Med barna som hovedpersoner




Småbarn er ikke halvformede mennesker eller publikummere som skal oppdras, men fullverdige personer som setter egne premisser for kunstopplevelsene sine. I thud!s produksjoner møter kunstnerne barna der de er.

At dansekunst er et møte og ikke en forestilling for et atskilt publikum, har stått sentralt i produksjonene til «thud! moving endangered spaces» de siste 14 årene. Siden 1999 har de laget totalt seks danseinstallasjoner for de aller minste barna på 0–3 år, og samtlige av disse ble vist under fanen «En samling dansekunst» på Cornerteateret i Bergen 6.–7. september. Arrangementet var godt besøkt, og Veronica Thorseth, kunstneren bak thud!, mener det tyder på at foreldre har behov for å oppleve kunst med barna sine, også når de er små. Periskop besøkte festivalen begge dager, og tok en prat med Thorseth i etterkant for å spørre hva det betyr å lage kunst for de aller minste.

Åpne rom, åpne narrativ

Danseuttrykket til thud! er preget av sanselighet, utforsking av materialer, og et ønske om å skape åpne rom som inviterer til en felles opplevelse. Visningene tar alle slags rom og flater i bruk: innendørs så vel som utendørs, i tradisjonelle scenerom og i teaterets foajé. Spennet i hva slags lyd, lys og materiale som brukes er stort, fra plankekonstruksjoner og et tre plantet i en potte i «Treverk», til ballonger og sammenbundne sko i «Pusten danser sangen min løper».

Foto: Hedvig Hanson Johannesson

Produksjonene leker med hvor rar og spennende verden kan være, og det absurde og abstrakte fremheves til fordel for et sammenhengende narrativ. Som voksen tilskuer oppleves dette befriende: Her er ingen eksplisitt pedagogikk eller noe budskap som skal tres ned over hodene på verken voksne eller barn, men tvert i mot en mulighet til å oppleve og være vitne til at barna får utforske en ny verden av opplevelser. Arbeidet virker å være underbygget av en sensitivitet og samkjørthet blant utøverne, både hva gjelder hverandre, rommet, og barna de spiller for.

Formen er åpen, og det uventede – at et barn plutselig kommer opp på scenen og blir sittende med store øyne mens handlingen fortsetter rundt henne – kan noen ganger bli selve kjernen i visningen. Barna holdes ikke fast av foreldrene, men får lov til å komme inn i situasjonen og bli en del av scenebildet hvis de ønsker det. Noen tar seg til rette med én gang, mens andre følger med fra sidelinjen og hiver seg ut i det som foregår senere. Andre igjen blir sittende i foreldrenes fang, og en og annen lar oppmerksomheten fanges andre steder. Etter hver visning inviteres alle til å ta del, leke med, røre, og oppleve materialene som har vært brukt. Alt fra rytmeinstrumenter, forklær og ris til ballonger og tomme honningbokser utsettes for barns nysgjerrige fingre og blikk, og opplevelsen kan være akkurat så stor eller liten som et barns fulle oppmerksomhet tillater.

Møter og opplevelser

Målet bak thud!s arbeid er ikke å oppdra barna til å bli gode publikummere, men å møte dem der de er, og utvide mulighetene for hva utøvende kunst er og kan være. Dette er krevende, både for utøvere og for voksenpersonene, som gjerne har andre forestillinger om hva som er passende oppførsel i scenekunstsammenheng. For thud! er det viktig at selv om visningene er for barn, må også de voksne informeres godt og føle seg bekvemme, og ikke bli stresset eller på annen måte føle seg ukomfortable, slik at de ødelegger opplevelsen for barna. Thorseth forteller at hun både gjennom erfaringer med eget barn, og i samarbeidet med Gyldenpris barnehage, har lært mye om hvordan dette best kan tilrettelegges. Barnehager er forskjellige, og det har vært viktig å skape en felles forståelse for å samarbeide med personalet, samtidig som man er tydelig på de forskjellige rollene.

– Vi har samarbeidet med barnehagen siden 2008, sier Thorseth. – Det å utforske sammen med et publikum, og i dialog med voksne, har vært kjempeviktig. Det skaper trygge rammer, og de sier fra hvis det ikke passer at vi kommer, for eksempel hvis de er for få på jobb.

Også gjennom eget barn mener Thorseth at hun har lært mye av hvordan unge mennesker opplever verden. I forlengelsen av dette er det møtene, og kvaliteten på opplevelsen, som blir viktig. Men hva betyr egentlig kvalitet – og kan vi i det hele tatt snakke om det i møte med så små barn?

– Det er vanskelig å bruke ordet kvalitet i denne sammenhengen. Småbarn kan ikke fortelle oss direkte hvorvidt de liker kunsten eller ikke, men vi kan se om de har en opplevelse. Som kunstnere kan vi ikke forvente at alle skal være med hele veien. De kommer med ulik dagsform, og det er ikke alltid de er klare for å oppleve kunst på denne måten.

Derfor har barna frihet til å komme og gå i alle produksjonene thud!har laget. De skal, slik Thorseth beskriver det, slippe å føle at det er noe de skal «få til». Poenget er ikke å prestere noe, det som teller er hvorvidt samspillet mellom kunstnerne og barna er godt, og om kunstnerne skaper det hun kaller en ærlig atmosfære. Når barn går helt inn i noe, og har en opplevelse, så er det den som er viktig, ikke hva som er forventningene på forhånd. Samtidig må kunstnerne beholde sin integritet og formen i det de holder på med, slik at rollene er klare hele tiden.

Fullverdige mennesker

For thud! handler det om å se barna som fullverdige og hele mennesker, noe som kom tydelig frem da de inviterte til faglig samtale under festivalen. Barna er barn, nå, og ikke som noen som en dag skal bli et voksent publikum. Flere av utøverne, som både er scenekunstnere, tverrfaglige kunstnere og musikere, ga uttrykk for at de hadde lært mye gjennom arbeidet med produksjonene, og at samarbeidet med thud! har betydd mye for dem som kunstnere. Å skape kunst for så små barn er utfordrende, og gir umiddelbar kommunikasjon, men er også etter sigende en gave for utøverne. Som en av danserne uttrykte det, er barns åpne, ærlige og direkte væremåte noe vi som voksne kan lære mye av.

– Vi kaller produksjonene våre for danseinstallasjon, visning eller en opplevelse, ikke en forestilling, utbroderer Thorseth. – Dette er ikke et format som ble utarbeidet spesifikt for småbarn, men vi opplevde at det fungerte, og har jobbet videre med det.

Festivalen ønsker både å vise at samtidskunst for barn kan være mye forskjellig, og legge til rette for at foreldre og barn får oppleve noe sammen. Fagsamtalen dreide seg mye om at barn ikke må lukkes inne eller hindres fra nysgjerrig deltagelse, men oppleve kunsten på sine premisser. Hvis vi ikke ser småbarn som verdige deltagere i kunsten, glemmer vi også hvor viktig de første årene er for utviklingen av hvem vi blir som personer. thud!s arbeid er kanskje mer abstrakt enn en Pixar-film, men for barna er det håndgripelig, og en mulighet til å engasjere seg direkte i opplevelsen. Kanskje er det vi voksne som trenger en større forståelse av at barna begriper mye mer enn vi tror de gjør?

Utforskertrang

Samtidig som det er svært viktig hvordan barna får tilgang til kunsten, og kan være i opplevelsen, er det kunstarbeidet som er hovedfokuset. Hver av produksjonene har tatt omkring to år å lage, og det ligger mye utforskning og samarbeid bak dem. Utgangspunktet er i hvert tilfelle en trang til å skape og kommunisere, og samarbeidet med musikere, dansere, komponister og andre kunstnere som har tatt del i de ulike produksjonene.

– Man blir opptatt av noe, og det tar man med inn i sin hverdag som kunstner. Det blir verktøy, erfaringer og inspirasjoner. Hva som er det riktigste utrykket og materialet for verket er ofte et spørsmål for meg.

Noe av tematikken i arbeidet har vært kulturelle forskjeller, rasisme, og forskjellige måter å bo og leve på i verden på. Thorseth har selv flerkulturell, delvis indiansk bakgrunn, og har også latt seg inspirere av urfolk i arbeidene sine. I tillegg samarbeider thud! med internasjonale kunstnere, og produksjonene inneholder elementer av alt fra peruanske instrumenter til abstrakte lydbilder og nykomponerte sanger. Andre produksjoner har hentet inspirasjon fra litteratur, sted, filosofi og arkitektur. I tillegg til engasjementet hun har for natur, miljø og klima, som blir synlig gjennom valg av materialer og oppmerksomheten som vies omgivelser og rommet i produksjonene.

Selv om Thorseth er opptatt av aktivisme og bruker dette direkte i noen av arbeidene, er uttrykket hun søker ofte mer subtilt og personlig, der målsetningen blir å åpne en forståelse for verden fra andre ståsted enn ens eget. Også dansekunsten hun lager for voksne er preget av den samme utforskningen, og kunsten skal også være spennende for henne og de andre utøvende kunstnerne.

Foto: Hedvig Hanson Johannesson

– Det skal også være en opplevelse for oss, som et møte mellom mennesker. Dialogen med samarbeidspartnerne har vært viktig for meg som kunstner, og vil fortsette å være det i fremtiden.

Møter i kunsten

Å vise samtidsdans for småbarn er dermed et valg med filosofiske, etiske og praktiske begrunnelser og konsekvenser. thud!s minifestival satte flere av disse i et større perspektiv, og inviterte barna inn som deltagere med tilstedeværende voksne. I øyeblikkene som oppsto ble dermed nye og gamle rom åpnet og undersøkt, sett på med nye øyne, og reflektert over med blikk på fremtiden. Selv om barna ikke kan felle noen egen dom over arbeidet som vi kan omsette i skrevne eller talte ord, er det vel verdt å se dem ta del i og finne sine egne opplevelser, noe som igjen åpner nye mulighetsrom for hva samtidskunsten er og kan være. Samtalen er langt fra over.

Foto: Hedvig Hanson Johannesson