Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Trollkrem som europudding

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 23. januar 2019

Det mest fascinerende ved animasjonsfilmen Troll – Kongens hale er hvor utstudert global og unorsk den føles.

Troll - Kongens Hale er en av historiens dyreste norske filmer. Foto: SF Studios og Sagatoon.

Tusser og troll, nøkker og huldre: Norsk folklore er et veritabelt koldtbord for den som vil lage eventyrfilm. Disse merkevarene trenger man ikke engang avklare rettighetene til for å ta i bruk. Franchise- og multivers-mulighetene er med andre ord uendelige, og i skrivende stund ferdigstilles oppfølgeren til Askeladden – I Dovregubbens hall. Mikkel Brænne Sandemoses i overkant glossy familieblockbuster fra 2017, som luktet mer godteri og tivoli enn norsk skogbunn.

Når animasjonsfilmen Troll lanseres med undertittelen Kongens hale, skjønner vi at det Hamar-baserte produksjonsselskapet Sagatoon forestiller seg en hel serie filmer med dette fiksjonsuniverset som utgangspunkt. Da er det sørgelig at vår rike kulturarv glimrer med sitt fravær. Det er mildt sagt vanskelig å spore inspirasjon fra Asbjørnsen & Moe eller Theodor Kittelsen i Troll – Kongens hale.


Norgespremiere 25.12.2018
Norske stemmer Anders Baasmo Christiansen, Toralv Maurstad, Marie Blokhus, Eldar Vågan, Knut Anders Sørum, Ronja Kulstad-Andersen, Pål Christian Eggen, Oskar Fjeldstad-Bergheim
Regi Kristian Kamp, Kevin Munroe
Språk Norsk
Lengde 1 t. 25 min.
Produksjonsår 2018
Produksjonsselskap Sagatoon

Aldersgrense 6 år

 

Kilde: Filmweb.

Det er mildt sagt vanskelig å spore inspirasjon fra Asbjørnsen & Moe eller Theodor Kittelsen i Troll – Kongens hale.

Skogmørkets hjerte

Trollungeprinsen Trym (Oscar Fjeldstad-Bergheim) akter å bli like sterk og mektig som sin far, folkekongen Grom (Anders Baasmo Christiansen) som hvert år er førstemann gjennom en sagnomsust hinderløype og dermed fornyer sin plass ved Ervods trone. Onkelen Grimmers (Pål Christian Eggen) sjalusi overfor sin vellykkede bror har fermentert i årevis, og en dag velger han å utsette Grom for livsfare ved å lokke sønnen ut i den lumske skogen der Draugen bor. I et forsøk på å redde Trym, blir kongen til stein, og broren krones til Evrods nye monark.

Modige Trym nekter å innse at alt håpe er ute, og får gode råd av en mystisk heks (visualisert som et svevende hode med oppsiktsvekkende nesegrev). Bare ved å spore opp farens forsvunne hale kan den forsteinede kroppen vekkes til live igjen. Sammen med vennene sine, gløgge Freia og trofaste Jutul, legger Trym ut på en lang og farlig reise inn i skogmørkets hjerte for å gjenforenes med sitt store forbilde, og redde kongeriket fra Grimmer og lakeien Morts fascistiske lederskap.

– Fortellingen – til forveksling lik Disneys Løvenes konge (1994) – sleper seg fremover med altfor mye overflødig fett hengende rundt livet. Foto: SF Studios og Sagatoon.

Bortkastede penger

Fortellingen – til forveksling lik Disneys Løvenes konge (1994) – sleper seg fremover med altfor mye overflødig fett hengende rundt livet. Troll – Kongens hale er sjel- og pregløs, men likevel grundig, endog omstendelig. Regissørene Kristian Kamp og Kevin Munroe har åpenbart hatt ambisjoner om å skape en uforglemmelig kjempeverden, slik James Cameron gjorde i Avatar (2009), med heslige uvesener, underskjønn vegetasjon, kaudervelske urspråk, glødende trolldom og kompliserte skikker og ritualer

Duoens ønskedrøm har resultert i en av historiens dyreste norske filmer. Troll – Kongens hale har et budsjett på over hundre millioner kroner, og produksjonen ble etter sigende påbegynt for hele tretten år siden. Bortkastet tid og penger, dessverre.

Å påpeke at norsk animasjon kan måle muskler med internasjonale størrelser rent teknisk, er en floskel. Vel finnes det gode argumenter for at Torill Koves håndtegnede, Oscar-vinnende kortfilmer eller Anita Killis cut-out-eksperiment Sinna mann (2009) stiller i verdensklasse, men «hjemmelaget» dataanimasjon er inntil videre milevis unna giganter som Pixar og DreamWorks. Overflatene lakkeres med tykke lag av blank ferniss, og blir glatte, uten tekstur. Vi kan ikke kjenne steinen som skraper i håndflaten eller gresset som kiler fotsålen.

Asterix møter Super Mario

Ikke dermed sagt at jeg med dette oppfordrer norske animatører til å mikse trolldeig, skru på stekeovnen og utforske stop motion-teknikkens magiske muligheter. Men det bør være mulig å forene et kommersielt rammeverk med en lokal aksent.

Det identitetsløse ved Kamp og Munroes film kommer til uttrykk i både motiver, design og koloritt. For det første er ikke de titulære trollene troll, men typiske «animasjonsmennesker» med karikerte neser og forvokste lemmer – riktignok med hale voksende ut av rumpa. Det velorganiserte samfunnet deres, preget av sykliske livsmønstre og sterke tradisjoner, vekker aldri assosiasjoner til norske folkeeventyr, men i stedet René Goscinnys og Albert Uderzos Asterix-serie, der de elleville gallerne alltid samles til villsvinfest med godt drikke om kveldene. Trollene har vel og merke sitt eget kjøkken –  det serveres alt fra grønne moserulletter til suppe med konvulserende mark – og en svensk servitør (filmens eneste nikk til samtidens Norge), men settingen er påfallende lik. Man tar seg i å vente på en opptreden fra den tonedøve stakkaren Trubadurix.

Hinderløypa der Grom og Grimmer konkurrerer om tronen, bygget i et slags ørkenlandskap, ligner brett fra utallige plattformspill av typen Super Mario og Crash Bandicoot – en kobling som forsterkes av av kantete, uferdig animasjon. Den livsfarlige Draugen, en turkis kyklop som bare kan trollbindes med rytmer og sang, er «den vanskelige bossen» på siste «level», og for anakronisme å regne. Hvordan i all verden har dette krypet etablert seg der ute i trollskogen? Ankom han via en flyvende tallerken?

Det bør være mulig å forene et kommersielt rammeverk med en lokal aksent.

Trym får gode råd av en mystisk heks (visualisert som et svevende hode med oppsiktsvekkende nesegrev). Foto: SF Studios og Sagatoon.

Å anta at de minste alltid trekkes mot lysende rosa, skrikende gult og blinkende neongrønt, er å undervurdere smaken og skjønnhetssansen deres.

Fargespill

Å anta at de minste alltid trekkes mot lysende rosa, skrikende gult og blinkende neongrønt, er å undervurdere smaken og skjønnhetssansen deres. Selv barn ned i treårsalderen fengsles av kunstnerisk ambisiøs Studio Ghibli-animasjon (Min nabo Totoro, Ponyo) – på tross av japanske stemmer på lydsporet.

Troll – Kongens hale dyrker en «paneuropeisk» estetikk, av typen man finner i billige fornøyelsesparker. Trolig en strategisk beslutning for å sikre utenlandssalg og da særlig in flight-avtaler med flyselskaper, fra Nederland til Baltikum, men ikke desto mindre et resultat av dårlig smak.

Dubbelegenden Harald Mæles  overforklarende fortellerstemme avbryter dialogen i tide og utide, men har ingen funksjon utover å være turistguide. Å servere eksposisjon på denne umusikalske måten er tabu, intet mindre. Å ty til høylytt promping og raping for å åpne latterdøren, er rene atomknappen: Noe man bare trykker på om alt håp er ute.

Troll – Kongens hale mangler fylde og tilhørighet, men  unngår total skivebom nettopp ved å være anonym og oppskriftsmessig. Det er imidlertid utenkelig at noen utenfor målgruppen vil ha glede av dette mølet. Spar derfor filmen til baksete-kino i bilen neste sommer.

Annonser

Stikkord:
· ·