Den komiske filosof(i)en




Alain Badious teaterstykker for barn er en frisk blanding av tøysete farse og snedige filosofiske lærestykker.

For et år siden verserte ryktet om at den franske filosofen Alain Badiou skrev på et manus til Hollywood-filmen om Platons liv. Det skulle være noe av et eksperiment, ifølge ryktet. Tanken var på den ene siden å nå ut til et bredere publikum, på den andre siden å bryte den vestlige filosofihistoriens mest toneangivende hendelse mot Hollywoods repetitive klisjéindustri. Hva ville oppstå i et slikt møte?

Badiou så angivelig for seg Brad Pitt som Platon, mens rollen som Sokrates var tiltenkt Sean Connery. Jeg har lett etter oppdatert status for dette filmprosjektet, men det viser seg vanskelig å oppdrive. Ryktets kilde er så uklar at den simpelthen må kalles internett.

Er dette Platon? Foto: WikiC

77-åringen Badiou tilhører toppsjiktet av nålevende filosofer. Han er en tenker med så mye intellektuell tyngde at Hollywood-stuntet lyder en anelse snurrig. Samtidig har han aldri sjenert seg for å prøve nye kanaler og arenaer for sitt virke. Kanskje ryktet stemmer. Badiou leker med ulike måter å drive filosofi på som treffer ulike typer publikum, uten at forsøkene helt kler den forsimplende merkelappen «popularisering». I år kom hans teaterstykker for barn ut i engelsk gjendiktning under tittelen «Ahmed the Philosopher». Jeg har lest dem, og jeg vil gi dem en middels anbefaling. Mest av alt vil jeg se dem satt opp.

Sokratisk ertekrok

Karakteren Ahmed ble fostret av forargelse. Badiou beskriver bakgrunnen som en reaksjon på måten Frankrike behandler innvandrere fra Algerie og andre arabiske land. Han mener at det lenge har hersket politisk enighet om å betrakte dem som annenrangs mennesker, og om å forverre allerede vanskelige situasjoner for dem med loven i hånd. Ahmed-stykkene bruker den grovkornede farsens virkemidler til å latterliggjøre elitens forfengelighet og hykleri, satt i en forstad til Paris der Ahmed provoserer og overlister den selvtilfredse overklassen med retorisk bravur. Oppstyltet tale røres i hop med plumpe ordspill og griseprat, idet Ahmed turnerer tunge temaer med letthet, frekkhet og rytmisk eleganse. Han er en sokratisk ertekrok og en folkets helt, skiftevis i samtale med den åndssvake rasisten Moustache, den velmenende liberaleren Rhubarb, den borgerlige politikeren Madame Pompestan, den bitre gamle angiveren kalt Bydemonen, så vel som kjæresten Fenda, tenåringsjenta Camille, moren Fatima, samt Ahmeds to elever.

Funksjonen til karakterene veksler fra scene til scene. Iblant er de fjollete sjablongene ment å representere ulike sosiale klasser i Molière-aktig komediestil, andre ganger danner de bestanddeler i illustrasjonen av et mer abstrakt filosofisk poeng. Badiou later ikke til å bry seg stort om dem, han forærer dem verken psykologisk dybde eller utviklingskurve. Det er ikke den typen teater. Scenene er korte og løsrevne, uten noen narrativ fremdrift. Hver enkeltscene bærer et filosofisk begrep som tittel. De tar form av små lærestykker med varierende pedagogisk innsats. Karakterenes forsøk på å behandle temaer som språk, sted, tilfeldighet, uendelighet, gjentagelse, identitet og subjektivitet avler ofte absurde replikkvekslinger, og stykkene er på sitt mest leseverdige når de presenterer filosofi som en komisk disiplin.

Filosofi som teater

Det er utvilsomt et overordnet budskap hos Badiou: at filosofi har noe teatralt ved seg, som innimellom tipper over i komikken. Slik rammer stykkene ikke bare den politiske eliten, men like mye den intellektuelle, som er særlig fremtredende i Frankrike. Aktiviteten «å spille filosofen», den intellektuelle maskerade som skjenker ordene autoritet og prestisje, arter seg ofte som oppblåst selvhøytidelighet og hule fraser. Mens Ahmed for så vidt har noe av dette komiske trekket, demonstrerer han samtidig den oppviglerske kraften i tenkningens komikk når den rettes mot makten og dens medløpere. Jeg tenker meg at Badiou har tenkt: Ahmeds utsideposisjon til det franske, innbefattet skolefilosofien, gjør ham til en ekte filosof, uberørt av karriere og posisjoner.

Riktig utnyttet er teaterscenen sannsynligvis velegnet for Badious ambisjon om å dramatisere filosofi. Flere av Ahmed-stykkene bruker situasjonen teateret gir til å iscenesette paradokser, legemliggjøre abstrakte ideer, eller engasjere publikum med selvrefererende lek. I scenen «Sted» fører Ahmed og Fenda en forvirrende dialog fra sin plassering henholdsvis blant publikum og på scenen: «Hvor er du?» og «Her!» har helt ulike referanser, fordi de kommuniserer på tvers av de ulike romlige universene som scene og sal utgjør. Illustrasjonen av «Tilfeldighet» gir en vittig fremstilling av den eksperimentelle vitenskapens metode. Ahmed prøver å overbevise Moustache om at det er en ren tilfeldighet at sistnevnte får en blomsterpotte i hodet hver gang han entrer scenen; det er ingen nødvendig forbindelse mellom forløpene, bare et usannsynlig sammentreff, hevder Ahmed. Eksperimentet gjentas helt til Moustache går ned for telling. Ahmed konkluderer at «når tilfeldigheten fortsetter å insistere, ligner den på nødvendighet».

For barn?

Det kan virke som om Badiou stiller høye forventninger til det unge publikum. Men stykkene er skrevet for scenen, og alt kommer an på utførelsen. Dialogen er både avansert og trippende lett, med innslag av rytmisk ordlek og gestisk improvisasjon. Evnen til å fengsle avhenger ikke bare av innholdet. I en medrivende talestrøm vil noe finne feste, kanskje spiren til en innsikt som kommer senere. Badiou skriver selv i forordet at de franske oppsetningene av Ahmed-stykkene har hatt betydelig suksess blant barn. At de filosofiske leksjonene ofte virker vage, uten et poengtert didaktisk siktemål, fremstår som en styrke. De åpner feltet som iscenesettes, uten å lukke det igjen. Badiou vil fremstille tenkningens frigjørende kraft heller enn å tilby åndfulle svar på kløktige spørsmål. Og bajas-filosofen Ahmed gjør det, lekent og respektløst, med slagside både mot intellektuell pompøsitet og nasjonal sjåvinisme.

Selv er jeg besnæret. Jeg kunne tenke meg å se en oppsetning, i hvert fall av noen scener. Hva med en gjendiktning til norsk?

Alain Badiou, 2012. Foto: Keffieh67