vintage version av E.T og sprettballer som ligner planeter fra fjerne galakser. 

– Jeg satt på toget hjem for noen uker siden, da det tikket inn en sms fra en mamma. De hadde mistet besteforeldre under Hamas angrepet 07. oktober. Da barna hadde besøkt utstillingen min, var det første gang på lenge at de myknet opp. Bløtheten i rommet var et slags håp i flere uker som hadde vært mørke. Da begynte jeg å tute. 

Nerven og drivkraften har alltid vært å inspirere barn og voksne til at stole på og lytte til sin indre stemme!